4-4 Lavlandsslette

Lavlandsslette er slettelandskapet i lavlandet, som i sin helhet ligger under øvre marine grense etter istida eller som inkluderer områder både under og over marin grense.

Lavlandsslette er bygd opp av store avsetninger av marin leire, sand og/eller grus. Lavlandsslette kan ha et småkupert preg, men uten at kriteriet for relativt relieff i slettelandskap overskrides. Variasjonen i overflateformer skyldes morenerygger, elve- og bekkeerosjon i løsmasser [som resulterer i raviner (ER–3)] eller fin romlig topografisk variasjon i fast fjell [som resulterer i kalkrygg (IK–6) og sprekkedal (IK–7)]. På grunn av optimal tilgjengelighet, både fra sjøen og fra landet innenfor, preges lavlandsslettelandskapet av jordbruk, bosetting og transportutbygging. Lavlandsslette har vesentlig større befolkningstetthet enn andre landskapstyper, og større arealandeler oppdyrket og nedbygd mark enn landet for øvrig.

Sammenliknet med alle våre naboland, er Norge fattig på løsmasser. Likevel domineres enkelte områder av store løsmasseavsetninger, for eksempel avsetningene av marin leire i Trøndelag og på Østlandet under marin grense (Bilde 1). Leiravsetningene er ofte oppskåret i bekkedaler [raviner (ER–3)], hvorav mange i seinere tid er bakkeplanert og oppdyrket. En del steder brytes de marine leiravsetningene opp av sand- og grusavsetninger, som inngår i et mer variert lavlandsslettelandskap (et typisk eksempel er Gardermoen-området i Akershus). I nedre deler av store elvesystemer kan vidstrakte områder være dekket av finkornete leir-, silt- sand- og/eller grusavsetninger som danner karakteristiske avsetningslandformer. Når det relative relieffet overskrider grenseverdien for slettelandskap tilhører landskapet ås- og fjelltopplandskap [3] småkupert åslandskap.

I lavlandet på Jæren og i Mjøs-området (og enkelte andre steder) finnes over større områder landskap med lite relieff som er dominert av grovere morenemateriale og forvitringssedimenter. Store arealandeler også av disse områdene er oppdyrket og/eller utbygd. Slike områder på grovere sedimenter skiller seg så mye fra øvrige slettelandskap i lavlandet at det kan være grunnlag for å skille dem ut som egen type. Dette bør vurderes etter at landskapstypekriteriene er testet ut gjennom praktisk kartlegging.

Flere steder finnes fin-skala mosaikker av leirsletter og fast fjell, eller fastfjellslandskap med relativt relieff som ikke overstiger 50 m. Et typisk eksempel på et slikt landskap finnes i Østfold, der grunnfjellskoller med grunt jordsmonn gjennomskjæres av smale eller litt videre sprekkedaler [sprekkedal (IK–7)] som er fylt med marin leire. Et annet eksempel er Oslo-feltets kambrosilurområder i Grenland og på Ringerike, der kalkrygger [kalkrygg (IK–6)] stikker opp av en lavlandsslette dominert av marine leiravsetninger.

Lavlandsslette som strekker seg ut i vann eller sjø (Bilde 2) er ikke skilt ut som en egen landskapstype (slik som ås- og fjelltopplandskap [2] øy- og sundlandskap).

Karakteristiske landskapsdeler er elveløp, innsjø, aktivt delta [1] aktivt ferskvannsdelta og ravinedal.

Størstedelen av lavlandsslette har vært dekket av fastmarksskogsmark, men i dag er åker og kunstmarkseng [3] fulldyrket åker og kunstmarkseng og konstruert fastmark (en rekke grunntyper innenfor grunntypegruppene næringsutbyggingsområde, boligutbyggingsområde, landbruksutbyggingsområde og transportutbyggingsområde) de kvantitativt viktigste natursystem-typene. Naturmarkshovedtypene svak kaldkilde og kildeskogsmark og sterk kaldkilde er vanlig der ulike løsmassetyper møtes.

Bekkeerosjon i finkornete løsmasser (først og fremst marin leire) har mange steder ført til omfattende ravinedannelse. Slike steder er ravine (ER–3) så viktig for landskapsbildet at man ofte snakker om et ’ravinelandskap’. Mange steder er ravinene fylt igjen (bakkeplanert) for å utvide dyrkingsarealene, med et jevnere avrundet dyrkingslandskap som resultat. Marine leirområder er utsatt for leirskred, og leirskredgrop (ML–5) er en viktig landformtype. I likhet med raviner er leirskredgroper oftest utjevnet i forbindelse med jordbruks- og utbyggingsvirksomhet.

Store deltaavsetninger inneholder et betydelig mangfold av landformer hvorav delta (AR–1), leirslette (AR–2) og elveslette (AR–3) er særlig viktige. Mange ulike landformenheter innenfor avsetningsformer knyttet til breer (AB), inkludert ende- og sidemorene (AB–1), dødisterreng (AB–7) og dødisgrop (AB–8), er stedvis viktige. Morenelandformer forekommer særlig nær istidselvenes deltaer nær iskanten. Isfrontlandskaper lik dem som finnes i Gardermoen-området markerer den gamle innlandsisens posisjon. I fast fjell er landformene kalkrygg  (IK–6), sprekkedal (IK–7) og rundsva (EK–9) karakteristiske for deler av lavlandsslette.