Kulturmarkseng

Kulturmarkseng omfatter engpregete, åpne eller tresatte økosystemer som er formet gjennom ekstensiv (’tradisjonell’) hevd (beite og slått, eventuelt også avsviing) gjennom lang tid, ofte hundrer av år. Marka i kulturmarkseng kan være ryddet for stein, men den er ikke pløyd. Artssammensetningen i kulturmarkseng indikerer at for- og matvekster ikke er tilsådd, og at arealene ikke har vært gjødslet eller sprøytet. Kulturmarksenger kan huse et stort mangfold av arter fra mange organismegrupper, særlig karplanter, sopp og insekter.

Natursystem-hovedtypen kulturmarkseng omfatter både beitemark og slåttemark. Både slått og beite forhindrer (ny)etablering av busk- og tresjikt og holder derfor kulturmarkas slåttemark og beitemark helt åpen eller begrenser vedvekstinnslaget til et spredt busk- og/eller tresjikt. Sammenligninget med skog er jordtemperaturen høyere i de åpne kulturmarkssystemene fordi lyset når marka. Dette fører til at fordampningen blir større og jorden blir tørrere når skogsmark erstattes av kulturmark. All næringsomsetning går også fortere i den åpne kulturmarka enn i skogsmarka, og organisk materiale brytes raskere ned slik at næringsstoffer blir lettere (og raskere) tilgjengelig. Over tid fører dette til en endring i jordsmonnsegenskaper og jordprofil, og en forflytning av arealene langs økoklinen kalkinnhold (KA), blant annet utvikles vanligvis en moldartet humus (Sjörs 1954, Steen 1954, 1956, Hæggstrøm 1983, Øien & Moen 2006).

Feltsjiktet i kulturmarksslåtte- og beitemark består hovedsakelig av lavvokste, lyselskende, lite næringskrevende og ofte også konkurransesvake arter (Bilde 1–40 inneholder en rekke eksempler på typiske kulturmarksarter). Både slått og beite medfører tap av biomasse og fjerning av næringsstoffer. I kunstmarksøkosystemene blir dette kompensert ved tilførsel av (kunst)gjødsel, men kulturmarksøkosystemene kjennetegnes ved at de normalt ikke blir gjødslet. På mager mark kan derfor næringsinnholdet i jorda etter hvert bli for lavt (særlig ved slått) til at produksjonen opprettholdes. På ikke altfor mager mark oppstår imidlertid en slags balanse mellom fjerning av næringsstoffer (ved beite og slått) og naturlig tilførsel av næringsstoffer fra forvitring, tilsig, regnvann, nitrogenbindende bakterier (blant annet i erteplantenes rotknoller) og alger. Tilgang på mineralnæring er en viktig produksjonsbegrensende faktor (stressfaktor i Grimes terminologi; se Artikkel 1: D3c), men lyselskende stresstolerante arter klarer seg bra med lite næring. Fjerning av biomasse innebærer også forstyrrelse (se Artikkel 1: D3c), og påvirker samspillet mellom arter. Høyvokste arter som effektivt tar opp næring vokser fort og har stor biomasse, og skygger vanligvis ut mindre, lyselskende arter. Når en stor del av biomassen fjernes ved slått og beite, reduseres imidlertid de høyvokste artenes konkurranseevne og flere slike arter avtar derfor i mengde eller forsvinner helt ved vedvarende slått og/eller beite. Det er særlig urter med høytsittende vekstpunkter som har vanskeligheter med å ta seg inn igjen, mens gras, rosettplanter og krypende urter med lave vekstpunkter greier seg bra (se for eksempel Bilde 8, Bilde 11 og Bilde 19).

Flere undersøkelser har vist at moderat forstyrrelse og en viss knapphet på ressurser øker artsmangfoldet (intermediate disturbance hypothesis; Huston 1979). De fleste av karplantene våre foretrekker også lysåpenhet eller halvskygge. Slåtte- og beitemarker er blant de mest artsrike økosystemene i Norden (Kull & Zobel 1991, Norderhaug 1996, Austrheim et al. 1999, Eriksson et al. 2002), og vanligvis mer artsrike enn naturmarksøkosystemene de erstatter. Lang slåtte- eller beitekontinuitet bidrar til artsmangfoldet gjennom å bedre arters mulighet for å etablere seg (Gustavsson 2007). Mykorrhiza spiller sannsynligvis også en viktig rolle for utviklingen av disse artsrike økosystemene. Artsmangfoldet er imidlertid et resultat av et komplekst samspill mellom en lang rekke enkeltfaktorer, som vi fortsatt har begrenset kunnskap om (Bruteig et al. 2003, Pykälä 2007). Sjörs (1954) skriver: ”Ett fint och länge reglerat samspel, lätt att ödelägga, svårt att återställa, mellan ståndort, växtsamhälle och invanda kulturåtgärder…”

Sentrale begreper

Engbegrepet og relaterte begreper er drøftet i Artikkel 26.

