Cytisus scoparius gyvel

Gyvel Cytisus scoparius er en middels langlevd busk med rikelig blomstring og frøformering. Frøene spres nokså passivt, over korte til middels distanser (kan spres noe mer med sterk vind og dyr). Den er utbredt i Vest-Europa nord til Danmark (Jylland) og i Middelhavsområdet.
Arten kan være hjemlig i Norge. Første dokumenterte funn av arten er trolig fra VA Kristiansand: Oddernes, trolig i 1875 (funn fra Oddernes av Landmark, angitt i 1869, antas å være med feil årstall). Funnet i Oddernes beskrives i følgende sitat gjengitt fra finneren Fridtz hos Blytt (1876): "jeg har hidtil kun fundet et lidet Krat, bestaaende af en større Busk (omtrent 5' Fod høi, Stammens Gjennemsnit 3–4 Tommer med mange Rodskud), enkelt (3–4) lyngaktige Exemplarer i Træets umiddelbar Nærhed samt en udgaaet Stub nogle Skridt derfra. Findestedet en tør Lynghei, hvor intet andet gror end Lyng, Ener, Krækling, Melber o.s.v., omtrent 1/16 Mil fra Søen og et Par hundrede Fod over Havet". Blytt (1876) konkluderer som følger: "Efter dette er der ingen Grund til at betvivle, at Planten er vildtvoxende." Den antatt hjemlige opprinnelsen til dette funnet er senere dratt i tvil (Siri Fjellheim, pers.komm., Oddvar Pedersen, pers. komm., se også Lagerberg et al. 1955), og foreløpige DNA-resultater (Brandes, Furevik, Rosef og Fjellheim, under arbeid) viser at planter fra dette området har samme haplotype som sikkert innført og forvillet materiale. Det er mer sannsynlig at forekomster lengre vest, i grenseområdene mellom Vest-Agder og Rogaland (Åna-Sira), er hjemlige (Oddvar Pedersen, pers.komm.). Det er flere grunner til at vi velger å risikovurdere arten til tross for mulig hjemlig forekomst. Den biotypen som opplagt er innført og i spredning i Norge er også fremmed i våre naboland og påvirker også hjemlige forekomster i Danmark. Til tross for at arten kan forekomme i Norge som hjemlig i et lite område, velger vi å vurdere den som fremmed fordi så godt som alle kjente forekomster over størstedelen av utbredelsesområdet har sin opprinnelse i innført og forvillet materiale. Det hjemlige (hvis vi har det) og fremmede materialet korresponderer trolig også med to ulike infraspesifikke taksa selv om slike foreløpig ikke er beskrevet.

Fra et første funn i VA Kristiansand i 1875 ekspanderte arten de første 30 årene langsomt og nesten bare i Vest-Agder, med enkeltfunn i AA Grimstad i 1880 og Ro Stavanger i 1904. Første funn i Hordaland er i 1952 (som forvillet i Ho Kinsarvik: Rosendal, der den ble angitt i parken i 1936). Spredning østover til Telemark, Vestfold og Oslofjord-området daterer seg til 1960-tallet og senere, spredning nordover fra Hordaland til 1993 (MR Rauma) og 1994 (flere steder i Sogn) og med nordligste etablerte forekomster i dag på Nordmøre (med en isolert forekomst i No Bodø, dokumentert først i 2015, men der det angis at arten har vært i ca. 30 år).

Arten er innført som hagebusk, kanskje også hjemlig noen få steder rundt grensa mellom Vest-Agder og Rogaland, og kanskje kommet spontant med havstrømmer fra Danmark (i tilfelle den typen av gyvel som også er fremmed i Danmark). Den har effektiv videre spredning med frø, både med noe vind- og kanskje fuglespredning og ved forflytning av jordmasser.

Invasjonspotensialet er stort, med maksimum skår på median levetid og moderat spredningshastighet. Arten har hatt en markert økning i nye funn siden 2002, men dette skyldes trolig endret registreringsmåte (Artsobservasjoner etc., GPS-lagring av mye data).

Arten vurderes å ha store negative økologiske effekter knyttet til fortrengning av stedegne arter, både vanlige og i enkelte naturtyper sjeldne/truete arter, den fører til tilstandsendring i naturtyper ved å innføre et nytt busksjikt og fordi den har nitrogenfiksering og eutrofierer substratet, og den kan genetisk "forurense" eventuelle hjemlige forekomster av gyvel.

Undersøkelser i Danmark (se Fjellheim 2016, Nielsen et al. 2016) viser at fremmed materiale av gyvel (visstnok importert fra Italia) forurenser de hjemlige danske populasjonene genetisk med pollen, og fører til at den hjemlige utgaven på denne måten står i fare for å forsvinne. Foreløpige undersøkelser gjort i Norge tyder på at mesteparten av materialet i Norge er innført, men peker på noen få populasjoner og individer med haplotyper som ligner på den hjemlige danske typen (Fjellheim pers. komm., Brandes, Furevik, Rosef og Fjellheim, under arbeid).

Det er ikke utenkelig at arten, i tillegg til at den kan ha hatt hjemlige forekomster i siste halvdel av 1800-tallet, også kan ha kommet hit spontant i nyere tid med havstrømmer fra Danmark. Siden Danmark har en blanding av hjemlig og fremmed materiale av denne arten, kan det norske materialet bli en mosaikk (eller rettere sagt et salig rot) av forvillet fremmed gyvel dyrket i Norge, spontant innkommet fremmed materiale fra Danmark, spontant innkommet hjemlig materiale fra Danmark, i tillegg til rester av det som trolig er hjemlig her i landet. Dyrket/fremmed gyvel og hjemlig gyvel gjenkjennes ikke per i dag som egne taksa selv om de er genetisk og morfologisk forskjellige (se Rosenmeier et al. 2013, Nielsen et al. 2016), og de kan derfor heller ikke vurderes separat på infraspesifikt nivå. Betydningen av gjenkjennelse av formelle taksonomiske enheter i gyvel, med tanke på forvaltning av fremmed vs. hjemlig materiale, understrekes av Rosenmeier et al. (2013) og gjentas hos Nielsen et al. (2016). Arten anses som et problem eksempelvis i Nord-Amerika og Australia (se Swearingen & Bargeron 2016, Weed Management Guide 2008), men her er det fokus på fortrengning og nitrogenfiksering og ikke på introgresjon, siden gyvel ikke vokser som hjemlig her. I Global Invasive Species Database (2015) angis det at arten i Nord-Amerika fører til økt brannrisiko og at den har negativ påvirkning på dyrelivet.

Gyvel vurderes til svært høy risiko, som en kombinasjon av stort invasjonspotensial og store økologiske effekter. Ved forrige vurderingsrunde ble den ikke risikovurdert fordi den ble ansett som stedegen på grunn av mulige hjemlige forekomster.