Carcinus maenas strandkrabbe

Carcinus maenas (strandkrabbe) har et vifteformet skall med sjatteringer som går i brunt, grønt, svart og hos noen i mørkerødt. Bredden på skallet kan gå opp mot 8 cm og lengden opp mot 6 cm. Fem spisse tenner på hver side av øynene er karakteristisk hos strandkrabben. Den er både euryterm og euryhalin, og den overlever i temperaturer fra ca 0 -33 grader Celsius og ved saliniteter mellom 3 og 54 ppt. Reproduksjon skjer vanligvis sommerstid i våre farvann, men strandkrabber med utrogn er registrert gjennom hele året. Den er ikke særlig kresen når det gjelder matopptak, og den eter det meste av det den er hurtig nok til å fange av bunndyr. Den eter også døde bunndyr og død fisk som ligger på bunnen. Man kan derfor med rette si at strandkrabben tilhører havets «renovasjonsvesen». Strandkrabben er kjønnsmoden ved en alder på 1-3 år, og den kan oppnå en alder på opp mot 6 år. Strandkrabben er utbredt i alle verdenshav, og langs norskekysten forekommer arten nord til Vest-Finnmark.

I 2011 ble larver av strandkrabbe funnet i ballastvann i tankskip om gikk mellom Europa og Svalbard (Ward m.fl. 2016), men arten er ikke påvist på Svalbard.

Det er lite trolig at strandkrabbe kan spres som metamorfosert («voksent») individ til Svalbard. Mest sannsynlig er spredning som larve via ballastvann (Ware m. fl 2016). Pelagiske larver kan leve fra få uker til flere måneder som plankton.

Strandkrabbe lever, som det norske navnet antyder, fortrinnsvis på grunt vann. Det er en robust art, og som nevnt, relativt hyppig forekommende langs hele norskekysten nord til Vest-Finnmark. Observasjonene ved Hammerfest i Vest-Finnmark fant sted ca 2010, og ved Senja i Troms ble arten observert ca 25 år tidligere. I praksis betyr det at arten hadde økt sin utbredelse nordover fra Senja til Hammerfest med en gjennomsnittshastighet på ca 10 km pr. år. Det er en rimelig sjanse for at arten vil kunne overleve ved Svalbard om det skjer en økning i vanntemperaturen i disse farvannene, spesielt om det blir mindre skuring av drivis i tidevannssonen. Imidlertid tyder modellstudier på at kysten av Svalbard ikke vil tilfredsstille artens temperaturkrav før om >50 år (Ware m.fl 2015). Arten er derfor vurdert til å ha begrenset invasjonspotensial.

Som predator på mindre bunnlevende organismer kan store populasjoner av strandkrabbe ha en påvirkning på artsmangfoldet på en lokalitet. I andre områder der arten er introdusert, har C. maenas hatt stor innvirkning som predator på andre arter (Grosholz and Ruiz 2002; Floyd and Williams 2004; Kimbro 2009). Ved den amerikanske vestkyst er arten vurdert til ulik økologisk risikokategori for ulike områder, varierende fra svak (BPL 1) til sterk påvirkning (BPL 3; Zaiko m.fl. 2011). Imidlertid vil den økologiske effekten fra krabben på Svalbard avhenge av interaksjoner med stedegne arter. Det kan eksempelvis være konkurranse om næring, eksempelvis mellom strandkrabber og andre dyr som sjøstjerner og pyntekrabber. Flere organismer, spesielt innen grupper som sjøstjerner, fisk og sjøfugl er også predatorer på strandkrabben. Arten er i denne sammenheng vurdert til å ha "ingen kjent økologisk effekt", men dette er forbundet med noe usikkerhet på grunn av manglende kunnskapsgrunnlag.

Strandkrabbe (C. maenas) er stedegen på fastlands-Norge, men er introdusert till en rekke områder rundt om i verden og forekommer nå i alle verdenshav. Arten er ikke observert på Svalbard, men ved eventuell forandring av klima, med høyere vanntemperaturer og mindre is/isskuring, er sjansen for at den robuste strandkrabben vil kunne overleve ved Svalbard. C. maenas er vurdert til "Lav risiko", men dette er beheftet med stor usikkerhet grunnet mangelfullt kunnskapsgrunnlag om artens økologiske effekt og spredninsghastighet.