LD-12 Våtmarksmassiv

Ei myr er en våtmark som tilfredsstiller kravet til torvmark (det vil si at den produserer torv og at torvlaget er djupere enn 30 cm), men som ikke tilfredsstiller definisjonen av kilde, samt områder med noe grunnere torv enn 30 cm, men som er dominert av ’myrarter’. Landskapsdel-hovedtypen våtmarksmassiv omfatter i tillegg til myr også all annen torvmark (inkludert kilder med djup torv) og annen natur-våtmark. Et våtmarksmassiv er en naturlig hydromorfologisk enhet der de ulike delene er gjensidig avhengig av hverandre for at et grunnvannsspeil nær markoverflata, en forutsetning for funksjon som våtmarkssystem, skal opprettholdes.

Ei myr er et svært særpreget økosystem som skiller seg fra de aller fleste andre typer natur ved å produsere sitt eget vekstsubstrat (torv). Samtidig som myroverflata har levende samfunn av planter og dyr, gjenspeiler myra fortiden gjennom lagrekken av torv, og er derfor et verdifullt arkiv for informasjon om tidligere tiders planteliv, klima- og bosettingshistorie. Torvproduksjon forutsetter grunnvannstilførsel (se Artikkel 13: B). Myrdannelse er avhengig av et grunnvannsspeil nær markoverflata, som gir stabil høy markfuktighet og resulterer i et miljø som er oksygenfattig nesten helt opp til markoverflata. Bare der grunnvannet står tilstrekkelig nær markoverflata domineres samfunnet av organismer som er tilpasset liv under vannmettete forhold (’myr- og kildearter’). Under grunnvannsspeilet gir oksygenmangel dårlige livsbetingelser for de fleste arter, inkludert nedbrytende organismer som sopp og bakterier. Svært langsom nedbrytning er hovedårsaken til at torv akkumuleres. Blant spesialister som har tilpasset seg livet på myra, står torvmosene (Sphagnum spp.) i en særklasse. Torvmoser dominerer størsteparten av myrarealet og døde torvmoser utgjør størstedelen av torva i våre myrer. Knapt noe land i Europa har større variasjon i myrenes utforming og planteliv enn Norge. Dette henger sammen med beliggenheten og klimaet, men også med variasjonen i geologi, topografi og andre lokale naturforhold. Variasjon i utnytting av myrene (kulturpåvirkning) har og vært med på å skape variasjon i norsk myrnatur. De fleste våtmarksmassiv består av åpen myrflate og/eller flommyr, myrkant og myrskogsmark, gjerne som en mosaikk av flere grunntyper (Bilde 4–8, 12). Begrepet våtmarksmassiv inkluderer imidlertid også områder dominert av svak kilde og kildeskogsmark, sterk kaldkilde, varm kilde, arktisk permafrost-våtmark og arktisk-alpin grunn våtmark. Bilde 1–12 illustrerer variasjonen innenfor våtmarksmassiv. Drøfting av, og kommentarer til, sentrale begreper Som landområde består ei myr av enheter som er nøstet på ulike skalaer. Det er vanlig å operere med fem slike skalanivåer fra fin til grov skala (Sjörs 1948, Moen 1973, 1985, R. Økland 1989): a) myrstrukturdel: fineste ensartete strukturelement på myr; en myrstrukturdel omfatter ett av