Økologi og livssyklus

Stikkmygg.
Creative Commons Attribution | Hallvard Elven
Opphav
Hallvard Elven
Utgiver
Naturhistorisk museum, Universitetet i Oslo
Lisens
CC BY 3.0 Creative Commons Attribution

Flere tovingegrupper har tilpasset seg å suge blod fra virveldyr, deriblant stikkmygg, knott og klegg.

Filliste

Engdroneflue.
Creative Commons Attribution | Hallvard Elven
Opphav
Hallvard Elven
Utgiver
Naturhistorisk museum, Universitetet i Oslo
Lisens
CC BY 3.0 Creative Commons Attribution

Blomsterfluene er suverene flygere og kan tilbringe timer i strekk i luften. Hannen hos engdroneflue kurtiserer hunnen ved å henge urørlig i luften over henne.

Filliste

Gulbåndet krattblomsterflue. Humleblomsterflue.
Creative Commons Attribution | Hallvard Elven
Opphav
Hallvard Elven
Utgiver
Naturhistorisk museum, Universitetet i Oslo
Lisens
CC BY 3.0 Creative Commons Attribution

De fleste blomsterfluer etterligner stikkveps, deriblant gulbåndet krattblomsterflue (t.v.). Noen arter, slik som humleblomsterflua (t.h.), etterligner humler.

Filliste

Gjødselflue.
Creative Commons Attribution | Hallvard Elven
Opphav
Hallvard Elven
Utgiver
Naturhistorisk museum, Universitetet i Oslo
Lisens
CC BY 3.0 Creative Commons Attribution

Fluelarver er viktige nedbrytere av møkk og åtsler. De gullhårede gjødselfluene er et vanlig syn på husdyrmøkk.

Filliste

Tovinger flest er suverene luftakrobater som i stor grad baserer seg på synet for orientering. Utover dette varierer livsstilen overordentlig mye. De fleste voksne tovinger livnærer seg av sukkerholdig væske, først og fremst nektar, som de slikker opp ved hjelp av sine svampelignende munndeler. Mange er imidlertid rovdyr, og disse har oftest forsterkede, lansettlignende munndeler som de bruker til å stikke byttet og suge ut innmaten med. Eksempler på rovlevende familier er rovfluene og dansefluene. Flere tovingegrupper har gått over til å suge blod, deriblant stikkmygg, knott, sviknott og klegg. De blodsugende tovingene inkluderer mange viktige sykdomsvektorer, blant annet malariamyggene (Anopheles spp.), som overfører malariaparasitten, og tsetsefluene (Glossina spp.), som overfører sovesyke. Noen fluer tilbringer hele eller store deler av livet i pels- eller fjærdrakten til pattedyr og fugler, hvor de livnærer seg av blod. Dette gjelder lusfluene (Hippoboscidae) og flaggermusfluene (Nycteribiidae). Flaggermusfluene er både blinde og vingeløse. Lusfluene er tidvis helt vingeløse, og mange av de vingede artene river av seg vingene når de har funnet en egnet vert.

Det er naturlig nok de blodsugende tovingeartene folk oftest har befatning med, men disse utgjør bare en beskjeden del av artsmangfoldet. En av de mest påfallende tovingegruppene er blomsterfluene (Syrphidae), en stor familie som utpreger seg ved at de fleste artene etterligner vepsenes svarte og gule varseltegninger. Imitasjonen gir dem utvilsomt god beskyttelse mot mange rovdyr som forbinder vepsenes fargetegninger med fare. De beste vepseimitatorene er ved første øyekast nesten umulige å skille fra stikkeveps; de etterligner ikke bare vepsens kroppsform og stripetegninger, men kopierer også vepsenes spesielle måte å folde vingene bakover på i hvile, og noen arter bruker frambeina til å etterape vepsenes lange, svarte antenner. Andre blomsterfluer har kraftig hårete kropp og etterligner humler, med svarte, gule, hvite og/eller oransje stripetegninger. Et annet spesielt trekk ved blomsterfluene er hannenes kurtiseflukt, som består i å imponere damene ved å henge urørlig i luften i timesvis. Svevende blomsterfluehanner er et vanlig syn i skogen om sommeren.

Tovingenes larver finnes i de fleste livsmiljøer og utnytter nær sagt alle tenkelige typer mat. Mange arter lever av dødt organisk materiale enten i jordsmonn, i død ved, i møkk eller i åtsler. Larvene til høyerestående fluer er blant de viktigste nedbryterne av møkk og åtsler. Mange tovingelarver lever av sopp, og markene som man finner i markstukken matsopp tilhører ulike grupper av mygg og fluer. Andre arter borer i plantestengler eller lager miner i blader, mens atter andre er rovdyr. Eksempler på rovlevende tovingelarver er mange blomsterfluelarver som livnærer seg av bladlus. Mange mygglarver er akvatiske, og de fleste av disse livnærer seg av plankton og næringspartikler som de filtrerer ut av vannet. Flere grupper av fluelarver er parasittoider på andre leddyr. Parasittoider utvikler seg på eller i en levende vertsorganisme, men de avviker fra ekte parasitter ved at de i siste instans dreper eller sterilisterer verten. De fleste parasittoide fluelarver er endoparasittoider (inni verten), mens noen få er ektoparasittoider (utenpå verten). Den viktigste gruppen av parasittoide tovinger er snyltefluene (Tachinidae), som vanligvis er endoparasittoider i andre insektlarver. En del fluelarver er ekte parasitter på virveldyr. Eksempler på disse er bremsene (Oestridae), hvor larvene lever under huden eller i fordøyelseskanalen til fugler og pattedyr. Bremsene kan utgjøre et stort problem på husdyr og kan unntaksvis infisere mennesker. I varmere strøk finnes mange andre fluearter som infiserer levende vev hos mennesker og andre pattedyr, et fenomen som kalles myiasis. Vanligvis legges eggene i et eksisterende sår, og larvene borer seg derfra innover i kjøttet. Noen arter kan også infisere uskadde verter. Paradoksalt nok blir fluelarver også brukt i medisinen til å rense sår der det har gått alvorlige infeksjoner. Larvene som benyttes til sårrensing tilhører arter som bare livnærer seg av dødt organisk materiale, og som dermed selektivt fortærer det atrofierte (døde) vevet uten å skade det friske vevet rundt.