Pinus mugo alpefuru

Buskfuru i vid betydning Pinus mugo s. lat. oppfattes nå oftest som to arter: alpefuru P. mugo s. str. (tidligere P. mugo subsp. mugo) og bergfuru P. uncinata (tidligere P. mugo subsp. uncinata). Hovedskillet ligger i vekstformen; den første er en flerstammet busk mens den andre oftest er et enstammet tre, men det er bare små forskjeller i kvister og bar. Dette gjør at det herbariematerialet som foreligger, knapt kan deles på de to, og observasjoner uten fotodokumentasjon er også problematisk å bruke for hver av dem. Vi må derfor vurdere de to samlet under navnet buskfuru, og samme vurdering legges inn under begge artene. Buskfuru kommer fra fjell i Mellom-Europa, fra Pyreneene til Karpatene; bergfuru er noe mer vestlig enn alpefuru, men de to har et stort felles areal i Alpene.

Alpefuru er en busk opp til 5 m, mens bergfuru kan bli et stort tre opp til 20-25 m i Sentral-Europa, trolig noe mindre i Norge. Frøene har vinge og spres effektivt med vind. Begge artene karakteriseres ved å stille små krav, både med hensyn til jordbunn og klima (Øyen et al. 2009).

Alpefuru ble innført til Norge direkte fra fjellområdene i Sør- og Mellom-Europa rundt 1860. Bergfuru ble innført direkte fra Sør- og Mellom-Europa til Norge ca. 1870. Allerede i 1860-1870 ble buskfuru brukt for å hindre sandflukt både på kysten (VA Lista, Ro Jæren) og i innlandet (ST Røros, randsonene rundt flygesandfeltet Kvitsanda, her både alpefuru og bergfuru). Buskfuru er nå etablert i alle landets fylker. Artene er funnet spredt over hele landet, men de fleste funn og observasjoner er fra kyststrøk. Det er overraskende lite registreringer av funn fra låglandet på Østlandet og i Trøndelag, der artene dyrkes i stort omfang. Buskfuru er nok bedre tilpasset noe åpne naturområder i kyststrøk og i høyereliggende strøk. Buskfuru (både alpefuru og bergfuru) ble i løpet av en undersøkelse i 1993-1994 (Fremstad & Elven upubl.) registrert som forvillet på 25 % (8 av 32) undersøkte standardlokaliteter i ytre Sogn. I en undersøkelse av 73 kystheilokaliteter i NT Vikna i 2016 ble bergfuru funnet i 60 % av lokalitetene og var sammen med sitkagran (i 96 % av lokalitetene) den eneste fremmede arten som ble observert (Johansen et al. 2017). Bergfuru er nok geografisk mer begrenset enn alpefuru - hovedsakelig til kystområdene fra Vestlandet nordover til Troms (Børset 1985, Myking 2009). Alpefuru har mer spredning i sanddyneområder og åpne kystområder i sør, men også i fjellskogen og til dels opp i snaufjellet. Overraskende mange av de tidlige funnene er gjort på snaue koller og fjell (se dokumentasjonsfila), og arten er mange steder blitt funnet godt ute i fjellskogen og oppe på snaufjellet før den er blitt funnet forvillet nær plantninger.

Utbredelseshistorikken summerer funn angitt som buskfuru, alpefuru og bergfuru i dokumentasjonsfila, med de navnene som opplyserne har anvendt. Det er grunn til å tro at mange innsamlinger og observasjoner angitt som buskfuru/alpefuru gjelder bergfuru, men at observasjoner angitt som bergfuru i hovedsak er bergfuru.

Buskfuru er hovedsakelig blitt innført for leplantning, stabilisering av sanddyner for å hindre sandflukt, men også som prydbusk/tre, og noe som beplantninger for brenselbruk. Frøene har vinge og kan potensielt spres over midlere til lange distanser (km). Enkeltbusker er sett inne på fjellvidder over 10 km vekk fra nærmeste dyrkning. Frøformering skjer fra 5-10 års alder, og de planten setter kongler hyppig (Øyen et al. 2009). Det kan likevel gå flere år mellom hvert vellykket frøår, og spireevnen er variabel (Øyen 1999). Øystein Folden sier i en kommentar til innsynet: «Vi har høyrt av skogbruket at bergfuru ikkje frør seg. Min konklusjon er at skogbruket har gløymt å seie frå om dette til bergfurua. Når eg i kystlyngheia har sortert frå det eg reknar som alpefuru og eventuelt vrifuru, står eg ofte igjen med ganske mykje. Eg har kome til at mesteparten av resten får vi rekne som bergfuru. Dermed har vi litt igjen, som ligg mellom alpefuru og bergfuru ein stad, kva det no er.»