Følgende avgrensningskommentarer er relevante for denne hovedtypen:

Avgrensningskommentar 32 – våtmarkssystemene åpen myrflate (V6) og flommyr, myrkant og myrskogsmark (V7) mot fastmarkssystemet kulturmarkseng (T4)
Avgrensningskommentar 40 – konstruert fastmark (T2), åker og kunstmarkseng (T3) og kulturmarkseng (T4) mot fastmarksskogsmark (T23)
Avgrensningskommentar 41 – åker og kunstmarkseng (T3) mot kulturmarkseng (T4)
Avgrensningskommentar 42 – kulturmarkseng (T4) mot kystlynghei (T5) og boreal hei (T26)
Avgrensningskommentar 43 – kulturmarkseng (T4) og fuglefjell-eng (T15)
Avgrensningskommentar 44 – kulturmarkseng (T4) mot åpen ur og snørasmark (T17) og åpen skredmark (T18)
Avgrensningskommentar 45 – kulturmarkseng (T4) mot åpen grunnlendt naturmark i lavlandet (T25)

Kulturmarkseng deles i 13 grunntyper (med til sammen 202 typer på grunn-undertypenivå) på grunnlag av tre økokliner (Fig. 1):

Kalkinnhold (KA)
Engflate-engkant (EE)
Vannmetning: vannmetning av marka (VM–A)
En fjerde økoklin ligger til grunn for oppdeling av ni av grunntypene i formaliserte grunn-undertyper:

Grunnleggende hevdform (HF)

Kulturmarkseng omfatter stor spennvidde i artssammensetning og miljøforhold, som illustrert av Bilde 1–40). Felles for natursystem-hovedtypen er en spesifikk grunnleggende hevdintensitet (HI), beskrevet som trinn 3 langvarig ekstensiv grunnleggende hevd. Gjennom langvarig ekstensiv (’tradisjonell’) hevd har kulturmarkseng utviklet basale egenskaper som skiller den fra det systemet de ble utviklet fra, men uten at markstruktur, hydrologi eller andre basale egenskaper har blitt drastisk endret (se Artikkel 1: D3d). Kulturmarkseng er seminaturlig natur der én del av variasjonen er relatert til økokliner som også er viktige på naturmark og en annen del av variasjonen skyldes hevd-relaterte forhold.

Det er generell enighet blant økologer om at variasjonen innenfor seminaturlig, engpreget natur (det vil si kulturmarkseng) er svært kompleks og at flere, mer eller mindre korrelerte gradienter i artssammensetning og miljøforhold konkurrerer om å være viktigst. Dette kan illustreres av et sitat fra Fremstad (1997: 65), som skriver at ’kulturbetinget eng er en av de mest varierte habitattyper vi har i Norge og det [er] vanskelig å gi en inndeling som gjenspeiler de mange gradientene som finnes innen engvegetasjon’. Hun lister følgende gradienter som særlig viktige:

fuktig–vekselfuktig–tørr [avhengig av jorddybde, klima og helt lokale forhold, eller om fuktigheten varierer mye gjennom vegetasjonsperioden (vekselfuktig)]
mineralnæringsfattig–mineralnæringsrik (kalkfattig–kalkrik)
næringsfattig–næringsrik (nitrogen/fosfor-gradient)
regionalklima/vegetasjonsregion (kyst–innland, lavland–fjell, nord–sør)
slått–beite (tidligere eller nåværende driftsmåte, slåttehyppighet og beitetrykk)
brukstilstand i dag; i bruk eller under gjengroing
Alle disse variasjonsretningene inngår i beskrivelsessystemet for natursystem-hovedtypen kulturmarkseng. Av de seks graduentene er tre å betrakte som lokale basisøkokliner (’fuktig–vekselfuktig–tørr’, ’mineralnæringsfattig–mineralnæringsrik’ og ’slått–beite’), to er tilstandsgradienter (’næringsfattig–næringsrik’ og ’brukstilstand’) og den sjette gjenspeiler regional variasjon.

