T3 Åker og kunstmarkseng

Åker og kunstmarkseng omfatter fastmarksarealer tilrettelagt for eller utsatt for et intensivt hevdregime. Størstedelen av arealene som tilhører denne hovedtypen er tilsådd eller tilplantet med kulturvekster, gjerne i monokultur (åker), gjødslet og sprøytet. Typiske kjennetegn på et intensivt hevdregime er at marka er ryddet for blokker og stein, ofte er også bergknauser sprengt vekk, bekker lagt i rør og mindre terrengvariasjon planert ut (bakkeplanering), men også arealer som ikke er ryddet hører til åker og kunstmarkseng når de er preget av gjødsling, sprøyting, eller overbeiting.

Engbegrepet og relaterte begreper er drøftet i Artikkel 26.

Behandling av konstruert fastmark og åker og kunstmarkeng i EUNIS

I EUNIS omfatter to (av ti) hovedtyper i sin helhet kunstmark innenfor fastmarkssystemer; hovedtype I Regularly or recently cultivated agricultural, horticultural and domestic habitats, og hovedtype J Constructed, industrial and other artificial habitats. Hovedtype J i EUNIS faller i sin helhet innenfor konstruert fastmark i NiN. Hovedtype I omfatter alle ’grøntarealer’. Disse er i NiN fordelt på åker og kunstmarkseng (I1 Arable land and market gardens) og konstruerte grøntarealer som ikke nyttes til jordbruksformål (I2 Cultivated areas of gardens and parks), som er plassert i hovedtypen konstruert fastmark (for eksempel parker, kirkegårder og golfbaner). Også andre hovedtyper i EUNIS inneholder kunstmark i fastmarkssystemer. EUNIS skiller på hovedtype-nivået mellom arealer som er dominert av ulike plantelivsformer, slik at kunstmarksarealer der de dyrkete vekstene er busker (frukthager, vingårder etc.) blir plassert i hovedtype F Heathland, scrubs and tundra og kunstmarksarealer der det dyrkes trær (energiskog, juletreplantasjer etc.) blir plassert i hovedtype G Woodland. I NiN er alle arealer som utnyttes til intensiv landbruksproduksjon plassert i en og samme natursystem-hovedtype, åker og kunstmarkseng.

Følgende avgrensningskommentarer er relevante for denne hovedtypen:

Avgrensningskommentar 37 – konstruert fastmark (T2) mot åker og kunstmarkseng (T3)
Avgrensningskommentar 40 – konstruert fastmark (T2), åker og kunstmarkseng (T3) og kulturmarkseng (T4) mot fastmarksskogsmark (T23)
Avgrensningskommentar 41 – åker og kunstmarkseng (T3) mot kulturmarkseng (T4)

Åker og kunstmarkseng deles inn i fire grunntyper på grunnlag av to økokliner (Fig. 1):

Engflate-engkant (EE)
Grunnleggende hevdintensitet (HI)

Åker og kunstmarkseng omfatter områder med intensiv landbruksproduksjon. Egenskapene til arealenheter av åker og kunstmarkseng bestemmes først og fremst bestemt av grunnleggende hevdintensitet (HI) (se også Artikkel 1: D3d); jo større hevdintensitet, desto kortere tid trengs for å skape en kunstmark (Bilde 1). Åker og kunstmarkseng beholder sitt typiske preg bruk langt utover 6 år (se Artikkel 1: E1b, blant annet punkt 4), også om de tas ut av bruk. Grensa mellom grunnleggende hevdintensitet (HI) trinn 3 langvarig ekstensiv grunnleggende hevd og 4 moderat intensiv grunnleggende hevd svarer til grensa mellom kulturmark og kunstmark, mens det innenfor kunstmark finnes variasjon fra trinn 4 moderat intensiv grunnleggende hevd til trinn 6 svært intensiv grunnleggende hevd.

