Vepsenes levevis spenner fra solitære arter med frittlevende larver, til sosiale arter med organiserte samfunn og utpreget yngelpleie. Det mest opprinnelige leveviset finner man hos plantevepsene. Hos disse lever de voksne solitært, og hunnene legger vanligvis egg i plantestengler ved hjelp av et kort, sagtannet eggleggingsrør. Larvene er som regel frittlevende og livnærer seg av vertsplantens blader eller nåler. En del plantevepslarver lever i treverk, og hos disse har de voksne hunnene ofte et forlenget eggleggingsrør for å kunne penetrere dypt inn i treet. De treborende larvene er ikke i stand til å bryte ned cellulose selv, og de lever i symbiose med spesielle arter av sopp som bryter ned tresponet larven produserer. Larven er helt avhengig av soppen, og den voksne hunnvepsen sørger under eggleggingen for å infisere treet med soppsporer som hun har båret med seg fra oppveksttreet.

Den andre store underordenen av veps, stilkvepsene, lever overveiende som parasittoider på ulike leddyr. Parasittoider utvikler seg på eller i en levende vertsorganisme, men de avviker fra ekte parasitter ved at de i siste instans dreper eller sterilisterer verten. De inntar dermed en mellomstilling mellom parasitter og predatorer. Mange parasittveps legger egg i unge larver av andre holometabole insekter, eksempelvis sommerfugler, biller og fluer. Vepselarven/larvene utvikler seg inne i verten i takt med denne, og først når vertslarven er fullt utvokst gjør vepselarvene ende på den, fortærer resten av innmaten og kryper ut for å forpuppe seg. I andre tilfeller forblir vepselarven inne i verten til den har forpuppet seg, og huler deretter ut puppen innenfra før den selv forpupper seg enten inni eller utenfor det tomme puppeskallet. Andre arter parasitterer nymfer av hemimetabole insekter, og det finnes mikroskopiske parasittveps som fullfører hele larveutviklingen inne i ett enkelt insektegg. Noen parasittveps parasitterer på andre arter av parasittveps (såkalte hyperparasittoider). Hos de fleste parasittveps lever larven inni verten (endoparasittoider), men det finnes også arter hvor larven lever utenpå verten (eksoparasittoider).

Både morfologiske og molekylære undersøkelser indikerer at stilkvepsene stammer fra en art av vedborende planteveps som skiftet livsstil og begynte å parasittere andre larver i ved. Den vesle familien Orussidae (ikke norsk) inntar en mellomstilling mellom plantevepsene og stilkvepsene. Medlemmene av Orussidae mangler i likhet med plantevepsene vepsetalje, men de har i likhet med stilkvepsene et forlenget eggleggingsrør. Larvene lever i ved og livnærer seg – påfallende nok – som ektoparasittoider på vedlevende plantevepselarver samt billelarver.

De fleste parasittveps yter ingen form for yngelpleie, og verten får lov å leve et nokså normalt liv frem til vepselarven er fullvoksen. Innenfor broddvepsene er derimot yngelpleie utbredt. Eggleggingsrøret hos broddvepsene er omdannet til en giftbrodd som kan brukes til å drepe eller lamme et bytte, og mange broddveps bruker brodden til å paralysere et egnet bytte som så gjemmes på et trygt sted. Stedet kan være en liten jordtunnel, et hull i en trestamme eller en leirkrukke som den voksne vepsen har tilvirket. Hunnen legger deretter et egg på byttet og forsegler kammeret utenfra. Det paralyserte byttet fungerer så som levende matforråd for vepselarven. Denne typen yngelpleie er typisk blant annet for familiene graveveps og veiveps. Broddvepsene omfatter imidlertid også mange helt eller delvis sosiale arter med mer avanserte former for yngelpleie. De mest avanserte samfunnene (såkalt eusosiale samfunn) finnes innenfor familiene stikkveps, maur og langtungebier. De sosiale insektene danner små til store kolonier som normalt består av én dronning og et større antall arbeidere, som alle er hunner. Det er kun dronningen og dronene (hannene) som reproduserer; arbeidernes oppgave er å ta seg av driften av kolonien: matsanking, bolbygging, ungestell og forsvar. Det finnes ofte flere ulike arbeiderkaster som har forskjellige arbeidsoppgaver i kolonien. Dronene deltar ikke i driften av kolonien, men forlater denne for å finne en dronning å pare seg med. Dronen dør kort tid etter parringen, mens den befruktede dronningen grunnlegger en ny koloni. Bolet eller redet kan være oppbygd på svært ulikt vis. De velkjente skogmaurene lager tuer av barnåler med gallerier som går langt ned under bakkeplan. Andre maurarter lager gallerier i jord, i tømmer eller under barken på døde trær. Mange tropiske maurarter har midlertidige kolonier mellom blader spunnet tett sammen med silke. Hærmaurene bygger ikke fysiske strukturer i det hele tatt, og kolonien forflytter seg stadig. Stikkveps lager bol av papir som de produserer av trefiber blandet med spytt, mens bier og humler bruker voks fra spesielle vokskjertler. Hos veps, bier og humler utvikler larvene seg i sekskantede celler av papir eller voks. Samfunnene kan være ettårige eller flerårige. Hos stikkveps og humler går samfunnet til grunne om høsten, og kun de nye, befruktede dronningene overvintrer og grunnlegger nye kolonier neste vår. Maur har oftest flerårige kolonier, og hver koloni kan ha en eller flere dronninger. Det er ofte kraftig rivalisering både mellom kolonier, mellom dronninger innenfor en koloni, og også til en viss grad mellom arbeidere og dronninger. Det finnes vepsearter (bl.a. gjøkhumler) som ikke bygger egne bol, og som baserer seg på å parasittere andre arters kolonier. Blant maurene finnes det også arter som raider andre maurkolonier, stjeler maurpupper derfra, og tvinger arbeiderne som klekker fra disse til å stelle deres eget avkom. Maur og stikkveps har en bredere diett enn de fleste stilkveps, og tar vel så gjerne plantekost som kjøtt. Biene har gått ett skritt lenger, og både larvene og de voksne er rene vegetarianere. De har beholdt giftbrodden men bruker den kun til forsvar. Bienes kosthold består for det meste av nektar og pollen, og av honning som de produserer av nektaren. Biene utgjør de viktigste pollinatorene i naturen.