Kystlynghei

Kystlynghei omfatter åpne heipregete økosystemer, det vil si økosystemer dominert av dvergbusker uten et dominerende tresjikt, formet gjennom rydding av kratt og skog og flere tusen års hevd, først og fremst helårsbeiting og avsviing (lyngbrenning) (Bilde 1). Et vintermildt (oseanisk) klima er en forutsetning for helårsbeite, og derfor for utviklingen av kystlynghei. Kystlynghei forekommer derfor i et breit belte langs kysten fra Kragerø i Telemark (kanskje også Hvaler i Østfold) til Lofoten i Nordland. Nøkkelarten i kystlynghei er røsslyng (Calluna vulgaris). Størstedelen av kystlynghei-arealet gror nå igjen som følge av at bruken har opphørt.

De norske kystlyngheiene er en del av det europeiske kystlyngheiområdet som strekker seg langs atlanterhavskysten fra Portugal i sør til Lofoten (Nordland) i nord. Norge har verdens nordligste kystlyngheier. I Norge dekker kystlyngheiene de ytterste kystområdene med mildt vinterklima. Lyngheienes eksakte østgrense er vanskelig å trekke. Fremstad & Kvenild (1993) skriver at kystlynghei finnes fra Vest-Agder til Lofoten, mens Fremstad (1997) skriver at store sammenhengende lyngheiområder finnes øst til Portør- og Stabbestadhalvøyene (Kragerø, Telemark) til Lofoten. Heier som overflatisk likner kystlyngheier, men hvis hevdhistorie ikke er avklart, finnes imidlertid så langt øst som til Hvaler (Østfold), se Bilde 2. Vi vet i dag at åpne kystlyngheier er et resultat av kystbefolkningens ressursbruk gjennom flere tusen år (Fremstad et al. 1991). Den vintergrønne lyngarten røsslyng (Calluna vulgaris), nøkkelarten som dominerer i kystlyngheia er, sammen med et mildt vinterklima (som gjør at husdyra kan gå ute året rundt), nødvendige forutsetninger for den tradisjonelle lyngheidriften og derfor også for kystlyngheiene. Med rett skjøtsel er røsslyngen ei brukbar fôrplante som tåler hardt beitepress. Brenning (lyngsviing), lyngslått og beiting var viktige elementer i tradisjonell hevd av lyngheiene.

Avskogingen som skapte det åpne kystlandskapet begynte allerede i yngre steinalder. Kystlyngheiene er en del av det tradisjonelle jordbrukslandskapet langs kysten, formet av kystbøndenes måte å livnære seg på; ved kombinasjon av sesongfiske og jordbruk. Jordbruksarealene var tradisjonelt sett delt inn i ei lita innmark og ei stor utmark. På innmarka ble det dyrket gras, korn og litt grønnsaker, mens kystlyngheiene i utmarka utgjorde en særdeles viktig beiteressurs som ble tatt godt vare på gjennom målrettet skjøtsel.

Den sterke arealreduksjonen for åpen kystlynghei som nå finner sted i Norge, er del av et mønster som gjelder hele Europas vestkyst. De viktigste årsakene til tilbakegangen er på den ene siden oppdyrking og på den andre siden opphør av bruk (Bilde 3), ofte også tilplanting med skog, Det store presset på arealressursene langs kysten har dessuten medført tallrike fysiske inngrep; hus- og hyttebygging, oljeindustri, vindkraft og utbygging av samferdselsnettet. Nitrogenforurensning truer heiområdene lenger sør i Europa og i det sørligste Norge, fordi sterk nitrogengjødsling favoriserer gras, særlig blåtopp (Molinia caerulea) i forhold til røsslyng (Fremstad et al. 1991) og gjør at kystlyngheiene over tid endrer seg i retning av grasheier. Når kystyngheiene gror igjen, går biologiske og kulturhistoriske verdier tapt. Kystlyngheiene ble derfor karakterisert av Fremstad & Moen (2001) som sterkt truet.