Innenfor åker og kunstmarkseng kan også finnes variasjon langs typiske 'naturmarksøkokliner' som for eksempel vannmetning: vannmetning av marka (VM–A), mineralnæringstilgang [økoklinen kalkinnhold (KA)] og kornstørrelse (KO), som en 'arv' fra variasjonen i den naturmarka som ble til kunstmark når den ble oppdyrket. Oftest er imidlertid artssammensetningen i åker og kunstmarkseng fullstendig preget av det intensive hevdregimet (ved innsåing, pløying etc.), som fullstendig overstyrer variasjonen langs ’naturmarksøkoklinene’. Intensiv hevd reduserer også variasjonen i grunnleggende miljøforhold. Bakkeplanering og drenering fjerner ytterpunktene langs økoklinen vannmetning: vannmetning av marka (VM–A) og dyppløying jevner ut variasjon langs økoklinen kornstørrelse (KO). Dyppløying i kombinasjon med gjødsling gjør at tilgangen på mineralnæring ikke begrenser planteveksten. Åker og kunstmarkseng er derfor gjennomgående mer homogen med hensyn på mange typiske 'naturmarksøkokliner' enn naturmarka og kulturmark. Ingen ’naturmarksøkokliner’ er lagt til grunn for grunntypeinndeling av åker og kunstmarkseng.

I tillegg til grunnleggende hevdintensitet (HI) er økoklinen engflate-engkant (EE) grunnlag for grunntypeinndeling (Fig. 1). Engflate-engkant (EE) omfatter to trinn, 1 åker- og engflate og 2 åker- og engkant. Økoklinen adresserer forskjeller i artssammensetning relatert til plassering relativt til tilgrensende arealenheter. Ofte er åker- og engkanter mindre intensivt drevet [lavere trinn langs grunnleggende hevdintensitet (HI)] enn tilstøtende arealer på åker- og engflate, og det er ike uvanlig at arealer med åker og kunstmarkseng grenser til arealer uten kunstmarkspreg (for eksempel kulturmarkseng). For å bli typifisert som [4] kunstmarkseng-kant må en arealenhet i tillegg til å høre til engflate-engkant (EE) trinn 2 åker- og engkant naturligvis også tilfredsstille definisjonen av kunstmark.

 Mens skogsmarksbegrepet står sentralt ved inndelingen av natur-fastmark (se Artikkel 4), har ekspertgruppa valgt ikke å legge vekt på forekomsten av trær (eller skog eller skogsmark) ved typeinndelingen av kunst- og kulturmark. All variasjon som relaterer seg til tresjikt og tresjiktsdynamikk, skal derfor beskrives som tilstandsvariasjon. Bilde 1 viser en arealenhet åker og kunstmarkseng som er delvis skogkledd.

Inndelingen i fire grunntyper (Fig. 1, Bilde 1–8) tar utgangspunkt i kombinasjonene av aktuelle trinn langs de to økoklinene (3 trinn langs grunnleggende hevdintensitet (HI) × 2 trinn langs engflate-engkant (EE) = 6 trinn), men antallet grunntyper reduseres til fire fordi kunstmarkskantene utgjør en så heterogen gruppe med variasjon styrt av så mange faktorer at det ikke synes meningsfullt å dele dem i grunntyper etter grunnleggende hevdintensitet (HI).

Sammenlikning med typeinndeling i andre arbeider

De tre trinnene langs grunnleggende hevdintensitet (HI) svarer, i grove trekk, til de tre markslagskategoriene innmarksbeite, overflatedyrka mark og fulldyrka mark i N5 (Bjørdal 2007); se beskrivelse av grunnleggende hevdintensitet (HI). Grunntype [4] kunstmarkseng-kant omfatter alle tre markslagene.

