Natursystem er det naturmangfoldnivået som brukes mest. Det brukes for å beskrive et økosystem i et avgrensa område.

Når vi skal beskrive natur på Natursystem-nivået, kan vi bruke Typesystemet og Beskrivelsessystemet. De kan brukes hver for seg, men for å få en fullstendig beskrivelse av naturvariasjonen i økosystemene, må vi bruke begge.

Typesystemet er et tredelt hierarki. Øverst finner vi hovedtypegrupper. De deles inn i hovedtyper, som igjen deles inn i grunntyper. Grunntypene er det som er nærmest det vi ofte kaller naturtyper.

Inndelingen i typer på natursystemnivået bestemmes ut fra variasjoner i hvilke arter som lever sammen innenfor et bestemt område.

En type er definert av hvordan sammensetningen av arter forandrer seg når for eksempel bakken i en skog går fra tørt til fuktig. I blåbærskogen er det fuktig mens det i tyttebærskogen er tørrere. Fuktighet er i NiN-systemet definert som en miljøvariabel. Ulike miljøvariabler vil virke sammen og utgjør byggesteinene i NiN-systemet og er det som definerer hvilke typer vi har med å gjøre.

Noen ganger trenger vi å beskrive en type mer grundig, for eksempel at det har blitt gravd grøfter, eller hvor bratt det er på stedet. Da kan vi gå til Beskrivelsessystemet. Det inneholder ulike variabler som vi kan «shoppe» fra for å komplettere beskrivelsen vår. Om man ønsker, kan man også bruke Beskrivelsessystemet alene.

 

Typeinndelingen er bygd opp med de tre hierarkiske nivåene hovedtypegruppe, hovedtype og grunntype. Inndelingen i grunntyper blir gjort på grunnlag av variasjon i artssammensetning som forklares med variasjon langs lokale komplekse miljøvariabler (LKM).

Eksempelet viser Natursystem-hierarkiet, og hvordan plassering langs LKMene uttørkingsfare og kalkinnhold definerer grunntypen T4-1 blåbærskog.