Paralithodes camtschaticus kongekrabbe

Kongekrabben er en av fem arter i samme slekt. Tre av artene finnes i det nordlige Stillehavet og Beringhavet, mens to lever utenfor kysten av California. Kongekrabben er den eneste av denne arten i Barentshavet. På russisk kalles den for kamtsjatkakrabben, mens det engelske navnet er "red king crab". Kongekrabben tilhører klassen krepsdyr (Crustacea) og ordenen tifotkreps (Decapoda).

Kongekrabben kan oppnå en anselig størrelse. I dens naturlige leveområder har man funnet indivier på opptil 10 kg og en ryggskjoldlengde på ca. 22 cm. Som alle tifotkreps har kongekrabben fem par gangføtter, men det femte beinparet er redusert og ligger skjult under bakre del av ryggskjoldet. Det fremste beinparet er modifisert til store klør.

Kongekrabben er en kaldtvannsart og tåler temperaturer fra -1,6 opp til 18 ºC. Optimumstemperaturen ligger i intervallet 2-7 ºC, avhengig av livssyklusstadiet. Arten finnes fra et par meters dyp og ned til 500 m, avhengig av alder, kjønn og årstid. De unge krabbene trives best på grov grus eller steinete underlag, mens de voksne individene foretrekker sand- og mudderbunn.

Klekking, gyting og paring skjer i april og mai på forholdsvis grunt vann (10-30 m). Første fase i paringsakten er det såkalte "hand-shaking"-fenomenet. Hannkrabben bruker klørne til å holde fast en hunnkrabbe som er klar for skallskifte. I løpet av denne 2-7 dager lange fasen spiser hverken hunnen eller hannen. Hunnkrabben er nødt til å gyte mens skallet er nyskiftet og mykt for at eggene skal kunne passere gjennom egglederne. Siden hunnen ikke kan oppbevare sperm, må hannen være til stede ved selve gytingen. Når tiden er inne for at hunnkrabben skal skifte skall, hjelper derfor hannkrabben aktivt til med selve skallskifteprosessen. En hunnkrabbe gyter normalt mellom 100.000 og 400.000 egg avhengig av ryggskjoldlengden, men antallet kan komme opp i over 700.000. Utviklingen av embryoet tar ca. 11 måneder, og klekkingen skjer like før morens skallskifte ved neste års paring. Etter klekking lever kongekrabbelarven i de øvre vannlagene hvor den kan bli transportert over store avstander med havstrømmene .

Ved skallskiftet skiftes alle harde og kitinholdige kroppsdeler ut, slik som øyne, magesekk, gjeller osv. Først dannes et nytt skall under det gamle. Hyppigheten av skallskifte er avhengig av alder, kjønn, temperatur og næringstilgang. Små kongekrabber går igjennom flere skallskifter i løpet av sommeren, men seinere har de kun ett skallskifte i året. Kjønnsmodne krabber skifter som regel også skall én gang i året, hanner i november til februar og hunner i april, men det ser ut til at gamle hannkrabber kan vente med skallskifte i inntil tre år. Hunnene, derimot, er avhengig av å skifte skall hvert år for å kunne gyte.

Krabben spiser det som til enhver tid er lettest tilgjengelig. De viktigste byttedyrgruppene er likevel børstemark, små muslinger, kråkeboller og fisk (sannsynligvis avfall fra fiskeflåten). Kongekrabben spiser også tang og tare samt en rekke andre organismer. Fødevalget endrer seg med alder og også med årstid. De planktoniske krabbelarvene spiser dyre- og planteplankton.

Voksne kongekrabber samler seg i grupper etter kjønn og størrelse på bestemte tider av året. Under klekking, gyting og paring på våren opptrer hunner og hanner sammen i store grupper, mens de lever atskilt resten av året. Ytterligere informasjon om kongekrabbens biologi, forvaltning samt økologisk og økonomisk betydning i norske farvann finnes i Sundet (2014).

I norske områder ble kongekrabben først påvist i Varanger i 1977. Bestanden økte sterkt fra midten av 1990-tallet og har siden holdt seg høy i øst-Finnmark. Kongekrabben har gradvis spredt seg vestover langs finnmarkskysten og noe utover i havet. Langs kysten av Finnmark er den vanlig forekommende innenfor ca 12 - 15 nm fra land. Øst for Nordkapp er det til dels høye tettheter siden dette er et område for kommersielt fiske, mens forekomstene er mindre vest for Nordkapp på grunn av det frie fisket der.Det dukker stadig opp kongekrabber som bifangst i annet fiske flere steder i Troms, og her ser det ut til at Balsfjorden kan bli en ny "hotspot" hvor krabben allerede ser ut til å formere seg.

Spredningen vestover og sørover langs kysten av Nord-Norge skjer først og fremst ved at voksne individer vandrer. Modellforsøk har vist at det også kan forkomme en viss spredning av larver vestover langs kysten av Finnmark, ved spesielle vær og strømforhold.

På bakgrunn av at kongekrabben er en opportunistisk omnivor art som beiter på det meste som er tilgjengelig av bunnfauna, inkludert tare, og dens høye reproduksjonspotensiale og store spredningshastighet gjør at den har et høyt invasjonspotensiale.

Forskning på kongekrabbens effekter på bunnfaunaen har vist at den har en såkalt "topdown"-effekt som bidrar til at en rekke organismer på bløtbunn er redusert eller helt borte fra områder hvor krabben har oppholdt seg i store mengder over lang tid. Dette gjelder spesielt pigghuder, børstemark og større muslinger. Studiene fra Varangerfjorden indikerer også at fjerning av dyr som lever nede i sedimentene bidrar til at kvaliteten på sedimentene reduseres ved at transporten av oksygen nedover i bunnsedimentene forsvinner (Oug et al 2010, Fuhrmann et al 2017). Kongekrabben kan også ha negativ påvirkning på arter som står på rødlista, f.eks Sclerocrangon ferox (Piggishavsreke).

Kongekrabben sprer seg stadig til nye områder lenger vest og sør langs kysten av Nord-Norge. Det er imidlertid usikkert hvor langt sør den vil etablere seg. I områder hvor den forekommer i høye tettheter over lang tid er det registrert betydelige negative effekter på bunnfaunaen og sannsynligvis også på sedimentkvaliteten. Arten har et stort invasjonspotensiale på grunn av opportunistisk fødestrategi og høy reproduksjonsevne. Kongekrabbe vurderes derfor til kategori Svært høy risiko (SE).