Fremstad (1997) opererer med et hovedskille mellom vegetasjonsgruppene G ’Kulturbetinget engvegetasjon’ og I ’Kulturmarksvegetasjon og vegetasjon på forstyrret mark’. Definisjonene av kunstmark (til forskjell fra kulturmark) i NiN (se Artikkel 1: D3d), og definisjonen av grunntypene innenfor åker og kunstmarkseng, korresponderer ikke direkte mellom typene i Fremstad (1997). Hovedårsaken til at inndelingene av kunstmark (ikke bare NiN-inndelingen og Fremstads inndeling, men også andre inndelinger) er så ulike, er at de svake sammenhengene mellom grunnleggende arealegenskaper og artssammensetning i kunstmarka gjør at det slett ikke er opplagt hvordan den videre naturtypeinndelingen av kunstmark bør være. Fremstads inndeling vektlegger først og fremst aktuell bruk og gjengroingsstatus; egenskaper som i NiN fanges opp som tilstandsvariasjon. Åker og kunstmarkseng i aktiv bruk har stort sett en ugrasdominert vegetasjon som tilhører Fremstads type I4 ’Ugrasvegetasjon på dyrket mark’ (utformingene I4a ’Utforming mest av ettårige arter’ og I4b ’Utforming mest av flerårige arter’), eller en gjødselspreget vegetasjon dominert av nitrofile arter som tilhører I5 ’Sterkt gjødslet vegetasjon’. Etter brakklegging endrer artssammensetningen seg gradvis, og kunstmarkspreget svekkes. Fremstad (1997) beskriver suksesjonstrinn i gjengroende kunstmark under betegnelsene G14 ’Frisk, næringsrik ”gammeleng”’ og G10 ’Hestehavre-eng’. Grunntype [4] kunstmarkseng-kant inngår i Fremstads I4c ’Åkerkanter og overganger mot eng, vei og skog’.

Når åker og kunstmarkseng tas ut av aktiv bruk og overlates til gjengroing, vil miljøforholdene begynne å endre seg tilbake i retning av de ’naturlige’ miljøforholdene på stedet. På steder med rikelig vanntilførsel må for eksempel dreneringssystemer holdes ved like for å hindre utvikling av en fuktmark (vannmetning: vannmetning av marka (VM–A). Når gjødslingen opphører, vil mark som er naturlig fattig på mineralnæringsstoffer gradvis utarmes, mens mark som har naturlig høyt kalkinnhold forblir kalkrik. Endringene i artssammensetningen gjenspeiler endringene i miljøforhold, og over tid vil det utdifferensieres variasjon langs økoklinen kalkinnhold (KA), i hvert fall fra trinn 3 moderat kalkfattig til trinn 6 kalkmark. Variasjon i kornstørrelse (KO) kan også gi seg også utslag i variasjon i artssammensetningen; gjengroende kunstmarkseng på trinn 1 leirdominert og trinn 2 siltdominert mark kjennetegnes ved forekomst av arter som tåler ’tung’, fuktig mark, mens gjengroende kunstmarkseng mellom trinn 3 dominert av fin sand og trinn 5 dominert av fin eller middels grus kan få et sterkt tørkepreg, særlig dersom jorda er fattig på finere materiale. Kornstørrelse (KO) trinn 8 blokkdominert og trinn 9 fast fjell dyrkes vanligvis ikke opp. Spesialtrinn X3 skjellsand gir god dyrkingsjord og får også gjerne en karakteristisk artsrik flora (og assosiert fauna) når bruken opphører.

De tre lokale basisøkoklinene kalkinnhold (KA), kornstørrelse (KO) og vannmetning: vannmetning av marka (VM–A) inngår i beskrivelsessystemet for åker og kunstmarkseng (Fig. 2), med sikte på bruk til å karakterisere arealer med aktuell bruksintensitet (BI) mellom trinn 1 ikke i bruk og trinn 3 ekstensiv aktuell bruk. Arealer av åker og kunstmarkseng med intensivt aktuell bruksintensitet (BI) (det vil si trinn 4–6) plasseres ikke langs disse ’naturmarksøkoklinene’.