De europeiske kystlyngheiene har mange fellestrekk. Røsslyng dominerer fra sør til nord, og er den viktigste beiteplanten i kystlynghei. Men det er også store regionale forskjeller, som skyldes klimavariasjon. I Norge endrer kystlyngheiene karakter fra sør til nord, fra vest til øst og fra lavland til høyereliggende områder (mot høyden går kystlynghei over i boreal hei, se avgrensningskommentar mellom kystlynghei og boreal hei). Arter som er vare for kulde finnes bare i sør og/eller vest, for eksempel purpurlyng (Erica cinerea) som har nordgrense på Sunnmøre (Bilde 12). Mer fuktighetskrevende arter, sammen med nordlige arter og fjellarter, øker nordover i Trøndelag og Nordland, for eksempel dvergbjørk (Betula nana), rypebær (Arctous alpinus) og greplyng (Loiseleuria procumbens) Innslaget av krekling (Empetrum nigrum) i kystlynghei øker også mot nord. De nordligste kystlyngheiene er altså spesielle, og Norge har et spesielt ansvar for å ivareta disse verdens nordligste kystlyngheier.

Følgende avgrensningskommentarer er relevante for denne hovedtypen:

• Avgrensningskommentar 33 – våtmarkssystemene åpen myrflate (V6) og flommyr, myrkant og myrskogsmark (V7) mot fastmarkssystemet kystlynghei (T5)
• Avgrensningskommentar 42 – kulturmarkseng (T4) mot kystlynghei (T5) og boreal hei (T26)
• Avgrensningskommentar 46 – åpen grunnlendt naturmark i lavlandet (T25) mot kystlynghei (T5) og boreal hei (T26)
• Avgrensningskommentar 47 – kystlynghei (T5) og boreal hei (T26)

Kort om grunntypeinndelingen

Kystlynghei deles inn i seks grunntyper på grunnlag av tre økokliner (Fig. 1):

1. Kalkinnhold (KA)
2. Vannmetning: vannmetning av marka (VM–A)

Valg av økokliner og trinn

Kystlyngheier ville, under de rådende klimaforholdene, ikke vært åpne systemer uten menneskepåvirkning (hevd). Dersom bruken opphører, forblir heller ikke kystlyngheia åpen. Kystlynghei karakteriseres av et komplekst, men rimelig ensartet hevdregime med avsviing og vinterbeiting som vesentlige elementer. Dette hevdregimet er entydig beskrevet som en kombinasjon av grunnleggende hevdintensitet (HI) trinn 3 langvarig ekstensiv grunnleggende hevd og grunnleggende hevdform (HF), trinn Y2 beite og trinn og trinn Y3 avsviing [eventuelt også trinn Y1 slått (lyngslått)]. Kystlynghei har for det meste et kalkfattig, tynt, torvliknende råhumuslag, men det finnes også kystheier på kalkrik grunn med brunjordsliknende humus. Størstedelen av kystheiarealet hører derfor til på kalkinnhold (KA) trinn 2 kalkfattig (eventuelt også trinn 3 moderat kalkfattig), men innen kystlynghei finnes variasjon over hele spekteret langs økoklinen kalkinnhold (KA) fra trinn 2 kalkfattig til og med trinn 6 kalkmark.

Liksom i fastmarksskogsmark, som kystlyngheiene opprinnelig er utviklet fra gjennom avskoging og langvarig hevd, finnes betydelig variasjon i vannmetning: vannmetning av marka (VM–A). Relevante trinn er A1 veldrenert mark og A2 fuktmark.

Drøfting av inndelingen i grunntyper

Inndelingen i seks grunntyper på grunnlag av de tre økoklinene er vist i Fig. 1. Eksempler på variasjonen innenfor kystlynghei er vist i Bilde 3–22.

Fem trinn langs kalkinnhold (KA) er slått sammen til tre samletrinn, på samme måte som i fastmarksskogsmark med uttørkingsfare (UF) trinn 2 moderat tørkeutsatt og trinn 3 svært tørkeutsatt [som kystlynghei svarer til med hensyn til plassering langs økoklinen uttørkingsfare (UF)]. Samme oppdelingsprinsipp for kalkinnhold (KA) er benyttet for åpen ur og snørasmark, nakent berg, åpen grunnlendt naturmark i lavlandet og boreal hei. Kalkrike kystlyngheier (grunntyper [3] kalkkysthei og [6] kalkkystfukthei] finnes blant annet på Vikna og Leka, Nord-Trøndelag (se Bilde 15–18), men dekker svært små arealer. To trinn langs økoklinen vannmetning: vannmetning av marka (VM–A) er dermed krysset med tre samletrinn langs kalkinnhold (KA).