Øien & Moen (2006: Fig. 1) fordeler variasjonen innen naturlig og seminaturlig vegetasjon på to gradienter; ’tørr–våt’ og ’fattig–rik’. Valget av økoklinen kalkinnhold (KA) som en hovedøkoklin innenfor kulturmarkseng støttes av store mengder empiriske data. Relevante trinn anses å være fra trinn 3 moderat kalkfattig til trinn 6 kalkmark (sammenlikn for eksempel Bilde 1 og Bilde 15). Trinn 2 kalkfattig anses verken å være relevant for beite- eller for slåttemark (se også Øien & Moen 2006). For at slått skulle være strevet verd, var et minimum av naturlig produktivitet nødvendig. I praksis finnes derfor knapt slåttemark med svakere mineralnæringsstatus enn svarende til kalkinnhold (KA) trinn 4 intermediær. På tilsvarende vis var et tilstrekkelig sterkt beitetrykk nødvendig for å utvikle en beitemark, og marka måtte ha en viss produktivitet dersom ikke beiting skulle utarme marka ytterligere. Disse forutsetningene er uforenlige med kalkinnhold (KA) trinn 2 kalkfattig. Moderat kalkfattig kulturmarkseng har begrenset forekomst, og det kan vurderes om kalkinnhold (KA) trinn 3 moderat kalkfattig og trinn 4 intermediær burde slås sammen ved inndelingen av kulturmarkseng i grunntyper. Ekspertgruppa har imidlertid vurdert at de svært artsfattige finnskjeggryene, som er særlig vanlige langs den norske vestkysten [se for eksempel Nordhagen (1922)], klart må karakteriseres som moderat kalkfattig kulturmarkseng. Dette begrunner opprettholdelsen av trinn 3 moderat kalkfattig som eget trinn ved grunntypeinndelingen av kulturmarkseng.

Både Fremstad (1997) og Øien & Moen (2006) opererer med en gradient relatert til vannressurstilgang i sine inndelinger av seminaturlig, engpreget natur. Sjörs (1954) indikerer imidlertid at det finnes to fuktighetsrelaterte økokliner i kulturmarkseng, én som er relatert til jorddybde og gjenspeiler tørkeutsatthet og én som gjenspeiler grad av sigevannspåvirkning eller normal markfukting. Sjörs sin fordeling av fuktighetsfaktorene på to økokliner er videreført i NiN som de to mer eller mindre uavhengige økoklinene uttørkingsfare (UF) og vannmetning: vannmetning av marka (VM–A). Denne todelingen gir, etter ekspertgruppas oppfating, et viktig bidrag til å forstå variasjonen innen kulturmarkseng fordi all fuktighetsrelatert variasjon dermed blir fanget opp i gradientsystemet. Relevante trinn langs uttørkingsfare (UF) anses å være trinn 1 frisk og trinn 2 moderat tørkeutsatt, mens mark på trinn 3 svært tørkeutsatt er så lavproduktiv at disse arealene ikke (eller i ubetydelig grad) har spilt noen rolle som høstingsareal. Uten kunstig vanning har også trinn 2 moderat tørkeutsatt mark et begrenset potensiale som slåttemark, og moderat tørkeutsatt kulturmarkseng forekommer derfor for det meste som små, grunnlendte, konvekse partier i mosaikk med frisk eng. Ekspertgruppa har derfor valgt ikke å legge uttørkingsfare (UF) til grunn for grunntypeinndelingen, men heller la denne økoklinen inngå i beskrivelsesystemet for hovedtypen. Variasjonen langs vannmetning: vannmetning av marka (VM–A) omfatter fastmarkstrinnene A1 veldrenert mark og A2 fuktmark, samt spesieltrinnet AX2 våteng. Våteng omfatter et stort mangfold av enger dannet ved drenering og tradisjonell hevd av tidligere våtmark, samt kulturmarkseng på overvømte innsjøstrender og på flommark langs elver.

Liksom i åker og kunstmarkseng er, tentativt, økoklinen engflate-engkant (EE) lagt til grunn for inndeling i grunntyper. Årsaken til dette er at ’kanter’ mellom åker og kunstmarksenger på den ene siden og fastmarksskogsmark, nakent berg eller konstruert fastmark [10] vegkant på den andre siden (Bilde 40), samt andre små ’skrapslåtter’ (Bilde 34–36) som opprinnelig er ryddet og som mer eller mindre regelmessig ble slått (og/eller beitet), faller innenfor kulturmarksengene i NiN [hos Fremstad (1997) samles ’kanter’ i to typer; F4 ’Urterik kant’ og F5 ’Kantkratt’ i den heterogene vegetasjonsgruppa F ’Rasmark-, berg- og kantvegetasjon’]. Med sin karakteristiske blanding av ’engarter’ og arter som er typisk for de tilliggende arealenhetene, skiller kulturmarkskantene seg så mye fra de egentlige kulturmarksengene at det kan forsvares å skille dem ut som separate grunntyper. Aktuelle trinn er 1 engflate og 2 engkant. Med økende tresetting øker vanligvis kantpreget (innslaget av skyggetolerante arter) i kulturmarkseng. Spesielt er dette tilfellet på slåttemark; tresatt slåttemark (inkludert slåttemarksskog; Bilde 38–39) inneholder ofte et betydelig innslag av skogarter og må derfor karakteriseres som engkant. Fordi beiting har en mer gjennomgripende effekt på artssammensetningen, er kantpreget vanligvis svakere på tresatt beitemark enn på tresatt slåttemark (jf. Bilde 37).

