Behandlet i 2018 av ekspertkomite for Ikke-marine invertebrater

Dikerogammarus villosus

Dørstokkart. Vurdert for Fastlands-Norge med havområder.

Høy risiko HI

Arten har stort invasjonspotensiale, og liten økologisk effekt.

Utslagsgivende kriterier: 4AB,2EF

Med usikkerhet: HI (SE)

Geografisk variasjon i risiko.

  • SE Svært høy risiko
  • HI Høy risiko
  • PH Potensielt høy risiko
  • LO Lav risiko
  • NK Ingen kjent risiko
  • NR Ikke risikovurdert
Økologisk effekt 14 24 34 44
13 23 33 (43)
12 22 32 [42]
11 21 31 41
Invasjonspotensial
Forklaring på risikomatrisen

Kriterier som har vært utslagsgivende for risikokategorien

Invasjonspotensiale: 4AB

Økologisk effekt: 2EF , med usikkerhet opp.

Kategori og kriterier

Oppsummering

Arten hører til artsgruppen Krepsdyr og er marin,limnisk.

Dikerogammerus villosus er en stor amfipod som kan bli opp til 30 mm. Eksoskjelletet kan framstå som både strippet og ensfarget. Mandiblene er relativt store.
Arten har fått det beskrivende kallenavnet "dreper reke" (eller "killer shrimp" på engelsk), fordi den kan ha en ganske betydelig innvirkning på andre arter og økosystemer i områder den har spredt seg til (Rewicz m. fl. 2014). Som mange andre Ponto-Kaspiske arter er D. villosus veldig tilpasningsdyktig i forhold til ulike miljøfaktorer. Den kan f.eks. treffes både i ferskvann og brakkvann. Den er funnet ved saliniteter opp til 10 PSU, og den kan overleve opp til 20 PSU i laboratorie-forsøk (Brooks m.fl. 2008, Bruijs m.fl. 2001). Den kan også overleve fluktuasjoner i temperatur og oksygen-konsentrasjon. Den lver på forskjellige substrater i vidt forskjellige vannforekomster.
Arten er en effektiv predator på andre evertebrater, f.eks. andre amfipoder, men kan også spise fiskeegg. Den kan også opptre som omnivor. D. villosus har kønnet formering og blir kjønnsmoden når den er 6 mm. Den kan vokse ekstremt rask og har en veldig høy populasjonsvekstrate. Den reproduserer ved temperaturer over 13 grader. Hvis arten etablerer seg i Norge vil reproduksjonen være begrenset til sommerhalvåret.

Dikerogammarus villosus er ikke registrert i Norge, men arten har spredt seg til det meste av Europa de siste årtier. Arten har nå også kommet til England og finnes også på den polske og tyske Østersøkysten. Arten vil kunne spre seg til Norge spesielt tatt i betraktning den raske spredning til Vest Europa (1990- og 2000-tallet) og etterfølgende spredning til England (2010, Rewicz m. fl. 2014). I europeisk målestokk er norske ferskvannsforekomster bl.a. kjennetegnet ved veldig lav ledningsevne. Dersom D. villosus etablerer seg i ferskvann Norge vil det antakelig først og fremst skje i vannforekomster i på Østlandet der ledningsevnen generelt er høyest. I sitt opprinnelige utbredelsesområde finnes arten også i brakkvann. Dersom arten kommer til Norge, kan den kanskje også etablerer seg i deltaer fra større elver også da antakelig på Østlandet.

