Cicerbita macrophylla kjempeturt

Kjempeturt Cicerbita macrophylla er en langlevd flerårig urt fra Russland, Sibir og Kaukasus. Arten har klonal (tilnærmet "evig") vekst og oftest rikelig blomstring og frøsetting. Fruktene vindspres over middels distanser, kanskje noen hundre meter eller mer. Den etablerer seg i næringsrik skog og flommarkskog, særlig lauvskog, og skogkanter, og dessuten i veikanter og på enger under gjengroing, og den er meget ekspansiv i parker hvor den har vært dyrket, men ikke blir holdt tilbake.

Kjempeturt ble først funnet på Bygdøy ("Ladegaardsøen") i Oslo i 1874 og trolig etablert allerede da. Arten er kommet inn som hagestaude, særlig i parker og herregårdshager (den tar stor plass), og en del av utgangspunktet for dagens forekomst er spredning fra 1800-tallets storgårder. Fra 1945 har arten hatt en jamn økning og spredning, med over 50 % økning i antall kjente forekomster pr. tiår, og arten er nå godt etablert i mange fylker nord til Troms. Det er imidlertid et svært stort gjenstående potensial, både for ytterligere spredning og for fortetning, i framtida.

Arten er innført hageplante og spredt ut i naturen ved utkast, utvoksning, og særlig med vindspredte frukter.

Invasjonspotensialet er moderat (med usikkerhet til stort) på grunn av moderat (til lang) median levetid og moderat ekspansjonshastighet. Arten er meget ekspansiv der den etablerer seg.

Kjempeturt vurderes å medføre en liten økologisk effekt. Den fortrenger andre arter ved å danne tette renbestander som kan vokse seg opp til over 2 meter høgde i sesongen. Fortrengningen kan gjelde truete og sårbare planter i kalklågurtskog, kanskje også i annen lågurtskog, i høgstaudeskog og i flommarkskog.

Kjempeturt vurderes til låg økologisk risiko (med usikkerhet til høg risiko) på grunn av moderat (til stort) invasjonspotensial og en liten økologisk effekt. Den er meget ekspansiv der den får fotfeste, både på ulike typer skrotemark, i gjengroende eng (som er en foretrukket naturtype for den), og i ikke altfor mørk, noe næringsrik skog. Den har stor fortrengningsevne, men prefererer ikke noen sårbar eller sjelden naturtype foran andre. Den er imidlertid fortsatt sjelden og dekker sammenlagt svært små arealer. Fortrengningseffektene er foreløpig ikke store, men det kan endre seg mye på 50 år. Denne arten bør følges med.