Kulturmarksenger kan også fordeles på to hovedkategorier på grunnlag av økoklinen grunnleggende hevdform (HF); slått (trinn 1) eller beite (trinn 2). Fra et forvaltningssynspunkt er denne todelingen svært viktig ettersom beiting og slått påvirker plantearter på ulike vis (Øien & Moen 2006). Noen plantelivshistoriestrategier favoriseres av beite, andre av slått. Mange arter som er typisk for kulturmarkseng preferer derfor beitemark framfor slåttemark eller omvendt [dette er inngående drøftet i beskrivelsen av økoklinen grunnleggenmde hevdform (HF)]. Til tross for at kulturmarksenger med lang kontinuitet i hevd, formet henholdsvis av slått og beiting, har forskjellig preg og til en viss grad forskjellig artssammensetning, er det i dag i praktisk kartleggingsarbeid oftest svært vanskelig å skille slåttemark og beitemark uten lang erfaring i å kunne avlese arealenhetenes hevdhistorie fra kjennetegn som fortsatt kan observeres. Årsakene til dette, som er inngående drøftet i Artikkel 1: D6d, er at størstedelen av kulturmarksengarealet i Norge nå er i gjengroing etter opphør av bruk, at forskjellene i artssammensetning da gradvis viskes ut, og at mye tidligere slåttemark gjennom omleggingen av jordbruket i etterkrigstiden har blitt benyttet til beite. Samtidig er det helt avgjørende for ivaretakelse av de ofte unike verdiene (artsmangfold, kulturhistoriske og estetiske verdier; Norderhaug et al. 1999) som knytter seg til kulturmarksenger at den grunnleggende hevdtypen som skapte kulturmarksenga blir videreført i skjøtselsplanen. For slåttemark er dette sterkt vektlagt i handlingsplanen for slåttemark som nå er under utarbeidelse. Riktig skjøtsel forutsetter imidlertid korrekt identifisering av grunnleggende hevdform (HF), det vil si at det blir skilt mellom følgende tre situasjoner:

Arealenheter som lar seg identifisere som slåttemark
Arealenheter som lar seg identifisere som beitemark
Arealenheter som ikke lar seg karakterisere med hensyn til grunnleggende hevdform (HF)
Samtidig som det er viktig å skille mellom situasjonene 1 og 2 så sant det er mulig, er det også viktig at arealer ikke typifiseres som slåttemark (1) eller beitemark (2) dersom det ikke er faglig grunnlag for dette. I slike tilfeller er det bedre at usikkerheten med hensyn til grunnleggende hevdform (HF) kommer fram gjennom tilordning til type. For å skille mellom disse tre situasjonene (hvorav 1 og 2 er nøstet inni 3), er nivået grunn-undertype innført som et formalisert typenivå under grunntypenivået ved inndeling av denne hovedtypen (se drøfting i Artikkel 1: D6d). Typifisering til grunn-undertype skal gjennomføres så sant det er mulig, men om dette ikke lar seg gjøre, skal usikkerheten indikeres ved at grunn-undertype ikke blir angitt.

Mens skogsmarksbegrepet står sentralt ved inndelingen av natur-fastmark (se Artikkel 4), har ekspertgruppa valgt ikke å legge vekt på forekomsten av trær (eller skog eller skogsmark) ved typeinndelingen av kunst- og kulturmark. All variasjon som relaterer seg til tresjikt og tresjiktsdynamikk, skal derfor beskrives som tilstandsvariasjon.

Inndelingen i 13 grunntyper med til sammen 20 grunn-undertyper (Fig. 1) tar utgangspunkt i alle kombinasjoner av aktuelle trinn langs de fire økoklinene [2 trinn langs engflate-engkant (EE) × 3 trinn langs vannmetning: vannmetning av marka (VM–A) × 4 trinn langs kalkinnhold (KA) × 2 trinn langs grunnleggende hevdform (HF)], til sammen 48 trinn. Kulturmarkskanter [engflate-engkant (EE) trinn 2 engkant] vil imidlertid typisk være veldrenerte og deles derfor ikke videre ved hjelp av vannmetning: vannmetning av marka (VM–A), mens våtengene [vannmetning: vannmetning av marka (VM–A) trinn AX2 våteng], som karakteriseres av mer eller mindre stagnerende vannforhold og/eller forekommer på sterkt homogeniserte elve- (og breelv)sedimenter, normalt vil variere lite langs kalkinnhold (KA) og ha artssammensetning (og miljøforhold) som svarer til kalkinnhold (KA) trinn 4 intermediær eller 5 kalkrik. Kulturmarksvåtenga er derfor heller ikke delt videre på grunnlag av kalkinnhold (KA).

