Clematis alpina alperanke

Alperanke Clematis alpina kommer fra fjellstrøk i Mellom- og Sør-Europa. Den er en langlevd klatrebusk med frøformering. Fruktene har sveveapparat og kan spres med vind over middels til lange distanser (km), og de kan også henge ved dyr. Arten etableres hovedsakelig i noe næringsrik skog, sjeldnere i mer åpne naturtyper. Arten er innført som hageplante og har vært en stund i kultur i Norge (1900-tallet, kanskje tidligere).

Alperanke ble først påvist på to steder i He Ringsaker i 2001 og er siden belagt i herbariene fra Bygdøy i Oslo 2005-2010, fra Sem i Ak Asker 2008-2009, og fra Bragernesåsen i Bu Drammen 2010, alle stedene bofast. I tillegg rapporterer Artsobservasjoner funn på Christiansfjeld festning i He Elverum i 2010 og på fire steder i Op Lillehammer i 2009-2010 (men disse siste kan høre til den stedegne arten skogranke C. sibirica som har vært benevnt C. alpina subsp. sibirica). Vi har godtatt disse angivelsene inntil identiteten kan kontrolleres. Arten synes å være i nokså rask ekspansjon, mest på grunn av at den er økende populær som hageplante og dermed forvilles oftere. Spredning fra allerede eksisterende forekomster i naturen er foreløpig ikke observert, men kan forventes i nær framtid.

Arten er innført som hageplante og spres ut fra hager med vindspredte frukter, men kanskje også med utkast.

Invasjonspotensialet er moderat, med moderat skår på både median levetid og ekspansjonshastighet. Arten er foreløpig ikke så hyppig i dyrkning at den forvilles ofte.

Alperanke vurderes til å kunne ha middels økologisk effekt med usikkerhet til en liten effekt. Det er ingen kjent effekt på naturtyper, og det er heller ikke forventet de neste 50 år. Den økologiske effekten gjelder mulig introgressiv hybridisering, dersom den kommer i nærkontakt med den nær truete arten skogranke C. sibirica. Det er ikke gjort noen undersøkelser, men de to er så nært beslektet at mange forfattere regner dem som underarter av samme art, noe som sannsynliggjør at de er interfertile. Den negative effekten er geografisk begrenset til det stedegne utbredelsesområdet for skogranke i Gudbrandsdalen. Vi regner strengt tatt sannsynligheten for hybridisering å være låg og kunne derfor også valgt å se bort fra denne effekten, men vi velger heller å akseptere effekten ut fra en føre var tanke, men setter usikkerhet nedover.

Alperanke vurderes til høg økologisk risiko, med usikkerhet til låg risiko, på grunn av et moderat invasjonspotensial og en middels (til liten) effekt knyttet til mulig introgressiv hybridisering med en hjemlig art. Forvilling av alperanke er først registrert fra 2001, etter at den er blitt mye mer populær i hager. Den er mer hardfør enn de fleste andre Clematis-arter, særlig i innlandet, og kan dyrkes lengre oppover i dalene og nordover. Alperanke har allerede stabil forekomst i Norge (frøreproduksjon), men foreløpig er den så fersk som forvillet (10 år) at den ikke har rukket å begynne og spre seg fra de stedene der den er forvillet. Foreløpig forviller den seg på veikanter, i kratt og skogkanter, men etter hvert som den begynner å reprodusere i naturen, er det forventet at den trenger lengre inn i skogen. Det er lite trolig at den vil fortrenge andre arter. Mer risikabelt er det at den kan være interfertil med vår hjemlige skogranke og at den er hardfør i det eneste området i landet der skogranke finnes, Gudbrandsdalen (og omtrent bare Øyer kommune). Det er her viktig å merke seg at dersom alperanke dyrkes i andre områder enn Gudbrandsdalen, vurderes den som uten kjent risiko. Endringen fra forrige vurderingsrunde i 2012, hvor arten ble vurdert til svært høy risiko, skyldes delvis endret beregningsmåte for invasjonspotensial og delvis muligheten vi nå har for å nyansere sannsynligheten av den negative økologiske effekten

Risikovurderingen gjelder arten generelt, dvs. inkludert det som måtte foreligge av forvillede kultivarer (sorter). Datamaterialet som ligger til grunn for vurderingen, skiller ikke mellom ulike kultivarer, og slike kan derfor ikke vurderes separat med utgangspunkt i de data vi har tilgjengelig. Miljødirektoratet har bedt om en økologisk risikovurdering av kultivaren ‘Violet Purple’ E. Tilleggsbetegnelsen ”E” er et varemerke som innebærer at produktet må oppfylle visse krav med hensyn til opphav, egenskaper og kvalitet. Kultivarnavnet er akseptert av Royal Horticultural Society (se http://apps.rhs.org.uk/horticulturaldatabase/HortGenera.asp) med tilleggsbetegnelsen ”(A)” som står for ”Atrogene Group.” Vi finner svært lite relevant informasjon om denne kultivaren, og det er ikke noe som skulle tilsi at denne utgjør en annen risiko enn arten generelt. Vi har ikke undersøkt i hvilken grad andre kultivarer av Clematis alpina har dokumenterte egenskaper som vil kunne påvirke invasjonspotensialet og/eller økologisk effekt slik at man kunne forvente en annen risiko enn den som gis i den generelle vurderingen av arten.

En kultivar 'Baikal', angivelig tilhørende arten skogranke, Clematis sibirica, er ønsket risikovurdert av Miljødirektoratet. Den må dermed antas å være i handelen i Norge, men vi finner ikke et eneste treff på den angitte kultivaren ved nettsøk, ei heller får vi treff på den i Royal Horticultural Society sin database på nett (https://www.rhs.org.uk/plants/search-form). Vi vet dermed ikke noe om den, men antar at den er seksuelt frøformerende. Et nettsted (https://www.shootgardening.co.uk/plant/clematis-baikal) behandler den som en kultivar direkte under slekta Clematis, ikke under arten C. sibirica, og med en illustrasjon som tydelig viser at dette ikke er en C. sibirica; den er bl.a. blåblomstret mens C. sibirica er kvitblomstret. Dette er viktig fordi den eneste risikoen vi kjenner til er introgressiv hybridisering med hjemlig C. sibirica i Gudbrandsdalen. Så lenge sorten neppe er knyttet til denne arten, er heller ikke introgresjonsrisikoen aktuell.