vannmetning: vannmetning av marka (VM–A) trinn A3 tuenivå, trinn A4 fastmatte og trinn A5 mykmatte; b) myrstruktur: myrstrukturdeler som er satt sammen til et karakteristisk mønster (for eksempel tørrere tuestrenger og bløtere høljer på ei eksentrisk høymyr-flate; tørrere strenger og bløtere flarker i ei bakkemyr der strengene består av myrstrukturdelene fastmatte og tue mens flarkene består av mykmatter og spredte små vannforekomster, flarkgjøler); c) myrelement (myrsegment): største ensartete del av et myrområde, eller største område der myrstrukturene alternerer på en enhetlig måte (eksempler: lagg, kantskog og myrflate innenfor ei eksentrisk høymyr); d) myrmassiv (myrelementsamling, synsegment, myrenhet): naturlig hydromorfologisk enhet med deler som er gjensidig avhengig av hverandre for opprettholdelse av et grunnvannsspeil nær markoverflata og dermed for å fungere som våtmarkssystem; kjennetegnes ved en karakteristisk kombinasjon av myrelementer (eksempler: eksentrisk høymyr, bakkemyr); og e) myrkompleks (myrsystem): et sammenhengende myrlandskap, avgrenset mot fastmark (kan for eksempel bestå av to eksentriske høymyrer som er skilt av ei bakkemyr). Variasjon på skalanivået myrstrukturdel har stor betydning for artenes fordeling på fin romlig skala, slik den kommer til uttrykk som variasjon langs den lokale basisøkoklinen vannmetning: vannmetning av marka (VM–A). Vannmetning: vannmetning av marka (VM–A) er grunnlag for inndeling i grunntyper innenfor åpen myrflate og inngår i beskrivelsessystemet for flommyr, myrkant og myrskogsmark som ’annen lokal basisøkoklin’. Variasjon på myrstruktur- og myrelementnivåene blir ikke typifisert i NiN, men godt innarbeidete begreper for disse nivåene (se eksemplene ovenfor) blir brukt til å karakterisere våtmarksmassiv som landskapsdel. Mange myrstrukturer er svært karakteristiske, for eksempel slukhull og slukbekker (Bilde 7–8). Det samme gjelder myrelementer, for eksempel svakt hellende myrflate på [8] jordvannsdominert myr med regelmessig orientering av flarkgjøler (vannfylte forsenkninger) og strenger (Bilde 9). Som landskapsdeler er våtmarksmassiv økologiske systemer som deles i typer på grunnlag av forskjeller i hydromorfologi (og fordeling av myrstrukturer og myrelementer) som har betydning for artssammensetningen. Begrepet våtmarksmassiv tilsvarer derfor begrepene myrmassiv, myrelementsamling, myr-synsegment og myrenhet, men inkluderer også våtmarker som verken er myr eller torvmark. Torvdannende våtmarksmassiv som betraktes fra et reint geomorfologisk (hydromorfologisk) ståsted uten hensyn til variasjonen i artssammensetning, utgjør landformgruppa torvmarksform (TM). Fordi en god del hydromorfologisk variasjon ikke har konsekvenser for miljøforholdene (og derfor ikke kan spores i artssammensetningen), deles landskapsdel-hovedtypen våtmarksmassiv i færre grunntyper enn det er objektenheter innenfor objektgruppa torvmarksformer (TM).