Kulturmarkskantene ble først og fremst holdt åpne for å gi gode lysforhold helt ut i åkerkanten, men kantslått kunne også gi et verdifullt bidrag til fôrhøsten. Fordi kantene utgjør lange, smale arealer, er de i seg sjøl uegnet som beitemark (de kunne imidlertid, i likhet med annen slåttemark, bli beitet om høsten når buskapen ble sluppet ut på innmarka). Det grunnleggende hevdregimet på kulturmarkskanter er derfor i de aller fleste tilfeller slått. I mange bygder ble slått og rydding av kulturmarkskanter videreført helt fram til slutten av 1900-tallet (i dag gjøres kantslått bare sporadisk). Ofte ble denne oppgaven utført av eldre folk; i nyere tid ikke først og fremst for å høste fôr, men for å holde landskapet åpent og tiltalende. Kulturmarkskanter forekommer derfor fortsatt mange steder som siste rester av åpen gammel slåttemark, men er nå i sterk gjengroing de fleste steder. Ett unntak er kanter mellom (eldre) veger og åker (vegkanter på ikke konstruert fastmark kan være kulturmarkskanter), og som holdes åpne som ledd i normalt vegvedlikehold. Om vi holder kunstmarksenger utenfor, utgjør vegkanter størsteparten av arealet som fortsatt slås og er vår tids ’slåttemark’ (Milberg & Persson 1994).

Sammenlikning med typeinndeling i andre arbeider: Tresatt slåttemark hos Moen (1990)

Moen (1990) har gjort omfattende ordinasjonsanalyser av variasjonen i planteartssammensetning i tresatt (beite- og) slåttemark i nordboreal sone, først og fremst på Sølendet (Brekken, Røros STr) men også av data sammenstilt for nordboreal sone i Midt-Norge basert på flere ulike kilder. Moens plantesamfunn (’clustere’) av slåttemark fra Sørlendet (W-clustere) og fra nordboreal sone (U-clustere) lar seg greit fordele langs økoklinene kalkinnhold (KA) og vannmetning: vannmetning av marka (VM–A) (se Fig. 2).

Følgende lokale basisøkokliner, som det er sannsynlig at influerer på artssammensetningen innenfor kulturmarkseng, er inkludert i beskrivelsessystemet for hovedtypen i tillegg til de fire økoklinene som er grunnlag for grunntype- og grunn-undertypeinndeling (Fig. 3):

Kornstørrelse (KO) varierer betydelig innenfor kulturmarkseng, liksom innenfor de systemene som har gitt opphav til kulturmarka [først og fremst fastmarksskogsmark, se drøfting av kornstørrelse (KO) i beskrivelsessystemet for fastmarksskogsmark for begrunnelse for valg av trinn]. Liksom i åker og kunstmarkseng som er tatt ut av bruk, har kornstørrelsen en viss betydning for artssammensetningen i tillegg til den direkte effekten på fuktighetsforholdene. Kulturmarkseng på kornstørrelse (KO) trinn 1 leirdominert og trinn 2 siltdominert kjennetegnes ved forekomst av arter som tåler tung, fuktig mark (Bilde 12), mens kulturmarkseng på kornstørrelse (KO) fra trinn 3 dominert av fin sand (Bilde 6) til trinn 5 dominert av fin eller middels grus kan få et sterkt tørkepreg, særlig dersom jorda er fattig på finmateriale. Mens trinn 8 blokkdominert og trinn 9 fast fjell normalt ikke bli gjenstand for oppdyrking til kunstmark, kan beite- og slåttemark på grunnlendt mark [fortrinnsvis kornstørrelse (KO) trinn 9 fast fjell] forekomme (Bilde 34, Bilde 40). Spesialtrinn X3 skjellsand gir opphav til karakteristiske kulturmarksenger (Bilde 22–24, Bilde 30–31) med høy artsrikdom (Breien 1933, Hallberg 1971, Halvorsen 1980).

Uttørkingsfare (UF) er inkludert i beskrivelssesystemet for åker og kulturmarkseng av grunner som er redegjort for under drøftingen av ’valg av økokliner og relevante trinn’.

Innstråling: total innstråling (IS–A) er inkludert i beskrivelssessystemet fordi kombinasjonen av eksponeringsretning og helning gir seg utslag i relative mengder av skygge- og fuktighetselskende arter. Dette illustereres blant annet av den særpregete steppeaktige floraen på varme, sørvendte beitemarker i dalene på Østlandet [innstråling: total innstråling (IS–A) trinn 6 høy solinnstråling]; se Artikkel 10 og Bilde 15–21. Kun trinn 5 moderat solinnstråling og trinn 6 høy solinnstråling anses aktuelle for denne hovedtypen. Variasjon i artssammensetning relatert til økoklinen helning (HE) anses tilfredsstillende fanget opp ved at innstråling: total innstråling (IS–A) er inkludert i beskrivelsessystemet for hovedtypen.

Kulturmarkseng forekommer i alle bioklimatiske soner: boreale og alpine soner (BS–A) fra trinn A1 boreonemoral sone (BN) til trinn A5 lavalpin sone (LA), og i alle bioklimatiske seksjoner (BH) fra trinn 1 sterkt oseanisk seksjon (O3) til trinn 5 svakt kontinental seksjon (C1).