Kystlyngheier ville, under de rådende klimaforholdene, ikke vært åpne systemer uten menneskepåvirkning (hevd). Dersom bruken opphører, forblir heller ikke kystlyngheia åpen. Kystlynghei karakteriseres av et komplekst, men rimelig ensartet hevdregime med avsviing og vinterbeiting som vesentlige elementer. Dette hevdregimet er entydig beskrevet som en kombinasjon av grunnleggende hevdintensitet (HI) trinn 3 langvarig ekstensiv grunnleggende hevd og grunnleggende hevdform (HF), trinn Y2 beite og trinn og trinn Y3 avsviing [eventuelt også trinn Y1 slått (lyngslått)]. Kystlynghei har for det meste et kalkfattig, tynt, torvliknende råhumuslag, men det finnes også kystheier på kalkrik grunn med brunjordsliknende humus. Størstedelen av kystheiarealet hører derfor til på kalkinnhold (KA) trinn 2 kalkfattig (eventuelt også trinn 3 moderat kalkfattig), men innen kystlynghei finnes variasjon over hele spekteret langs økoklinen kalkinnhold (KA) fra trinn 2 kalkfattig til og med trinn 6 kalkmark.

Liksom i fastmarksskogsmark, som kystlyngheiene opprinnelig er utviklet fra gjennom avskoging og langvarig hevd, finnes betydelig variasjon i vannmetning: vannmetning av marka (VM–A). Relevante trinn er A1 veldrenert mark og A2 fuktmark.

Inndelingen i seks grunntyper på grunnlag av de tre økoklinene er vist i Fig. 1. Eksempler på variasjonen innenfor kystlynghei er vist i Bilde 3–22.

Fem trinn langs kalkinnhold (KA) er slått sammen til tre samletrinn, på samme måte som i fastmarksskogsmark med uttørkingsfare (UF) trinn 2 moderat tørkeutsatt og trinn 3 svært tørkeutsatt [som kystlynghei svarer til med hensyn til plassering langs økoklinen uttørkingsfare (UF)]. Samme oppdelingsprinsipp for kalkinnhold (KA) er benyttet for åpen ur og snørasmark, nakent berg, åpen grunnlendt naturmark i lavlandet og boreal hei. Kalkrike kystlyngheier (grunntyper [3] kalkkysthei og [6] kalkkystfukthei] finnes blant annet på Vikna og Leka, Nord-Trøndelag (se Bilde 15–18), men dekker svært små arealer. To trinn langs økoklinen vannmetning: vannmetning av marka (VM–A) er dermed krysset med tre samletrinn langs kalkinnhold (KA).

Lokale basisøkokliner som det er sannsynlig at influerer på artssammensetningen innenfor kulturmarkseng, og som derfor er inkludert i et beskrivelsessystem (Fig. 2), er:

Kornstørrelse (KO), som kan variere noe innenfor kystlynghei..Kystlyngheia er imidlertid først og fremst er knyttet til berg uten eller med et tynt løsmassedekke (Bilde 1, 3, 6, 7, 10). Årsaken til at økoklinen likevel er inkludert i beskrivelsesystemet for kystlynghei, er at lyngheier også kan forekomme på opprinnelig sanddynemark (Bilde 13–14, 18) eller åpen grus- og steinmark (Bilde 2), det vil si over et spekter av kornstørrelser fra trinn 3–5 dominert av sand og fin–middels grus til trinn 9 fast fjell. Kystlynghei på spesialtrinn X3 skjellsand inneholder en særlig artsrik vegetasjon som tilhører grunntype [5] kalkkysthei (Bilde 17). Slike kystlyngheier forekommer spredt langs kysten.

Uttørkingsfare (UF). Kystlyngheier er resultatet av langvarig hevd på grunnlendt og derfor i noen grad tørkeutsatt mark. I kystområdene har frisk mark med djupere jordsmonn [uttørkingsfare (UF) trinn 1 frisk] enten forblitt skogsmark, blitt bygd ut til konstruert fastmark, dyrket opp til åker og kunstmarkseng eller kultivert til beitemark (kulturmarksbeite som hører til kulturmarkseng eller kunstmarksbeite som hører til åker og kunstmarkseng). Kystlynghei omfatter derfor uttørkingsfare (UF) trinn 2 moderat tørkeutsatt og 3 svært tørkeutsatt. Skillet mellom uttørkingsfare (UF) trinn 2 moderat tørkeutsatt og trinn 3 svært tørkeutsatt svarer til skillet mellom lyngskog og lavskog innenfor fastmarksskogsmark, et skille som vanligvis er lett identifiserbart ved forekomst/fravær av en rekke skillearter. I det osaniske klimaet der kystlyngheiene finnes, dekker imidlertid svært tørkeutsatt mark bare små arealer (Bilde 6–7), oftest i en fin-skalig mosaikk med moderat tørkeutsatt mark (og nakent berg), se Bilde 17).

