Dipsacus strigosus lodnekardeborre

Lodnekardeborre Dipsacus strigosus er en toårig, storvokst urt i kardeborrefamilien. Den kommer opprinnelig fra Sørøst-Europa og Vest-Asia men har spredt seg som fremmed i deler av Mellom- og Nord-Europa. Den har frøformering.

Lodnekardeborre er bare funnet fem steder i Norge, men er godt etablert på i hvert fall ett, kanskje to, av disse. Den ble først funnet i Madlalia og Lima i Ro Stavanger 1986. Videre utvikling for denne forekomsten er ikke opplyst. Neste funn ble gjort på Sem i Ak Asker 1996. Her er planten trolig utsådd som del av Stefan Muraks forsøk med trekkplanter for bier, kanskje fra 1960-tallet, og her har den holdt seg med bestand (sist kontrollert 2008). I 2001 ble arten funnet i unnarennet på Vikersundbakken i Bu Modum, og den ble gjenfunnet i samme nærområde i 2012. I 2016 ble den funnet på Hydrostranda i Te Bamble. Arten reproduserer og har bestand trolig to steder i Norge (Asker og Modum), kanskje tre (Stavanger), men den innføres trolig altfor sjelden, og spres for dårlig, til at den er noen stor fare for norsk natur.

Det er uklart hvordan arten har kommet inn, med unntak av forekomsten i Ak Asker: Sem som skyldes bevisst utsetting som trekkplante for bier. Ifølge Q-Bank er den "...not really appropriate as an ornamental and hardly cultivated as such", men den er trolig dyrket i et begrenset omfang likevel.

Artens invasjonspotensial er begrenset, med usikkerhet til lavt, som en kombinasjon av begrenset (til kort) median levetid og begrenset (til lav) ekspansjonshastighet. På grunn av to nye forekomster de senere 15 årene havner den på nest-laveste nivå, men med usikkerhet nedover på grunn av begrenset datamateriale.

Det er ingen kjente negative økologiske effekter knyttet til arten, og Q-Bank angir at den ikke er rapportert som invasiv noe sted selv om den tidvis er angitt å kunne danne store bestander (se Manual of the Alien Plants of Belgium).

Lodnekardeborre vurderes til lav risiko i norsk natur, med usikkerhet ned til ingen risiko, på grunn av kombinasjonen mellom et begrenset (til lavt) invasjonspotensial og ingen kjente negative økologiske effekter.