De viktigste hovedtypespesifikke tilstandsøkoklinene for kulturmarkseng er aktuell bruksintensitet (BI) og aktuell bruksform (BF). For aktuell bruksintensitet (BI) er trinnene fra 1 ikke i bruk til 3 ekstensiv aktuell bruk relevante. Når aktuell bruksintensitet (BI) er trinn 1 ikke i bruk eller trinn 2 svært ekstensiv aktuell bruk, vil det over tid finne sted en gjengroingssuksesjon, som beskrives ved tilstandsøkoklinen gjengroingstilstand (GG). Dersom vedvekster dominerer i seine gjengroingsstadier, vil suksesjonsforløpet ende i en skog. Skogens tilstandsegenskaper fanges opp av økoklinene tresjiktstetthet (TT) og sjiktning (SJ), mens tilstandsøkoklinen tresjiktssuksesjonstilstand (TS) bare blir brukt i natursystem-hovedtyper som omfatter skogsmark (for eksempel fastmarksskogsmark). Etter definisjonen trengs vanligvis en tresjiktsgenerasjon før en arealenhet av åker og kunstmarkseng har utviklet seg til skogsmark (se Artikkel 1: D3d). Eventuell tilplanting fanges opp av økoklinen foryngelse (FY).

Fig. 4 viser generelle og hovedtypespesifikke tilstandsøkokliner som inngår i beskrivelsessystemet for kulturmarkseng.

Fire av de seks objektgruppene [to generelle og to hovedtypespesifikke, det vil si alle bortsett fra dødvedstatus (DV) og rotvelt (RV)], men ikke alle objektenheter innen hver gruppe, er relevante for beskrivelse av kulturmarkseng (Fig. 5). Død ved vil kunne forekomme i seine gjenvekstsuksesjonsfaser mot skog, men dødvedmengdene er vanligvis for små til å ha vesentlig betydning for artssammensetningen. Derfor er ikke objektgruppa dødvedstatus (DV) inkludert i beskrivelsessystemet for denne hovedtypen. Objektgruppene svært stort (gammelt) tre (GT) og levende tre som huser spesielt livsmedium (LT) forekommer sporadisk i kulturmarkseng, både som store trær i engkanter og som spredte enkelttrær som kan utgjøre et viktig innslag i skog på kulturmark (lauveng, hagemarksskog, slåttemarksskog). Slike trær huser ofte et stort biologisk mangfold.

Landformvariasjon er ikke direkte relevant, verken for avgrensning av kulturmarkseng eller for å beskrive variasjon innenfor hovedtypen.

Kulturmarkseng kan bære skog, enten som en del av hevd/bruksregimet eller som følge av gjengroing. De fleste steder ender gjengroing av kulturmarkseng i skog. Det generelle beskrivelsessystemet for dominans i skog (Fig. 5) benyttes for denne hovedtypen. På de fleste kategorier av kulturmarkseng er det grobunn for god trevekst, og skog på kulturmarkseng er derfor i utgangspunktet ikke veksthemmet. Kun trær over 5 m høye skal derfor legges til grunn for angivelse av dominansutforming.

I beskrivelsene av grunntyper og grunn-undertyper er relevante trinn langs de regionale økoklinene bioklimatiske soner: boreale og alpine områder (BS–A) [trinn A1 boreonemoral sone (BN), trinn A2 sørboreal sone (SB), trinn A3 mellomboreal sone (MB), trinn A4 nordboreal sone (NB), trinn A5 lavalpin sone (LA) og trinn A6 mellomalpin sone (MA)] og bioklimatiske seksjoner (BH) [trinn 1 sterkt oseanisk seksjon (O3), trinn 2 klart oseanisk seksjon (O2), trinn 3 svakt oseanisk seksjon (O1), trinn 4 overgangsseksjon (OC) og trinn 5 svakt kontinental seksjon (C1)] bare referert til ved trinnavnet, for eksempel ’nordboreal sone (NB)’.

Kulturmarkeng deles i 13 grunntyper på grunnlag av de tre lokale basisøkoklinene kalkinnhold (KA), engflate-engkant (EE) og vannmetning: vannmetning av marka (VM–A); se Fig. 1. Ni av grunntypene deles videre i grunn-undertyper på grunnlag av grunnleggende hevdform (HF). I dette avsnittet omtales generelle forskjeller mellom trinn langs noen av disse økoklinene, som en innledning til beskrivelsen av de enkelte grunn-undertypene.

Tabell 1 viser hvordan karplantearter som er viktige i kulturmarkseng fordeler seg langs de fire lokale basisøkoklinene som er lagt til grunn for inndelingen av hovedtypen i grunntyper og grunn-undertyper (se tabellen for detaljert forklaring). Tabellen oppsummerer også disse artenes forekomst i relevante natursystem-hovedtyper på naturmark og på kunstmark, samt andre egenskaper ved artene (om de forekommer naturlig i Norge og hovedtrekk i deres utbredelse).

