Anthriscus sylvestris hundekjeks

Hundekjeks Anthriscus sylvestris er en langlevd flerårig urt med frøreproduksjon og med klondannelse ved jordstengel/rotskudd. Den er vidt utbredt i Europa, fra nord for arktisgrensa sør til fjellstrøk i Middelhavsområdet. Den er også etablert som ugras i Nord-Amerika og kanskje flere steder. Arten er knyttet til noe frodige, noe næringsrike naturtyper, både på skrotemark (sterkt endret fastmark) og i fastlands-Norge i seminaturlig og unaturlig eng. Den favoriseres av nitrogen- og fosforrikt substrat, noe den får inne i bosetningene på Svalbard, men som er mangelvare ellers i arktisk vegetasjon, med ett unntak.

Hundekjeks ble observert i Barentsburg av Alsos, Ware og Sandbakk i 2007, 2008, 2011 og senere (Alsos et al. 2015), fram til 2017. Arten er ikke nevnt i en inventering av fremmede planter i Barentsburg-inventeringen i 1988 (først publisert av Liska & Soldán 2004), og den ble heller ikke observert under en rask befaring av R. Elven i 1993 (se Elven & Elvebakk 1996), men antas å ha etablert seg noe tidligere enn 2007, ettersom populasjonen allerede da var stor og levekraftig.

Arten er sikkert kommet til Svalbard (Barentsburg) med dyrefôr fra Russland. Den har ekspandert i bosetningen i Barentsburg, men har ikke spredt seg ut fra bosetningen.

Invasjonspotensialet er lite, en kombinasjon av begrenset (til låg) median levetid og ingen ekspansjon. Arten er uventet å finne som etablert på Svalbard, og det er i strid med alle forventninger at denne arten skal ha blomstret, satt frukt og formert seg så effektivt som den gjør i Barentsburg. Arten er næringskrevende, og spesielt nitrogenkrevende, noe som setter grenser for hvor den kan spre seg i Svalbard-naturen. Den ene naturtypen som kan være utsatt for invasjon, er fuglefjell-enger med stor frodighet og høgt næringsnivå på grunn av fuglegjødsling. Det finnes flere slike ved Grønfjorden (der Barentsburg ligger), og fruktene av hundekjeks kan spres med folk, dyr (rein) og trolig også i fjærdrakten med fugl. Det er en risiko for viderespredning.

Hundekjeks vurderes å ha middels økologiske effekter, men det er knyttet til en mulig framtidig effekt. Dersom arten skulle komme inn i ei sørvendt, frodig fuglefjell-eng på Svalbard, ville den kunne ekspandere sterkt og fortrenge stedegne arter i betydelig grad. Fuglefjell-engene er av de naturtypene på Svalbard som har størst antall truete og sårbare arter (rødliste-arter) av karplanter.

Hundekjeks vurderes til låg økologisk risiko, som en kombinasjon av et lite invasjonspotensial, men en middels økologisk effekt. Til tross for at populasjonen av hundekjeks er forholdsvis nylig etablert (den ble ikke observert av Liska og Soldan i 1988), ble den raskt til en stor bestand med mannshøye, fertile planter. Arten har vært bekjempet i tre år i Barentsburg, og alle individer som blir observert, blir nå fjernet. Arten er vanlig på fuglefjell i Norge, og vi antar at den kan spres til nærliggende fuglefjell på Svalbard. Under systematiske undersøkelser av åtte fuglefjell i 2017 ble det ikke påvist noen fremmede planter (V. Ravolainen pers. medd.). Ettersom fuglefjellene på Svalbard som regel er både sørvendte og næringsrike, vil arten kunne ha et konkurransefortrinn sammenlignet med stedegne arter og bli dominerende slik som observert i nord-norske fuglefjell. Den raske etableringen ved Grisehuset i Barentsburg tilsier at den raskt vil kunne etablere seg også på fuglefjell. Gjess, som finnes med store populasjoner på Svalbard, er kjent for å migrere mellom fuglefjellene for å beite på våren og høsten og kan dermed bidra til rask spredning. Vi anser derfor arten som en potensiell trussel for stedegen natur. Det er 15 fuglefjell som er vernet som naturreservat. Disse vil ikke lengre fremstå som uberørt natur dersom hundekjeks etablerer seg. Hundekjeks vil også, i motsetning til stedegen vegetasjon, kunne gi skjul for fjellreven, som dermed lettere kan snike seg innpå fuglene. Videre er mange av karplantene på rødlista for Svalbard knyttet til fuglefjell, f.eks. fjelløyentrøst Euphrasia wettsteinii, småsøte Comastoma tenellum og islandsstarr Carex krausei, men de er stort sett funnet lengre opp i fuglefjellet enn der hundekjeks forventes å kunne etablere seg. Dette bør dog følges med på. Arten er kjent for å være vanskelig å bli kvitt dersom den først er etablert. Selv om det er knyttet usikkerhet til hvorvidt arten vil utgjøre noen trussel i de første 50 årene, mener vi at de høge bevaringsmålene for Svalbards natur, samt forventet skadeeffekt, tilsier at arten bør overvåkes. På grunn av prinsippene ved svarteliste-vurderingen, kan ikke arten svartelistes fordi det er meget tvilsomt om den kan oppnå slike mengder at den får høg plassering langs invasjonsaksen.