Buskfuru har et stort invasjonspotensial med høyeste skår på både median levetid og ekspansjonshastighet. Forvillete bartrær er sterkt underrepresentert i de botaniske innsamlingene, og observasjoner gir knapt noe realistisk bilde av hvor mye vi har av dem (dvs. at vi har et stort mørketall). Dette gjelder også buskfuru, og spredningshistorikken er opplagt noe ufullstendig selv om spesiell oppmerksomhet om arten i kombinasjon med Artsobservasjoner har forbedret dette.

Buskfuru vurderes å ha stor negativ økologisk effekt. Evnen til å kolonisere skog er trolig beskjeden på grunn av høyt lyskrav. Spredningen og etableringen er mest effektiv i åpent kystlandskap og i alpine/nordlige deler av landet. I åpne områder som kystlynghei (referert hos Øyen 1999) og sanddyner (Austbø og Larsen uten år, O. Pedersen pers. medd.), er spredning lettere, men hastigheten i etablering nokså lav. Spredning i prioriterte naturtyper (kystlynghei og sanddyner på Jæren/Lista) utløser i henhold til kriteriesettet stor økologisk effekt av buskfuru, spesielt ved reduksjon av bestander av lyskrevende, sårbare og truete planter. Buskfuru forventes å spre seg ytterligere i åpne områder som kystlynghei, boreal hei og sanddyner de neste tiår.

Buskfuru i vid forstand hybridiserer med furu, men det er usikkert om introgresjon forekommer (Wachowiaka et al. 2016). Vi velger derfor å se bort fra denne mulige effekten.

Buskfuru vurderes til svært høg økologisk risiko på grunn av et stort invasjonspotensial og store økologiske effekter.

Risikovurderingen gjelder artene generelt, dvs. inkludert det som måtte foreligge av forvillede kultivarer (sorter). Datamaterialet som ligger til grunn for vurderingen, skiller ikke mellom ulike kultivarer, og slike kan derfor ikke vurderes separat med utgangspunkt i de data vi har tilgjengelig. Miljødirektoratet har bedt om en økologisk risikovurdering av ’Varella’, ’Mughus’, ’Ophir’ og ’Pumilio’. Navnene ’Varella’ og ’Ophir’ er akseptert av Royal Horticultural Society (se http://apps.rhs.org.uk/horticulturaldatabase/HortGenera.asp) som kultivarer, og de to andre behandles som varieteter: var. mughus og var. pumilio. De to varietetene er noe lavere av vekst, særlig var. pumilio (Krüssmann 1983), og kan derfor ha mindre effektiv spredning enn arten. Erfaringer fra NMBU tilsier at disse i liten grad sprer seg i grøntanlegg og hager (Per Anker Pedersen, pers. obs.), men vi finner ellers ingen konkret informasjon om dette. Kultivarene ’Ophir’ og ’Varella’ vokser sakte og synes å blomstre dårlig (se Krüssmann (1983), https://www.gardenia.net/plant/ Pinus-mugo-Ophir-Dwarf-Mountain-Pine og http://www.havlis.cz/ karta_en.php?kytkaid=1421). Det kan derfor være at disse varietetene, og spesielt kultivarene, har et lavere invasjonspotensial og dermed en lavere økologisk risiko enn arten slik den er vurdert. Vi har ikke undersøkt i hvilken grad andre kultivarer eller varieteter av Pinus mugo s. lat. har dokumenterte egenskaper som vil kunne påvirke invasjonspotensialet og/eller økologisk effekt, slik at man kunne forvente en annen risiko enn den som gis i den generelle vurderingen av arten.