Flommyr, myrkant og myrskogsmark

Flommyr, myrkant og myrskogsmark omfatter åpen eller skogkledd våtmark som tilfredsstiller myrdefinisjonen (torvmark der torvakkumulering pågår og mark med grunnere torv enn de 30 cm torvmarksdefinisjonen krever og der artssammensetningen er dominert av ’myrarter’; unntatt mark som faller inn under definisjonene av kilde eller mosetundra). I tillegg kreves at artssammensetningen har ’myrkantpreg’ (Bilde 1, 5) All myrskogsmark og all myr på flommark, åpen så vel som tresatt, inkluderes i flommyr, myrkant og myrskogsmark, men hovedtypen inneholder all myrkantpreget myr som ikke er flompåvirket. Marka i flommyr, myrkant og myrskogsmark er bygd opp av ufullstendig nedbrutt plantemateriale som er produsert på stedet gjennom tusener av år. Forekomsten av et mer eller mindre tett busk- eller tresjikt samt den eroderende virkningen av tilført limnogent vann reduserer imidlertid vanligvis moseproduksjonen, Dessuten er tilførselen av lett nedbrytbart plantemateriale ofte større enn på åpen myrflate. Torvakkumuleringen går derfor vanligvis langsommere på åpen myrflate enn i flommyr, myrkant og myrskogsmark. Torva i flommyr, myrkant og myrskogsmark er ofte relativt grunn. Flommyr, myrkant og myrskogsmark inkluderer det meste av ’sumpskog’ (et begrep som ikke blir brukt i NiN). Også skogsmark på ferskvanns-landstrand der torv akkumuleres tilhører dene hovedtypen.

Begrepet myrflate går tilbake til Sjörs (1948), som fastslo at det ikke er noen entydig sammenheng mellom forekomsten av myr med myrflateegenskaper og avstanden til fastmark. I løpet av tida etter 1948 har begrepene myrflate og det komplementære begrepet myrkant blitt vel innarbeidet i skandinavisk myrlitteratur, kanskje i mangel av mer hensiktsmessige begreper.

Følgende avgrensningskommentarer er relevante for denne hovedtypen:

Avgrensningskommentar 14 – fjæresonesystemet fjæresone-skogsmark (S2) mot våtmarkssystemene kildeskogsmark (V3) og flommyr, myrkant og myrskogsmark (V7)
Avgrensningskommentar 30 – åpen myrflate (V6) og flommyr, myrkant og myrskogsmark (V7)
Avgrensningskommentar 32 – våtmarkssystemene åpen myrflate (V6) og flommyr, myrkant og myrskogsmark (V7) mot fastmarkssystemet kulturmarkseng (T4)
Avgrensningskommentar 33 – våtmarkssystemene åpen myrflate (V6) og flommyr, myrkant og myrskogsmark (V7) mot fastmarkssystemet kystlynghei (T5)

Kort om grunntypeinndelingen

Flommyr, myrkant og myrskogsmark deles i sju typer basert på to økokliner (Fig. 1):

Vannforårsaket forstyrrelse: vanntilførsel til våtmark (VF–C)
Kalkinnhold (KA)

Den økologisk viktige forskjellen mellom myr som tilføres limnogent vann (flomvann; se Artikkel 13) og myr som bare tilføres jordvann eller geogent vann er utdypet i Artikkel 14: E, det er også er gitt en begrunnelse for å legge vannforårsaket forstyrrelse: vanntilførsel til våtmark (VF–C) med to trinn, 1 uten limnogen vanntilførsel og 2 limnogen vanntilførsel, til grunn for grunntypeinndeling av flommyr, myrkant og myrskogsmark.

Variasjonsbredden langs økoklinen kalkinnhold (KA) er den samme i flommyr, myrkant og myrskogsmark som på åpen myrflate, fra trinn 1 ombrogen til 6 kalkmark (Bilde 1–3).

Flommyr (Bilde 4–5) består først og fremst av fastmatter (vannmetning: vannmetning av marka (VM–A) trinn A4 fastmatte). Både åpen myrkant (Bilde 3) og myrskogsmark (Bilde 1) kan ha en viss variasjon langs økoklinen vannmetning: vannmetning av marka (VM–A), i prinsippet fra trinn 3 tuenivå il trinn 5 mykmatte (sjøl om mykmatter ikke er vanlige). Det er imidlertid en sterk sammenheng mellom økoklinene kalkinnhold (KA) og vannmetning: vannmetning av marka (VM–A) i flommyr, myrkant og myrskogsmark. Ombrogen myrkant (myrskogsmark) består utelukkende av tuenivå, mens fastmatter dekker større arealandeler desto mer kalkrik marka er. For kalkinnhold (KA) mellom trinn 4 intermediær og trinn 6 kalkmark er tuenivå først og fremst et resultat av torvoppbygging omkring trestammer (trestammene fungerer som et ’klatrestativ’ for torvmoser og andre torvdannende arter), ikke som i åpen myrflate en følge av ujevn torvtilveksthastighet på ei i utgangspunktet jevn myroverflate. Den sterke samvariasjonen mellom økoklinene kalkinnhold (KA) og vannmetning: vannmetning av marka (VM–A) er en viktig grunn til at sistnevnte økoklin er lagt inn i beskrivelsessystemet for flommyr, myrkant og myrskogsmark som ’annen lokal basisøkoklin’ i stedet for som grunnlag for grunntypeinndeling.

