Salvelinus namaycush kanadarøye

Canadarøya Salvelinus namaycush er en fremmed ferskvannsfisk innen laksefamilien. Den har sin opprinnelse i Nord-Amerika og ble innført til Norge tidlig på 1970-tallet. Den gyter og lever hele livet i innsjøer hvor den foretrekker kalde og dype lokaliteter. Ungfisken lever på dypt vann, mens større individ gjerne søker bytte i de øvre vannlag. Canadarøya har stort hode og er svakt underbitt (Pethon 2005). Fargene varierer både etter miljøet og innsjøens størrelse, men den har alltid en sterk og lys marmorering på kroppen. Den største canadarøye som er fanget her i landet veide over 10 kg. Føden hos ungfisk består av insektlarver og dyreplankton. Fisken vokser raskt, og går som regel tidlig over på fiskeføde i lokaliteter med tilgjengelig byttefisk. Hvis så ikke er tilfelle, vil den fortsette å spise dyreplankton og bunndyr. I slike lokaliteter vil den stagnere i vekst.

Canadarøya ble i 1971 eller 1972 satt ut som ettårig individ i fire innsjøer i Muruelvvassdraget i Lierne, Nord-Trøndelag (Langeland 1992a, b, 1994). Det omfattet Austre og Vestre Rømmervatn og Østgårdsvatna (trolig Stortjønna og Midtitjønna), og fisken kom fra et svensk klekkeri. Alle disse innsjøene drenerer østover til Ångermanälven i Sverige. Fra disse innsjøene spredte canadarøya seg videre til Kvesjøen og Murusjøen. Den reproduserer trolig både i Rømmervatna, Kvesjøen og Murusjøen. Derimot har den forsvunnet fra Østgårdsvatna. Canadarøya kan også ha spredt seg til Kvesjøen fra utsettinger i en innsjø på svensk side av vassdraget (Langeland 1988).

På 1980-tallet ble det satt ut canadarøye i ett eller flere vann på Østlandet. Bakgrunnen var at det i 1975 ble innført ca. 1000 øyerogn til Oslomarka Fiskeadministrasjon (OFA) sitt fiskeanlegg i Sørkedalen. Dette var avkom etter fisk som var hentet fra Semlan fiskeanlegg ved Östersund i Sverige (Grande 1988, 1997). Denne fisken var igjen avkom etter fisk som var importert til Sverige i 1960-årene fra Lake Superior i Canada, Høsten 1985 ble det satt ut 75 toåringer i Lutvann i Oslomarka. I Lutvann har canadarøya hatt en begrenset rekruttering. Det skal også være canadarøye i Nøklevann nedstrøms Lutvann. Det ble ikke foretatt utsettinger i dette vannet, så en del individ må ha vandret ned fra Lutvann. Derimot ble det satt ut canadarøye i Maridalsvatnet og i Vienvannet på grensa mellom Ski og Hobøl kommuner (Sandlund mfl. 2012). Deres status i disse to innsjøene er heller ikke kjent. I 1975 ble det satt ut ca. 18 000 yngel av en krysning mellom canadarøye og vanlig røye (splake) i flere vann i Oslomarka (Grande 1988). Lokalitetene er ikke kjent, og nå er fisken med stor sannsynlighet utdødd.

I 2003 ble det påvist canadarøye i Ausetvatnet og Buan-Almovatnet i Gråelvavassdraget i Stjørdal, Nord-Trøndelag (Berger mfl. 2004). I Buan-Almovatnet må det har vært naturlig rekruttering, for her ble det fanget fisk av flere årsklasser. I Ausetvatnet ble det i 2006 fanget to individ på ca. 1,2 kg, én kjønnsmodne hann og én umoden hunn. Her har det trolig ikke vært vellykket gyting. I Nord-Trøndelag ble det perioden 2004-2010 påvist canadarøye i ytterligere fire innsjøer; Langfylltjønna i Levanger kommune (2004), Tunnsjøen i Lierne (2005), Limingen i Røyrvik (2006) og Klokkartjønna i Snåsa (2010) (Rikstad 2016). Det er ikke kjent når det ble satt ut canadarøye i disse innsjøene, men i Limingen kan den ha vært allerede ikring 1980. Herfra har den trolig spredt seg til Tunnsjøen via tunnelen mellom de to magasinene. Bestanden i Klokkartjønna ble fjernet vha. rotenon i 2015. Her må det ha vært naturlig rekruttering, for det ble påvist flere årsklasser. I Limingen og Tunnsjøen har det ikke vært fanget canadarøye på flere år, så det er tvilsomt om den fremdeles eksisterer.