Innstråling: total innstråling (IS–A) er inkludert i beskrivelssessystemet fordi kombinasjonen av eksponeringsretning og helning gir seg utslag i innslaget av skygge- og fuktighetselskende arter. Kun trinnene 5 moderat solinnstråling og 6 høy solinnstråling anses aktuelle for denne hovedtypen. Ved å inkludere innstråling: total innstråling (IS–A) i beskrivelsessystemet for kystlynghei anses variasjon i artssammensetning relatert til økoklinen helning (HE) tilfredsstillende fanget opp

Kystlynghei, definert ved en grunnleggende hevdform (HF) med avsviing og vinterbeite som karakteriserende elementer, forekommer i et breit belte langs kysten, i hvert fall fra Kragerø i Telemark (kanskje helt fra Hvaler i Østfold) til Lofoten i Nordland, det vil si i bioklimatiske seksjoner (BH) trinn 1 sterkt oseanisk seksjon (O3) og trinn 2 oseanisk seksjon (O2). Kystlynghei finnes først og fremst i lavlandet nærmest kysten, det vil si i bioklimatiske soner (BS) trinn 1 boreonemoral sone og 2 sørboreal sone.

De viktigste tilstandsvariablene i kystlynghei er aktuell bruksintensitet (BI) og aktuell bruksform (BF). For aktuell bruksintensitet (BI) er trinnene fra 1 ikke i bruk til 3 ekstensiv aktuell bruk relevante. Arealer med aktuell bruksintensitet (BI) trinn 1 ikke i bruk og trinn 2 svært ekstensiv aktuell bruk vil gro igjen over tid; stadium i gjengroingssuksesjonen beskrives ved bruk av tilstandsøkoklinen gjengroingstilstand (GG). Gjengroing av kystlynghei har vanligvis skog som endepunkt. Skogens tilstandsegenskaper fanges opp av økoklinene tresjiktstetthet (TT) og sjiktning (SJ); tilstandsøkoklinen tresjiktssuksesjonstilstand (TS) nyttes bare for skogsmark. Etter definisjonen vil ikke kystlynghei ha utviklet seg til skogsmark før første tregenerasjonsskifte (se Artikkel 1: D3d). Eventuell tilplanting fanges opp av økoklinen foryngelse (FY).

Fig. 3 viser tilstandsøkokliner som inngår i beskrivelsessystemet for kystlynghei.

Fire av de seks objektgruppene [to generelle og to hovedtypespesifikke, det vil si alle utenom dødvedstatus (DV) og rotvelt (RV)], men ikke alle objektenheter innen alle gruppene, er relevante for beskrivelse av kystlynghei (Fig. 4). I seine gjenvekstsuksesjonsfaser mot skog kan død forekomme, men normalt i så små mengder at død ved er uten vesentlig betydning for artssammensetningen. Derfor er ikke objektgruppa dødvedstatus (DV) inkludert i beskrivelsessystemet for denne hovedtypen. Objektgruppene svært stort (gammelt) tre (GT) og levende tre som huser spesielt livsmedium (LT) forekommer bare sporadisk i kystlynghei, men er inkludert i beskrivelsesystemet for fullstendighetens skyld.

Landformvariasjon er ikke direkte relevant, verken for avgrensning av kystlynghei eller for å beskrive variasjon innenfor hovedtypen.

Konstruert fastmark kan, som følge av gjengroing, bære skog. Derfor er det generelle beskrivelsessystemet for dominans i skog (Fig. 5) benyttet for denne hovedtypen. Skog på kystlynghei kan være veksthemmet (trær uten potensiale for å nå en høyde på 5 m), særlig aller ytterst på kysten og på grunnlendt mark, men kystlynghei gir oftest grobunn for skog med trær høyere enn 5 m. Hvilken trehøyde som skal legges til grunn for å angi dominansutforming må derfor vurderes i hvert enkelt tilfelle.