Inndelingen i sju grunntyper på grunnlag av de to økoklinene er vist i Fig. 1. Sammenslåingen av seks trinn langs kalkinnhold (KA) til fem følger samme mønster som i åpen myrflate; trinnene 2 kalkfattig og 3 moderat kalkfattig er slått sammen. Kielland-Lund (1981) skiller imidlertid ut to subassosiasjoner av fattigmyrskogssamfunnet Chamaemoro-Piceetum (typicum og dryopteridetosum), som svarer til trinnene 2 og 3 langs kalkinnhold (KA). Det er derfor mulig at kalkinnhold (KA) trinn 2 og 3 likevel ikke burde vært slått sammen ved grunntypeinndelingen. Skillet mellom kalkinnhold (KA) trinn 1 ombrogen og trinn 2 kalkfattig trekkes ved grensa for forekomst av jordvannsindikatorarter. I Øst-Norge er granstarr (Carex globularis), grantorvmose (Sphagnum girgensohnii) og tvaretorvmose (Sphagnum russowii) gode jordvannsindikatorer med forekomsttyngdepunkt (innenfor våtmarkssystemer) i myrkant og myrskogsmark..

Den limnogene vanntilførselen til flommyr medfører både at det tilføres mineralnæring (sand- og siltkorn) og en viss utvasking av mineralkorn og mineralnæringsstoffer. Flomvannet består av regnvann som er blandet med jordvann fra hele nedbørfeltet. Egenskapene til flomvannet blir derfor ’utjevnet’ sammenliknet med vann fra mindre nedbørfelt. Av disse grunnene er vanligvis variasjonen i kalkinnhold (KA) mindre i flommyr enn i myrkant. Tentativt er det skilt mellom to grunntyper av flommyr, svarende til kalkinnhold (KA) trinn 4 intermediær og trinn 5 kalkrik. Antallet grunntyper blir da 7.

Følgende lokale basisøkokliner inngår i beskrivelsessystemet for flommyr, myrkant og myrskogsmark (Fig. 2):

Vannmetning: vannmetning av marka (VM–A), som omfatter variasjon fra trinn 3 tuenivå til trinn 5 mykmatte. For begrunnelse for plassering av denne økoklinen i beskrivelsessystemet som ’annen lokal basisøkoklin’ og ikke som grunnlag for grunntypeinndeling, se ’Valg av økokliner og trinn’.

Grunnleggende hevdintensitet (HI) og grunnleggende hevdform (HF) er inkludert i beskrivelsessystemet for flommyr, myrkant og myrskogsmark fordi denne hovedtypen tradisjonelt har vært viktig som beite- og/eller slåttemark [grunnleggende hevdintensitet (HI) trinn 2 svært ekstensiv grunnleggende hevd i motsetning til trinn 1 ingen påviselig hevd]. Beiting av myr foregår fortsatt på steder med utmarksbeite. Beiting foregår fortsatt noen steder, ikke spesifikt av myr, men av myr som el av beiteressursene i utmarka der det finnes myr. Innenfor arealenheter med grunnleggende hevdintensitet (HI) trinn 2 svært ekstensiv grunnleggende hevd skilles mellom grunnleggende hevdform (HF) trinn Y1 slått og Y2 beite.

Moen (1990) har gjort inngående studier av effekter av slått på ulike typer av myrvegetasjon.

Wheeler & Proctor (2000) nevner også salinitet som kilde til variasjon i myrvegetasjon. Slik grensa mellom fjæresonesystemer og landsystemer (våtmarkssystemer og fastmarkssystemer) er definert i NiN, hører imidlertid all sjøsprøytinfluert mark til fjæresonen. Torvmark som er tydelig påvirket av marin salinitet (SA) vil derfor fanges opp i beskrivelsessystemet til natursystem-hovedtypen strandeng og strandsump. Tentativt er det derfor vurdert som overflødig å inkludere marin salinitet (SA) som annen lokal basisøkoklin i beskrivelsessystemet for flommyr, myrkant og myrskogsmark.