Forskjell mellom grunnleggende hevdform (HF) trinn Y1 slått (slåttemark) og trinn Y2 beite (beitemark)

Slåttemarker og beitemarker er ofte vanskelig å skille fra hverandre. Grunnen til dette er at de i stor grad rommer de samme artene og at flere arter, for eksempel engkvein (Agrostis capillaris), ryllik (Achillea millefolium), gulaks (Anthoxanthum odoratum) og engsyre (Rumex acetosa), like gjerne vokser i slåttemark som i beitemark. I tillegg har mange tidligere slåttemarker blitt lagt ut til beitemark slik at slåttemarksfloraen gradvis erstattes av arter som er typiske for beitemark. Det er imidlertid viktig å skille slåttemark fra beitemark fordi slåttemarker må skjøttes med slått hvis floraen (og resten av slåttemarksøkosystemet) skal opprettholdes over tid. Det finnes en del generelle forskjeller som kan være til hjelp når man skal prøve å skille slåtte- og beitemark fra hverandre. Slåttemarkene er ofte mer artsrike og i tillegg mer urtedominerte enn beitemarkene. I slåttemarkene er artene også gjerne jevnt fordelt over hele arealet, mens beitemarksvegetasjonen er mer mosaikkartet på grunn av

ujevnt beitetrykk
vegetasjon som har blitt ratet (vraket) rundt gjødselruker
omfordeling av næringsstoffer i beitemarka forårsaket av beitedyrene
forekomst av busker og trær som gir skygge (etc.)
I beitemark kan giftige, tornete, seige og usmakelige arter som dyrene unngår, for eksempel engsoleie (Ranunculus acris), einstape (Pteridium aquilinum) og myrtistel (Cirsium palustre) bli sterkt dominerende. Forekomst av nitrofile arter som krypsoleie (Ranunculus repens) og stornesle (Urtica dioica) er også vanlig i beitemark, men ikke i ugjødsla slåttemark. I tillegg inneholder beitemark gjerne flekker med ettårige arter som tunrapp (Poa annua) og tomtegras (Polygonum aviculare ssp. microspermum), samt tråkktolerante arter som groblad (Plantago major), som ikke er vanlig i slåttemark. Blåkoll (Prunella vulgaris), jonsokkoll (Ajuga pyramidalis), hvitkløver (Trifolium repens), setergråurt (Omalotheca norvegica), skoggråurt (Omalotheca sylvatica), følblom (Leontodon autumnalis), kattefot (Antennaria dioica), soleihov (Caltha palustris), smårapp (Poa pratensis ssp. subcaerulea), knegras (Danthonia decumbens), finnskjegg (Nardus stricta) og sauesvingel (Festuca ovina) er ytterligere eksempler på arter som er vanligere i beitemark enn i slåttemark. Tråkkømfintlige arter, for eksempel mange orkideer og flekkgrisøre (Hypochaeris maculata), er til gjengjeld vanligere i slåttemark. Andre eksempler på arter som er vanligere i slåttemark enn i  beitemark er hanekam (Lychnis flos-cuculi), jåblom (Parnassia palustris), ballblom (Trollius europaeus), storengkall (Rhinanthus angustifolius), prestekrage (Leucanthemum vulgare), rødkløver (Trifolium pratense) og hjertegras (Briza media). Det finnes tresatte slåttemarker (lauvenger), men de fleste slåttemarkene er åpne mens beitemarkene gjerne har sprede busker, med arter som einer (Juniperus communis), slåpetorn (Prunus spinosa), nyperoser (Rosa spp.) og bjørnebær (Rubus sect. Rubus) (som dyrene unngår), og ofte også et glissent tresjikt. En annen forskjell mellom beitemark og slåttemark er at slåttemarka vanligvis er mindre steinete enn beitemarka og at man oftere finner rydningsrøyser der. Rydding var ofte nødvendig for at slåttefolkene skulle komme til med ljåen.

Artssammensetningen i en beitemark påvirkes av hvilket husdyrslag som beiter der. Hest biter av graset nær bakken, slik at beitemarka gjerne blir plenliknende med et lavt og tett grasdekke. Hester lar gjerne planter de synes smaker vondt stå igjen, også små planter. Typisk for hestebeiter på kalkrik mark er derfor at arter som bitterblåfjær (Polygala amarella), bittersøte (Gentianella amarella) og andre søtearter som smaker bittert står igjen. Kyr beiter forholdsvis jevnt. Hvis beitetrykket ikke er for hardt, er kubeiting derfor relativt skånsomt mot plantene og kan resultere i en relativt urterik vegetasjon der også orkideer som nattfiol (Platanthera bifolia) kan forekomme. Sau beiter meget selektivt og foretrekker urter framfor gras. Beitemark med lavt beitetrykk av sau kan se ’uryddig’ ut, men dersom beitetrykket er større, beiter sauene jevnt slik at man får et ganske lavt grasdekke der små arter som marinøkkel-arter (Botrychium spp.) kan utvikle seg. Sau (særlig korthalete raser) liker lauv og kan holde lauvoppslag [unntatt gråor (Alnus incana)] nede. Geit foretrekker busker og trær framfor gras og urter, men kan ved hardere beitetrykk beite svært snaut.

