Cotoneaster divaricatus sprikemispel

Sprikemispel Cotoneaster divaricatus stammer fra Kina. Den er en langlevd flerårig busk på rundt 2 m. Den har rikelig frøformering. Fruktene er saftige bærepler som ettertraktes av fugl som sprer frøene.
Noen Cotoneaster-arter er diploide med seksuell frøformering. Disse er oftest krysspollinerte og krever minst to individer på et sted før reproduksjon kan begynne, noe som ikke er så vanlig hos fuglespredte fremmedarter. De fleste Cotoneaster-arter er imidlertid tetraploide med aseksuell frøformering, og her kan ett enkelt individ raskt gi opphav til en hel bestand. Sprikemispel hører til den siste typen (Fryer & Hylmö 2009), og én enkelt forvillet busk kan nokså raskt gi opphav til en populasjon.

Sprikemispel er innført som hagebusk, kanskje tidlig på 1900-tallet. Første funn som forvillet er fra Ekeberg i Oslo i 1929, men identiteten på dette materialet er litt usikker. Det neste funnet er fra Øf Moss 1970, og nokså rett deretter nærmest eksploderte arten med forvillete forekomster, fra 4 mellom 1970 og 1980 til 97 mellom 1981 og 2000 og 263 mellom 2001 og 2016. Arten er trolig litt frostfølsom (kuldetolerant ned til -15 til -18 grader i følge Fryer & Hylmö 2009) og ennå ikke funnet i innlandsfylket Oppland, men er ellers nå ganske hyppig fra Oslo til Nord-Trøndelag. Sprikemispel er den mest tallrike fremmede mispelen på øyene i indre Oslofjord (Kristina Bjureke pers. medd.).

Arten er innført som hagebusk og spres ut fra hager av fugl som spiser bæreplene og skiter ut frøene. Den spres videre i naturen på samme vis.

Invasjonspotensialet er stort, med lang median levetid og svært høg ekspansjonshastighet (800-1300 m/år). Arten har en stor og raskt økende populasjon og inntar allerede stordelen av sitt antatt potensielle utbredelsesområde (polygon), men med store muligheter for fortetning. Den er også dårlig eller ikke ettersøkt i flertallet av de kommuner der den trolig allerede finnes i bra mengde. Den er f.eks. ikke registrert fra Sogn og Fjordane etter år 2000, enda vi fant at den var ganske vanlig i Sogn på 1990-tallet.

Arten vurderes å ha en middels økologisk effekt fordi arten fører til strukturendring ved at den danner et nytt busksjikt i skogtyper som ofte har lite eller ingen busker, bl.a. på grunnlendt kalkmark i boreonemoral sone (en prioritert naturtype). Den er mer storvokst enn de fleste hjemlige norske busker og produserer svært mye bærepler. Fruktene henger også på lenge utover vinteren og utgjør en matreserve på ei årstid med lite mat.

Fremmede arter med rik produksjon av saftige frukter kan konkurrere med hjemlige busker og trær om fugler som spredningsvektor. Flere studier internasjonalt har undersøkt dette (e.g., Vilá & D'Antonio 1998; Drummond 2005; Spotswood et al. 2013), men de gir ingen entydig konklusjon (se f.eks. Aslan & Rejmánek 2012). Fuglene foretrekker neppe fremmede arter per se; de går heller etter fruktmengde, -synlighet og næringsinnhold (se Mokotjomela et al. 2013), hvorav fruktmengde og -synlighet er egenskaper som ofte har gjort de fremmede buskene og trærne populære i utgangspunktet. Vi har valgt å angi usikkerhet mot en lavere delkategori fordi vi har for lite dokumentasjon på i hvilken grad slike interaksjoner finner sted.

Sprikemispel vurgeres til svært høg økologisk risiko som en kombinasjon av stort invasjonspotensial og middels økologisk effekt. Arten er i meget rask ekspansjon. Den inntar en lang rekke skogtyper, skogkanter og kratt, og kratt nær kysten og på grunnlende, spesielt lågurtskoger og grunnlende på kalkrik grunn i boreonemoral sone (sjelden/truet naturtype). Den endrer sammensetningen av busksjiktet i krattvegetasjon, danner et nytt busksjikt i skogtyper som ikke har et naturlig slikt, og arten kan konkurrere med hjemlige busker og trær om fugler som spredningsvektor.