Hovedtypen flommyr, myrkant og myrskogsmark forekommer i alle bioklimatiske soner: boreale og alpine områder (BS–A) fra trinn A1 boreonemoral sone (BN) til trinn A5 lavalpin sone (LA) og bioklimatiske soner: arktiske områder (BS–B) trinn B1 arktisk tundra-krattsone (ASHTZ) og B2 sørarktisk tundrasone (SATZ) på nordkysten av Finnmark. Det er usikkert om hovedtypen forekommer på Svalbard. Flommyr, myrkant og myrskogsmark finnes i alle bioklimatiske seksjoner på det norske fastlandet [bioklimatiske seksjoner (BH) fra trinn 1 sterkt oseanisk seksjon (O3) til trinn 5 svakt kontinental seksjon (C1)]. Mens utbredelsen av åpen myrflate er en kompleks funksjon av klimatiske og topografiske forhold og derfor fordeler seg ujevnt over landarealet, forekommer flommyr, myrkant og myrskogsmark først og fremst som mindre arealenheter på grunnere torv, for eksempel som myrstriper langs elveløp og mellom åpen myrflate og fastmark. Hovedtypen flommyr, myrkant og myrskogsmark har derfor ikke en klar geografisk frekvensfordeling. Den regionale variasjonen i artssammensetning er mindre godt undersøkt enn på åpen myrflate.

Myrskogsmark er begrenset til bioklimatiske soner: boreale og alpine områder (BS–A) fra trinn A1 boreonemoral sone (BN) til trinn A4 nordboreal sone (NB).

Flommyr, myrkant og myrskogsmark utgjør myrmarksparallellen til svak kilde og kildeskogsmark på kildemark. Begge disse hovedtypene kan være åpne eller bære skog og utspenner derfor hele variasjonsbredden fra åpen mark via vekstbegrenset krattskog med lave trær til skog med velutviklet tresjikt. Trehøydene kan komme opp i 10–15 m. Myrskogsmark inneholder en tilstandsvariasjon relatert til tresjiktsdynamikk i skog som er parallell til den som finnes i fastmarksskogsmark. Myrskogsmark kan inneholde tilstandsvariasjon relatert til bruk [aktuell bruksintensitet (BI) og aktuell bruksform (BF)] og hogst(sjøl om betydningen for trevirkeproduksjon er liten). For aktuell bruksintensitet (BI) er bare trinn 1 ikke i bruk og trinn 2 svært ekstensiv aktuell bruk relevante.

Liksom svak kilde og kildeskogsmark, men i motsetning til åpen myrflate, er en del arealer med flommyr, myrkant og myrskogsmark åpne på grunn av hevd. Dersom bruken opphører, vil slik mark kunne gro til med vedvekster. Stadier i gjengroingssuksesjonen beskrives ved angivelse av tilstandsøkoklinen gjengroingstilstand (GG).

Tilstandsvariasjon relatert til annen menneskepåvirkning [ferdsel med tunge kjøretøy (FK), slitasje og slitasjebetinget erosjon (SE), og fremmedartsinnslag (FA)] fanges opp av de generelle tilstandsøkoklinene. Beskrivelsessystemet for tilstandsøkokliner i flommyr, myrkant og myrskogsmark (Fig. 3) er det samme som for fastmarksskogsmark, med tillegg av tilstandsøkoklinen drenering (DR) som fanger opp moderate endringer av det hydrologiske regimet.

Alle de seks gruppene av tilstandsrelevant objektinnhold [hvorav to, fremmede gjenstander (FG) og kulturspor (KS), er objektenheter uten direkte betydning for artsmangfoldet] inngår i det generelle beskrivelsessystemet for fastmarkssystemer (Fig. 4).

Landformvariasjon er ikke direkte relevant, verken for avgrensning av flommyr, myrkant og myrskogsmark som hovedtype på natursystem-nivået eller for fordelingen av grunntyper innenfor denne hovedtypen. Årsaken til dette er at variasjon både mellom og innen de to natursystem-hovedtypene for myr (åpen myrflate og flommyr, myrkant og myrskogsmark) er relatert til hydromorfologisk variasjon på en mye finere skala (myrstruktur og myrstrukturdel; se beskrivelsen av landskapsdel-hovedtypen myrmassiv for drøfting av begreper) enn den som er lagt til grunn for å definere landformenheter innenfor landformgruppa torvmarksformer (TF), som gir uttrykk for hydromorfologisk variasjon på et skalanivå relevant for landskapsdel-nivået (hovedtypen våtmarksmassiv). De to grunntypene for flommyr er imidlertid knyttet til landformenheten flommyr (TF–14).

Det generelle beskrivelsessystemet for dominans i skog (Fig. 5) skal benyttes for skogsmark som hører til denne hovedtypen. En fullt utvokst skog på flommyr, myrkant og myrskogsmark med trehøyde 2–5 m skal anses som en veksthemmet skog og trærne i denne skogen er etter definisjonen lave trær.