Bithynia tentaculata snutesnegl

Snutesnegl (Bithynia tentaculata) finnes i store deler av Europa, USA og Kanada og påtreffes for det meste i dammer, innsjøer og kanaler.

Snutesnegl ble første gang påvist i Norge en gang før 1853 ("hist og her omkring ved Christiania" - Friele 1853), senere i Frognerdammen i Oslo (Esmark 1886), Løkken i Sør-Trøndelag (1935), Brevik i Telemark (1988) (Proschwitz 1997) og i Store Le i Østfold i 2002 (Spikkeland 2002). Det har ikke vært mulig å gjenfinne arten i Frognerdammen og det finnes ikke belegg derfra (Økland 1990). Funnet i en bekk ved Løkken er basert på svensk museumsmateriale, men lokalitetens eksakte posisjon og tilstand er usikker. Dammen i Porsgrunn er siden oppdagelsen vært utsatt for kjemisk behandling i forbindelse med utrydding av signalkreps, og status her er høyst uviss. Store Le er derfor muligens den eneste kjente lokaliteten i Norge med fast bestand.

Som øvrige ferskvannssnegler kan arten spres passivt med vanntilknyttede fugler. Spredning via mennesker, bevisst eller ubevisst, er også aktuelt. Det antas at B. tentaculata tidligere bevisst ble satt ut i enkelte lokaliteter i Norge (Proschwitz 1997).

Til tross for at mange potensielle lokaliteter er undersøkt, er det bare gjort noen få funn av arten i Norge siden 1800-tallet og invasjonspotensialet er lavt. Det er usikkert hvordan en eventuell klimaendring vil påvirke dette.

I USA (øvre del av Mississippi-elven) er det rapportert om massedød blant ender og måkefugler som har konsumert snutesnegl infisert med trematoder (Sauer et al. 2007).

I Norge har vi muligens fast bestand av Snutesnegl (Bithynia tentaculata) kun i Store Le i Østfold. Den er der knyttet til dumpet kalkstein, og har tilsynelatende begrenset mulighet til å kolonisere resten av vannet/vassdraget. Selv om arten har forårsaket store negative effekter lokalt i USA, anses den på kort sikt å utgjøre en begrenset risiko for stedegne arter og norsk natur. Arten vurderes å ha lav økologiske risiko (LO).