Artsmangfoldet i ei beitemark er generelt høyest ved middels beitetrykk. Hardt beitetrykk fører til utarming og homogenisering av vegetasjonen, som til slutt kan ende opp med å bestå av bare et fåtall arter som groblad (Plantago major), tomtegras (Polygonum aviculare ssp. microspermum), følblom (Leontodon autumnalis), blåkoll (Prunella vulgaris), løvetann (Taraxacum spp.), hvitkløver (Trifolium repens), tunrapp (Poa annua) og smårapp (Poa pratensis ssp. subcaerulea). Ved for lavt beitetrykk eller opphør av beite sprer gjengroingsarter seg, for eksempel bringebær (Rubus idaeus), bregner, skogstorkenebb (Geranium sylvaticum), mjødurt (Filipendula ulmaria), einer (Juniperus communis), nyperoser (Rosa spp.) og gråor (Alnus incana). I litt fuktige beiter kan sølvbunke (Deschampsia cespitosa) også ekspandere sterkt. Gjengroingen går vanligvis fortere i beitemark enn slåttemark fordi grasteppet ikke er så lukket og fordi busker og kratt ofte allerede er tilstede.

Artssammensetningen i ei slåttemark påvirkes blant annet av slåttetidspunktet. Tidlig slått fører en slåttemark fattigere på flerårige arter, mens slått i midten av juli eller seinere gir urterike enger. Vårbeite i slåttemark kan føre til at vårannueller forsvinner og at tidligblomstrende arter som søstermarihånd (Dactylorhiza sambucina) går tilbake. Høstbeite i slåttemark skaper derimot forutsetninger for forekomst av vårannueller som vårrublom (Draba verna) og andre arter med kort livssyklus. Vår- og høstbeiting i kombinasjon med slått resulterer bidrar til at slåttemarka får et flersjiktet feltsjikt (det vil si et feltsjikt med flere høydenivåer).

På arealenheter av slåttemark der slåttedriften har opphørt, kan slåttemarka forbli åpen og beholde mye av artsinnholdet i flere tiår. Små, lyselskende arter som kattefot (Antennaria dioica) forsvinner imidlertid fort, og engkallartene (Rhinanthus spp.) og andre arter med kort lisssyklus går tilbake når det bygger seg opp et tett strøsjikt på marka. I den begynnende gjengroingsfasen øker ellers mange av engas arter både i individantall og individstørrelse (’den älskliga fasen’) og noen enkeltarter kan bli flekkvis dominerende. Innslaget av skogstorkenebb (Geranium sylvaticum) og skogkløver (Trifolium medium) kan for eksempel øke i ’friske’ slåtteenger etter opphøt av bruk. Noen arter som firkantperikum (Hypericum maculatum) (veldrenerte enger) og mjødurt (Filipendula ulmaria) (fuktenger) kan komme til å dominere over større områder. I tidlige gjengroingsstadier kan artsrikdommen øke fordi arter som kjennetegner kulturmarksenga med god bruksstatus fortsatt finnes igjen, samtidig som nye arter har begynt å komme inn, men etter hvert forsvinner kulturmarksartene og artsantallet går ned. Når kratt og busker begynner å spre seg i enga, går gjengroingen fort.

Kulturmarksslåtteeng (kulturmarkseng, grunn-undertyper for slåtteeng) kan være vanskelig å skille fra kunstmarkseng (åker og kunstmarkseng) som ikke har vært pløyd eller gjødslet på lang tid (’gammeleng’; se Artikkel 25) fordi innslaget av kulturmarksengarter gradvis øker i kunstmarksenga over tid når den brukes som kulturmarkseng [aktuell bruksintensitet (BI) trinn 3 ekstensiv aktuell bruk]. Forekomst av bl.a. engreverumpe (Alopecurus pratensis), timotei (Phleum pratense), engsvingel (Schedonorus pratensis), hestehavre (Arrhenatherum elatius) og engrapp (Poa pratensis ssp. pratensis) tyder imidlertid på at enga en gang har vært pløyd opp.

Forskjell mellom engflate-engkant (EE) trinn 1 åker- og engflate og trinn 2 åker- og engkant

Kanter er økotoner med forekomst både av arter fra de nærmeste omgivelsene og av spesielle ’kantarter’. I dagens kulturlandskap spiller kanter rundt eng og beitemark samt vegkanter en stadig viktigere rolle for lyselskende engplantearter. Mange av dagens urterike slåtteenger er omgitt av en brei, grunnlendt kantsone som aldri har vært pløyd eller gjødslet selv om den sentrale delen av enga en eller annen gang for lenge siden har blitt det. I slike slåtteenger er det derfor den breie kantsonen som rommer den mest artrike engvegetasjonen.