Åker og kunstmarkseng forekommer i alle bioklimatiske soner: boreale og alpine soner (BS–A) fra trinn A1 boreonemoral sone (BN) til trinn A5 lavalpin sone (LA), og i alle bioklimatiske seksjoner (BH) fra trinn 1 sterkt oseanisk seksjon (O3) til trinn 5 svakt kontinental seksjon (C1).

De antatt viktigste tilstandsøkoklinene for åker og kunstmarkseng er aktuell bruksintensitet (BI) og aktuell bruksform (BF). For aktuell bruksintensitet (BI) er alle trinn relevante. Arealer som har aktuell bruksintensitet (BI) trinn 1 ikke i bruk eller trinn 2 svært ekstensiv aktuell bruk vil gro igjen. Gjengroingssuksesjonen beskrives ved tilstandsøkoklinen gjengroingstilstand (GG). Dersom vedvekster dominerer i seine gjengroingsstadier, vil suksesjonsforløpet ende i en skog. Skogens tilstandsegenskaper fanges opp av økoklinene tresjiktstetthet (TT) og sjiktning (SJ), mens tilstandsøkoklinen tresjiktssuksesjonstilstand (TS) bare blir brukt i natursystem-hovedtyper som omfatter skogsmark (for eksempel fastmarksskogsmark). Etter definisjonen trengs vanligvis en tresjiktsgenerasjon før en arealenhet av åker og kunstmarkseng har utviklet seg til skogsmark (se Artikkel 1: D3d). Eventuell tilplanting fanges opp av økoklinen foryngelse (FY).

Fig. 3 viser generelle og hovedtypespesifikke tilstandsøkokliner som inngår i beskrivelsessystemet for åker og kunstmarkseng.

Fire av de seks objektgruppene [to generelle og to hovedtypespesifikke, det vil si alle bortsett fra dødvedstatus (DV) og rotvelt (RV)], men ikke alle objektenheter innen hver gruppe, er relevante for beskrivelse av åker og kunstmarkseng (Fig. 4). Død ved vil kunne forekomme i seine gjenvekstsuksesjonsfaser mot skog, men dødvedmengdene er vanligvis for små til å ha vesentlig betydning for artssammensetningen. Derfor er ikke objektgruppa dødvedstatus (DV) inkludert i beskrivelsessystemet for denne hovedtypen. Objekter som hører til objektgruppene svært stort (gammelt) tre (GT) og levende tre som huser spesielt livsmedium (LT) forekommer sporadisk i åker og kunstmarkseng, først og fremst som store trær i åkerkanter, på små åkerholmer eller liknende. Slike trær huser imidlertid ofte et stort biologisk mangfold.

Landformvariasjon er ikke direkte relevant, verken for avgrensning av åker og kunstmarkseng eller for å beskrive variasjon innenfor hovedtypen.

Åker og kunstmarkseng kan bære skog, særlig i seine trinn av en gjengroingssuksesjon. Det generelle beskrivelsessystemet for dominans i skog (Fig. 5) benyttes for denne hovedtypen. På de fleste kategorier av åker og kunstmarkseng er det grobunn for god trevekst, og skog på åker og kunstmarkseng er derfor i utgangspunktet ikke veksthemmet. Kun trær over 5 m høye skal derfor legges til grunn for angivelse av dominansutforming.

Arealer med åker og kunstmarkseng er oftest åpne, det vil si at de mangler tresjikt (vanligvis mangler også busksjikt). Hvilke jordbruksvekster som dyrkes på en arealenhet av åker og kunstmarkseng ved kartleggingstidspunktet, kan i prinsippet registreres som dominansutforming eller som kortfaser (Artikkel 1: E1b punkt 4). Dominansutforming i åker og kunstmarkseng som aktivt brukes til dyrking av ettårige kulturvekster kan endre seg fra år til år, mens dominansforholdene kan være stabile over flere tiår ved dyrking av flerårige kulturvekster, som for eksempel frukttrær og energiskog. Det er foreløpig ikke utarbeidet beskrivelsessystem for dominans på åpne arealer med åker og kunstmarkseng.