T1 Snø- og isdekt fastmark

Snø- og isdekt fastmark omfatter landarealer, først og fremst fastmark, som er dekt av snø og/eller eller is, det vil si breer og snøansamlinger som har ligget eller forventes å ligge på stedet i minst seks år (Bilde 1–2).

Det er ikke mulig å vite eksakt hva som skjuler seg under en stor snø- eller isbre, for eksempel finnes avrenningssystemer som ikke er synlige fra overflata. For å ta høyde for det mangfoldet i markegenskaper som kan finnes under den snø- og/eller isdekte overflata, kunne begrepet landområder vært benyttet i hovedtypenavnet i stedet for -mark. Navnet snø- og isdekt fastmark ble likevel valgt fordi arealene av denne hovedtypen framstår med fastmarksoverflate, og fordi det i all hovedsak er fastmark som er dekket av snø og is.

Arealutvikling for snø- og isdekt fastmark i Norge

Snø og is dekker 3 133 km2 av et totalt norsk fastlandslandareal på 323 782 km2, det vil si 0,97 % (Statens Kartverk, Arealstatistikk 2007, http://www.statkart.no/filestore/Profil/ Areal_milj_og_plan/ Geostatistikk_fylker_n50_2007_V2.xls). Andelen av fastlandet som er dekket av snø og is har sunket gjennom flere tiår, og prognoser for videre utvikling av snø- og isdekt areal gitt fortsatt klimaendring indikerer at inntil 40 % av dagens areal kan være snø- og isfritt innen år 2100. Parallelt med reduksjon i arealandelen av snø- og isdekt fastmark øker arealandelen av breforland og snøavsmeltingsområde.

Kriteriet om 6 års varighet av snø- og/eller isdekt mark er begrunnet i Artikkel 1: E1b punkt 4.

Kort om grunntypeinndelingen

Snø- og isdekt fastmark blir ikke delt videre inn i grunntyper.

Det finnes fysiske forskjeller (med hensyn til struktur, fasthet etc.) mellom snø og is, men det er ikke grunnlag for å tro at disse gjenspeiles i artssammensetningen. Snø- og isdekt fastmark er artsfattige systemer, og de aller fleste artene som kan finnes på slike steder er arter med hovedtilhold i andre natursystem-hovedtyper og som bare temporært befinner seg på snø- og isdekt mark. Variasjon i artssammensetning gir derfor neppe grunnlag for å dele snø- og isdekt fastmark videre inn. Fremste kandidat til viktig økoklin er snø- og isstruktur (SN), som gjenspeiler fysiske egenskaper ved den snø- eller isdekte overflata.

Beskrivelsessystemet for snø- og isdekt fastmark omfatter ingen lokale basisøkokliner (se ’begrunnelse for ikke å dele hovedtypen videre opp’).

Snø- og isdekt fastmark forekommer på det norske fastlandet først og fremst i bioklimatiske soner: boreale og alpine områder (BS–A) fra trinn A5 lavalpin sone (LA) til A7 høgalpin sone (HA), og på Svalbard i alle bioklimatiske soner [bioklimatiske soner: arktiske områder (BS–B) fra trinn B3 mellomarktisk tundrasone (MATZ) til B5 arktisk polarørkensone (APDZ)]. Brearmer kan finnes ned i trinn A3 mellomboreal sone (MB). Snø- og isdekt fastmark har sitt tyngdepunkt på det norske fastlandet i nedbørrike områder, det vil si i bioklimatiske seksjoner (BH) fra trinn 1 sterkt oseanisk seksjon (O3) til trinn 3 svakt oseanisk seksjon (O1). På Svalbard finnes snø- og isdekt fastmark i alle bioklimatiske seksjoner (BH) fra trinn 1 svakt oseanisk seksjon (O1) til trinn 5 svakt kontinental seksjon (C1). Sannsynligvis er det liten regional variasjon i artssammensetning innenfor snø- og isdekt fastmark; de aller fleste artene som kan finnes der er arter med hovedtilhold i andre natursystem-hovedtyper.

Beskrivelsessystemet for snø- og isdekt fastmark inneholder bare generelle tilstandsøkokliner (Fig. 1).

Beskrivelsessystemet for snø- og isdekt fastmark inneholder for fullstendighetens skyld de generelle variablene (objektenheter uten direkte betydning for artsmangfoldet; se Fig. 2) som inngår i beskrivelsessystemet for fastmarkssystemer, men det er svært lite sannsynlig at noen av disse objektenhetene forekommer i snø- og isdekt fastmark.

Snø- og isdekt fastmark omfatter først og fremst isbreer, som ofte er knyttet til breerosjonsformer som U-dal (EB–1) og botn (EB–6). Natursystem-hovedtypen snø- og isdekt fastmark omfatter alle breoverflater. Hele spekteret av formvariasjon innenfor breer, det vil si landformenhetene innen landformgruppa breformer (BR), inngår derfor i beskrivelsessystemet for landformvariasjon innenfor hovedtypen (Fig. 3).

Ingen dominanstyper blir beskrevet for denne hovedtypen.