Følgende avgrensningskommentarer er relevant for denne hovedtypen: 1) Avgrensningskommentar 1 – nedre størrelsesavgrensning av elveløp (1), innsjø (2) og andre landskapsdeler; 2) Avgrensningskommentar 15 – våtmarksmassiv (12) mot fastmark og annen våtmark

Våtmarksmassiv deles i 11 grunntyper på grunnlag av fire økokliner (Fig. 1). 1) Akkumulering av organisk materiale: torvdannelse (AO–A); 2) Kildevannspåvirkning: dominerende vanntilførsel til våtmarksmassiv (KI–B); 3) Vannforårsaket forstyrrelse: vanntilførsel til våtmark (VF–C); 4) Frostvirkning på marka (FM)

Akkumulering av organisk materiale: torvdannelse (AO–A) gir en første grovsortering av våtmarksmassiv i trinn A1 ikke torvproduserende mark og trinn A2 torvmark. Vannforårsaket forstyrrelse: vanntilførsel til våtmark (VF-C) nyttes til å skille flommyr (trinn C2 limnogen vanntilførsel) fra øvrige typer (trinn C1 uten limnogen vanntilførsel) innenfor torvmark. Kildevannspåvirkning: dominerende vanntilførsel til våtmarksmassiv (KI–B) gir en neste sortering, både av ikke-torvproduserende mark og av torvmark, på grunnlag av dominerende grunnvannstilførsel. Alle fem trinn langs kildevannspåvirkning: dominerende vanntilførsel til våtmarksmassiv (KI–B) er relevante, fra trinn B1 ombrogen vanntilførsel til trinn B5 sterk kildevannstilførsel. Frostvirkning på marka (FM) skiller palsmyr (trinn Y2 permafrost-mark med tynt aktivt lag) fra andre torvmarkstyper uten limnogen vanntilførsel (trinn Y1 mark uten eller ubetydelig frostvirkning) og polygonmyr fra andre typer våtmarksmassiv på ikke-torvproduserende mark.

To trinngrenser langs kildevannspåvirkning: dominerende vanntilførsel til våtmarksmassiv (KI–B) brukes som avgrensningskriterium mellom hovedtyper på natursystem-nivået; myr (hovedtypene åpen myrflate og flommyr, myrkant og myrskogsmark) favner fra trinn B1 ombrogen vanntilførsel til B3 geogen vanntilførsel; svak kilde og kildeskogsmark svarer til trinn B4 svak kildevannstilførsel, og sterk kaldkilde og varm kilde svarer til trinn B5 sterk kildevannstilførsel. Enkelte våtmarksmassiv inneholder en karakteristisk mosaikk av ombrogene og geogene elementer. Disse skilt ut som eget trinn langs kildevannspåvirkning: dominerende vanntilførsel til våtmarksmassiv (KI–B), trinn 2 veksling mellom geogen og ombrogen vanntillførsel. Forenklingen av grunntypeinndelingen fra 2•2•5•2 = 40 kombinasjoner av realiserte trinn langs de fire økoklinene til 11 grunntyper er dels et resultat av at de to økoklinene vannforårsaket forstyrrelse: vanntilførsel til våtmark (VF-C) og frostvirkning på marka (FM) bare nyttes til å skille tre særpregete typer våtmarksmassiv, henholdsvis [11] flommyr og [2] polygonmyr og [7] palsmyr, fra øvrige typer av våtmarksmassiv. Fordi to trinn langs kildevannspåvirkning: dominerende vanntilførsel til våtmarksmassiv (KI–B) ikke er realisert for kombinasjonen akkumulering av organisk materiale: torvdannelse (AO–A) trinn A1 ikke torvproduserende mark og frostvirkning på marka (FM) trinn Y1 mark uten eller ubetydelig frostvirkning, reduseres antallet grunntyper til 11 (se Fig. 1).

Kunnskapsgrunnlaget om forekomst av våtmarksmassiv i Norge er godt, først og fremst av to grunner: 1) Som særpregete boreale økosystemer med stor økonomisk og samfunnsmessig betydning har myrer vært omfattet med stor forskningsinteresse i Norge, Sverige og Finland (og resten av det sirkumboreale området). 2) Myrer har vært under sterkt press for utnyttelse til brenselstorv og torvstrø og til oppdyrkings- og skogreisingsformål. Derfor var myr og våtmark gjenstand for svært omfattende kartleggingsarbeid i forbindelse med de første tematiske verneplanene i Norge (Moen 1973). Myrtypen (våtmarksmassiv-typen) ble spesielt sterkt fokusert i dette arbeidet fordi våtmarksmassivet som hydrologisk enhet er den naturlige forvaltningsenheten for myrøkosystemer.

Ingen andre lokale basisøkokliner anses å være aktuelle for mer utfyllende beskrivelse av våtmarksmassiv. Viktig variasjon, for eksempel langs kalkinnhold (KA), fanges opp på natursystem-nivået.

