Stein-, grus- og sandstrand

Stein-, grus- og sandstrand (Bilde 1–4) omfatter all mellomfast bunn og mark i fjæresonen, det vil si sand- og grusdominerte (samt sterkt bølgeutsatte steindominerte) forstrender. Også skjellsandbanker i fjæresonen hører til mellom fast bunn og inngår derfor i denne hovedtypen. De fleste artsgrupper opplaver mellomfast bunn som et ugjestmildt substrat, og hovedtypen karakteriseres derfor først og fremst ved lavt artsmangfold.

Følgende avgrensningskommentarer er relevante for denne hovedtypen:

• Avgrensningskommentar 13 – konstruert bunn og mark i fjæresonen (S1) mot relevante hovedtyper på naturbunn og naturmark: fjæresone-vannstrand på fast bunn (S4), strandberg (S5) og stein-, grus- og sandstrand (S6)
• Avgrensningskommentar 15 – driftvoll (S3) mot stein-, grus- og sandstrand (S6) og strandenger og strandsumper (S7)
• Avgrensningskommentar 17 – strandberg (S5) mot stein-, grus- og sandstrand (S6)
• Avgrensningskommentar 19 – stein-, grus- og sandstrand (S6) mot strandeng og strandsump (S7)

Kort om grunntypeinndelingen

Stein-, grus- og sandstrand deles i seks grunntyper på grunnlag av to økokliner (Fig. 1):

1. Kornstørrelse (KO)
2. Marin salinitet (SA)

Liksom på mellomfast bunn i saltvannssystemer er substrategenskaper [uttrykt ved kornstørrelse (KO)] den viktigste kilden til variasjon innenfor stein-, grus- og sandstrand. På ’normale substrater’ omfatter mellomfast bunn variasjon i kornstørrelse fra grensa mellom mellomfast og løs bunn og mark ved dominerende kornstørrelse 1/16 mm (se Artikkel 14: C og E1), til bunn og mark dominert av stein eller blokker. Grensa mellom mellomfast og fast bunn bestemmes av en kombinasjon av bevegelsesenergi (BE) og kornstørrelse (KO); kornstørrelse (KO) trinn 7 steindominert kan tilhøre såvel mellomfast som fast bunn (se Artikkel 14: Fig. 6, og Bilde 4). Også kornstørrelse (KO) spesialtrinn X3 skjellsand forekommer spredt, og er viktig for artssammensetningen (Bilde 5). Mellomfast bunn forekommer over et spekter av saliniteter, fra marin salinitet (SA) trinn 2 brakt (vann) med lavt saltinnhold nær elveutløp innerst i fjorder til trinn 5 normalsalt.

Inndelingen i seks grunntyper på grunnlag av kornstørrelse (KO) og marin salinitet (SA) er vist i Fig. 1. Inndelingen følger i hovedtrekk inndelingen av mellomfast eufotisk saltvannsbunn. Delingen i to samletrinn langs økoklinen kornstørrelse (KO) gjenspeiler skillet mellom bløtbunn og hardbunn ved dominerende kornstørrelse 16 mm. Det er antatt at dette er ei viktig grense med hensyn til substratets egnethet for gravende organismer (Bilde 2–3). Grunnlaget for grunntypeinndelingen er ei deling av marin salinitet (SA) i to samletrinn, på samme vis som for de fleste andre hovedtyper i saltvannssystemer og fjæresonesystemer ved grensa mellom marin salinitet (SA) trinn 3 brakt (vann) og trinn 4 salt (vann) med redusert saltholdighet).

Lokale basisøkokliner som det er sannsynlig at influerer på artssammensetningen innenfor stein-, grus- og sandstrand, og som derfor er inkludert i et tentativt beskrivelsessystem (Fig. 2), er:

Oversvømmingsvarighet: oversvømming av bunn og mark (OV–A), som innenfor hovedtypen varierer fra trinn A2 supralittoral (som har ubetydelig vertikal utstrekning på stein-, grus- og sandstrand fordi hovedtypen mangler på de mest eksponerte stedene) til trinn A8 nedre vannstrand. Det er sannsynlig, men knapt nok dokumentert, at dene økoklinen fanger opp variasjon i artssammensetningen. Tentativt er trinnene gruppert til to samletrinn; landstrand og vannstrand.

Bevegelsesenergi (BE), som tentativt er inkludert i beskrivelsessystemet for stein-, grus- og sandstrand. Det er foreløpig ikke klart hvor sterkt eksponerte mellomfaste strender som finnes, eller hvorvidt økoklinen bevegelsesenergi (BE) er kilde til variasjonsmønstre i artssammensetning innenfor denne hovedtypen som ikke kan ’forklares’ av andre viktige økokliner. Tentativt er trinnene fra og med 3 svak energi til og med 5 sterk energi inkludert.

Stein-, grus- og sandstrand finnes langs kysten av alle de landområdene som omfattes av NiN; på det norske fastlandet fra bioklimatiske soner: boreale og alpine variasjon i områder (BS–A) trinn A1 boreonemoral sone (BN) til trinn 4 nordboreal sone (NB) samt bioklimatiske soner: arktiske områder (BS–B) trinn B1 arktisk tundra-krattsone (ASHTZ) på nordkysten av Varangerhalvøya (Finnmark), og trinnene fra B3 mellomarktisk tundrasone (MATZ) til og med trinn 5 arktisk polarørkensone (APDZ) på Svalbard. Bioklimatisk seksjonstilhørighet er ikke viktig for artssammensetning i fjæresonen.

Beskrivelsessystemet for stein-, grus- og sandstrand inneholder bare generelle tilstandsøkokliner (se Fig. 3).

Beskrivelsessystemet for stein-, grus- og sandstrand inneholder bare objektgrupper uten direkte betydning for artsmangfoldet (se Fig. 4).

Landformvariasjon er ikke direkte relevant, verken for avgrensning av stein-, grus- og sandstrand eller for å beskrive variasjon innenfor hovedtypen.

Ingen dominanstyper blir beskrevet for denne hovedtypen.