Lonicera caerulea blåleddved

Blåleddved Lonicera caerulea er en middels stor, tettvokst busk fra Mellom- og Nordøst-Europa og Sibir. Den har seksuell frøformering og produserer saftige bærfrukter som fortæres av fugl, og frøene kan spres over lengre avstander. Arten er innført som prydplante og er sannsynligvis blitt plantet siden andre halvdel av 1800-tallet, men med svært sterk økning i bruk de siste 20-30 årene.
Arten er mangformig og er beskrevet med flere underarter, til dels i innbyrdes uforenlige systemer, sammenlign f.eks. Browicz (1976, Flora Europaea) med russiske forfattere (Gladkova 1976, Kurbatskij 1996, Nedolushko 1987). En god sammenfatning av den russiske inndelingen finnes hos Skvortsov (1987). Av spesiell interesse er at en av underartene, subsp. edulis, har spiselige bær som gir god saft og syltetøy, og denne kan være dyrket i Norge uten at vi kjenner til det (den dyrkes i Finland). Trolig er det stort behov for revisjon av norsk materiale av blåleddved, også for å finne ut om det kommer fra Mellom-Europa, Russland eller Sibir, eller fra flere av disse stedene.

Første belegg av blåleddved er fra 1874 Ak Bærum: Lysaker, dernest fra 1881 No Bodø og Flakstad. Siden blåleddved første gang med sikkerhet ble meldt forvillet i Øf Rakkestad i 1935, har den spredt seg fra plantninger i hager og grøntanlegg i fylkene på Østlandet, i Midt- og Nord-Norge. Antall kjente forekomster er økt nær fem ganger fra 1980 til 2010. Økningen i kjente forekomster kan delvis skyldes at samlere er blitt mer oppmerksomme på forvillede planter, men gjenspeiler nok også at blåleddved er i rask spredning. Mørketallet for arten er betydelig. Blåleddved er hardfør, og den blir mye plantet i store deler av landet. Den kan forventes å spres hyppig i fremtiden, og i store deler av landet, til og med nordboreal sone. Da blåleddved først ble funnet i Østfold, ble det spekulert i om den kunne være hjemlig i Norge (Holmboe 1941, Andreassen 1944). Vi antar nå at det som ble funnet i Østfold, var forvillet. Men det er en mer problematisk angivelse fra Alletnjarga i Fi Tana, fra ei skogli. Det finnes herbariebelegg, men vi har ikke vært i stand til å lokalisere det; det ligger kanskje i et finsk herbarium. Avstanden fra de nærmeste sikkert hjemlige forekomstene, i Karelen (Finland/Russland), er imidlertid stor.

Fram til 1970-tallet var planten nesten ikke å se i hager i innlandet og nordpå; den vanlige leddveden i hagene var tatarleddved L. tatarica. Bruken av blåleddved har vært nesten eksponensiell de siste tiårene, og den er nå den vanligste hagebusken i innlandet og nordpå, ved siden av buskmure Dasiphora fruticosa og langt foran andre problemplanter som rynkerose Rosa rugosa og mispler Cotoneaster spp.

Blåleddved har spredt seg fra dyrkning og trolig også noe med tømmertransport. Hoveddelen av spredningen er med fugl.

Invasjonspotensialet er stort, med maksimum skår på både median levetid og ekspansjonshastighet. Spredningen har særlig skutt fart etter 1980, og i løpet av de siste 30 årene har antallet kjente lokaliteter blitt femdoblet. Blåleddved er registrert i alle Østlandsfylkene, i Agder og Rogaland, og fra Møre og Romsdal til Troms. Den er svært hardfør (H7) og er vanlig handelsvare. Med tiden vil den bli mer utbredt fra boreonemoral til nordboreal sone.

Arten vurderes å ha moderat store økologiske effekter. Arten kan etablere seg i en lang rekke naturtyper: rik og fattig bar- og løvskog og blandingsskog, på tørr og fuktig mark, på grunnlendt mark, på steder som er preget av inngrep (ulike typer skrotemark). Den er meget ekspansiv i furuskog og skrinn bjørkeskog f.eks. i Østerdalen, Gudbrandsdalen, Ottadalen, Oppdal og Røros, i skogtyper som mangler busksjikt naturlig, og som spesielt mangler bærproduserende busker. Den tilfører dermed disse naturtypene et helt nytt element. Den antas å fortrenge stedegne arter i økende grad, også potensielt truete/sårbare arter, spesielt i lågurtskog.

Fremmede arter med rik produksjon av saftige frukter kan konkurrere med hjemlige busker og trær om fugler som spredningsvektor. Flere studier internasjonalt har undersøkt dette (e.g., Vilá & D'Antonio 1998; Drummond 2005; Spotswood et al. 2013), men de gir ingen entydig konklusjon (se f.eks. Aslan & Rejmánek 2012). Fuglene foretrekker neppe fremmede arter per se; de går heller etter fruktmengde, -synlighet og næringsinnhold (se Mokotjomela et al. 2013), hvorav fruktmengde og -synlighet er egenskaper som ofte har gjort de fremmede buskene og trærne populære i utgangspunktet. Vi har valgt å angi usikkerhet mot en lavere delkategori fordi vi har for lite dokumentasjon på i hvilken grad slike interaksjoner finner sted.

Blåleddved vurderes til svært høy risiko i norsk natur. Dette skyldes en kombinasjon mellom et stort invasjonspotensial og middels store økologiske effekter knyttet til tilstandsendring i naturtyper gjennom innføring av et busksjikt og fordi arten kan konkurrere med hjemlige busker og trær om fugler som spredningsvektor.