Det er nylig rapportert om canadarøye i ytterligere tre innsjøer (Hesthagen & Sandlund 2016a, Hesthagen & Sandlund 2017). Dette gjelder Blerekvatnet i Rana kommune (Nordland), Rørtjønna i Snåsa kommune (Nord-Trøndelag) og Narsjøen i Os kommune (Hedmark). Videre spredning av canadarøye fra disse lokalitetene kan bli omfattende. Rørtjønna drenerer østover til flere større innsjøer i vassdraget; Langvatnet, Grønningen, Skjeldbreien og Holderen. I Rørtjønna kan det ha vært satt ut canadarøye allerede på 1990-tallet. Det er foreløpig ikke kjent om canadarøya reproduserer i noen av disse tre innsjøene. Spredningen fra Narsjøen kan også bli omfattende.

Opphavet til flere bestander av canadarøye både i noen innsjøer i Nord-Trøndelag og rundt Oslo er anleggsprodusert settefisk. Disse utsettingene var godkjent av forvaltningen. Seinere har det vært flere ulovlige utsettinger med ukjent opprinnelse. Fisken kan stamme fra et svensk anlegg hvor det var tilgang på settefisk fram til 1995 (Rikstad 2016). Spredning av canadarøye ved hjelp av villfisk vurderes som begrenset. Dette skyldes at de fleste aktuelle bestander er svært tynne, og fisken oppholder seg på relativt dypt vann. Følgelig er ikke utbytte ved et fiske særlig stort. Det er også fare for at fisken kan spre seg videre ved egenspredning.

Canadarrøye har et moderat invasjonspotensial. Den er avhengig av mennesker for å bli spredt, som hittil i hovedsak har vært basert på anleggsprodusert fisk. Det er altså påvist flere nye bestander av canadarøye i seinere år, men de kan være etablert så langt tilbake som på 1990-tallet. Arten har lite evne til egenspredning, og det skjer kun nedstrøms fra utsettingssted. Det er i alle fall ikke kjent at den har etablert seg i innsjøer oppstrøms utsettingssted. Canadarøya reproduser trolig heller ikke i alle de innsjøene hvor den er påvist.

Canadarrøye vurderes til å ha liten økologisk effekt. I innsjøer i Canada hybridiserer canadarøye og vanlig røye, dvs. Salvelinus alpinus (Hammar mfl. 1989; Wilson & Hebert 1993). I Sverige ble det satt ut canadarøye i minst 69 innsjøer i perioden 1959-1966 (Svärdson & Miezis 1970, Nilsson & Svärdson 1968). Etter at det ble påvist hybridisering mellom canadarøye og røye i Canada, stoppet de videre utsettinger i Sverige. Canadarøye er fiskespiser i de frie vannmassene, og kan derved påvirke pelagisk småfisk. I Lutvann har den redusert bestanden av røye gjennom et betydelig predasjonspress (Grande 1997). Opprinnelig hadde vannet en tett bestand av langsomvoksende røye som ble kjønnsmoden allerede ved 12-13 cm. Ellers fantes det noe abbor og en tallrik bestand av trepigget stingsild. Den kan for øvrig være mottakelig for infeksjoner av Gyrodactylus salaris under eksperimentelle betingelser (Bakke mfl. 1992).

Canadarøye har en begrenset utbredelse med kjent forekomst i minst 5 innsjøer. Det er konstatert naturlig rekruttering i flere av disse lokalitetene. I løpet av de siste to åra har canadarøye blitt kjent i tre nye innsjøer lokalisert i Hedmark, Nord-Trøndelag og Nordland. Den kan derfor dukke opp i enda flere innsjøer. Det er ikke lenger tilgang på settefisk av canadarøye, slik at nyetableringer avhenger av overføring av villfisk. Det er vanskelig å forutse hvilken effekt canadarøya vil ha på fiskesamfunnene i norske innsjøer, men videre spredning ansees som svært risikabelt. Canadarøye har så langt et moderat invasjonspotensial, og den økologiske effekten vurderes som liten. Den havner derfor i kategorien lav risiko.