En vesentlig, men ikke tallfestet, del av det norske myrarealet er drenert. Beskrivelsessystemet for våtmarksmassiv inneholder derfor, foruten generelle tilstandsøkokliner, også drenering (DR) med trinn 1 intakt hydrologi, trinn 2 moderat endret hydrologi og trinn 3 gjennomgripende endret hydrologi (se Fig. 2). Drenering (DR) trinn 3 gjennomgripende endret hydrologi, som ikke er relevant for variasjon innenfor hovedtyper på natursystem-nivået fordi en gjennomgripende endring av det hydrologiske regimet innebærer skifte av hovedtypetilhørighet (til modifisert våtmark eller et fastmarkssystem), er høyst relevant på landskapsdel-nivået fordi et våtmarksmassiv også etter gjennomgripende endring av hydrologien, til og med torvtekt, kan fortsette å produsere torv og dermed fortsette å være en torvmark. En indikator for omfanget av inngrep i en arealenhet av våtmarksmassiv er arealandelen som utgjøres av hver av de tre grunntypene innenfor modifisert våtmark (som representerer ulike kategorier av inngrep). Mennesker har også brukt våtmarkene, myrene i særdeleshet. Særlig har menneskeaktivitet satt klare spor på myrene langs kysten. Vegetasjonshistoriske undersøkelser har vist at kystnaturen har vært i bruk i svært lang tid og at bruken har hatt avgjørende be¬tydning for landskapsutviklingen. Nå veit vi at kystlyngheiene langs kysten ble skapt for mer enn 4 000 år siden som følge av avskoging, avsviing og beiting (Kaland & Vandvik 1998); se beskrivelsen av natursystem-hovedtypen kystlynghei. I innlandet skjedde avskogingen seinere. Et skogbestand har mye større forbruk av vann enn ei åpen hei, og avskogingen førte til at store områder ble forsumpet (det vil si at torvmarksdannelse ble initiert). Deler av torvressursene har blitt benyttet som brenselstorv; særlig gjelder dette i låglandet på Vestlandet der samtlige større myrer er berørt av torvskjæring. Alle typer menneskepåvirking av våtmarksmassiv [med unntak for drenering (DR)] skal registreres som egenskaper ved de natursystem-hovedtypene som våtmarksmassivet består av.

Relativ arealandel av ulike natursystem-grunntyper utgjør et generelt beskrivelsessystem for objektinnhold på landskapsdel-nivået. Det er en klar sammenheng mellom forekomst av hovedtyper på natursystem-nivået og variasjon innen landskapsdel-hovedtypen våtmarksmassiv (se avsnittene ’drøfting av inndelingen i grunntyper’ og ’tilstandsøkokliner’). Høy arealandel modifisert våtmark indikerer omfattende menneskepåvirkning (drenering, torvuttak etc.).

Med unntak av kildemyr og sterk djupkilde som knapt er visuelt distinkte og derfor er inkludert i én og samme landformenhet, djupkilde (TM–17), utgjør hver av grunntypene av våtmarksmassiv én eller flere landformenheter innenfor landformgruppa torvmarksformer (TM). Tre grunntyper har én-til-én korrespondanse med landformenheter; flommyr (TM–14), palsmyr (TM–15) og polygonmyr (TM–16). De to grunntypene [1] høymyr og terrengdekkende myr og [2] jordvannsdominert myr inneholder henholdsvis 6 og 7 distinkte hydromorfologiske myrtyper (landformenheter). Disse inngår som landformvariasjon i beskrivelsessystemet for våtmarksmassiv (Fig. 3). I tillegg inneholder beskrivelsessystemet for landformvariasjon tre landformenheter som det ofte er knyttet spesielle utforminger av våtmarksmassiv til; meander (EL–2) og kroksjø (EL–3) inneholder ofte flommyr eller gjenvoksningsmyr (TM–9); dødisgrop (AB–8) inneholder ofte flatmyr (TM–10).