Spredningen i Europa har vært mulig pga det vidt utbyggede kanalsystem mellom de store Europeiske elvene og den vidt utbredte store båttrafikken som foregår her. For eksempel gikk det bare to år fra åpningen av Ludvig Kanalen (som forbinder Donau med tilløpselever til Rhinen) før den hadde spredt seg til Nordsjø-kysten via Rhinen. Spredningen med skip kan både skje med balastvann eller som en del av begroingssamfunnet på skipene.
Det er flere adferdstrekk ved D. villosus' biologi som bidrar til den sprer seg så effektivt (Rewicz m. fl. 2014). For det første har den en utpreget tendens til å drifte nedstrøms i elver og bekker, og den koloniserer derfor rask nedstrøms strekninger i et vassdrag den har spredt seg til. For det andre har D. villosus en tendens til å oppholde blant matter av muslingen Dreissena polymorpha, som utgjør en del av begroingssamfunnene på skippene som ferdes i de europeiske ferskvannssystemene. D. polymorpha er en annen fersk-/brakkvannsmusling som også har spredt seg med eksplosiv hastighet bl.a. i Europa. D. villosus kan overleve inntil seks dager i denne "Dreissena-matriks" (Rewicz m. fl. 2014). På den måten blir D. villosus med på lasset når D. polymorpha sprer seg med skipstrafikken. D. villosus' evne til å overleve i et fuktig miljø medfører at den også kan spres med annen form for utstyr og materiell , som f. eks. fuktige neopren-wadere/våtdrakter og fiskeutstyr som transporteres mellom vassdrag.

D. villosus' høye spredningsevne (jevnfør tidligere nevnte adferdsmessige trekk), kombinert med dens store tilpasningsdyktighet for forskjellige miljøfaktorer og dens høye vekstrate gjør at arten har et høyt invasjonspotential (Rewicz m. fl. 2014). Den er da også ansett for å være blant de 100 værste fremmede artene i Europa (Hulme m.fl. 2008).

D. villosus har hatt stor negativ inflytelse på mange arter og økosystemer i områder den har spredt seg til. Mange steder har den utkonkurert stedegne amfipoder. Den opptrer både som predator og omnivor og den vil kunne påvirke balansen mellom trofiske nivåer (Rewicz m. fl. 2014). Arten er også beskrevet som økosystemingeniør (engelsk: ecosystem engineer) av Rewicz m. fl. (2014). Det er f.eks. vist at D. villosus kan påvirke nedbrytning av løv og organisk materiale ved direkte eller inndirekte effekter på makroevertebratsamfunnet ( MacNeil m.fl. 2011). Det er derfor sansynlig at arten også vil kunne påvirke økosystemers funksjon.

Konklusjon

D. villosus er en Ponto-Kaspisk art som har spredt seg raskt til det meste av Europa. Det er en veldig tilpasningsdyktig art med høy vekstrate. Den har ofte hatt stor negativ innvirkning på de lokale økosystemer i områder den har spredt seg til. Arten er ansett for å være blant de 100 værste fremmede artene i Europa (Hulme m.fl. 2008). Forekomstene av arten tettest på Norge er langs den tyske og polske Østersjø-kyst. Det anses som sansynlig at arten vil kunne spre seg til Norge, og da primært til vannforekomster med noe høyere ledningsevne, dvs først og fremst på østlandet. Erfaringer fra andre europeiske land arten har spredt seg til, f.eks. England, viser at det etter etablering er umulig å utrytte arten igjen. Dette vil antakelig også være tilfellet hvis den etablerer seg i Norge. Arten er vurdert å ha høy risiko.

Vurdering etter alle kriterier

Forklaring på kriteriene

Invasjonspotensial

A-kriteriet: Populasjonens mediane levetid

Estimert levetid for arten i Norge, med usikkerhet

Delkategori 4   >= 650 år       ⇓

Estimeringsmåte c) Rødlistekriterier
Beskrivelse av data
Arten har spredt seg veldig raskt i Europa. Dersom den etableres i Norge, vil det antakelig være vanskelig å bli kvitt den.
Gjeldende rødlistekriterium
B2
Rødlistekategori
NT

B-kriteriet: Ekspansjonshastighet

Gjennomsnittlig ekspansjonshastighet, med usikkerhet

Delkategori 4   >= 500 m/år      

Estimeringsmåte b) Literaturdata på spredningshastighet
Litteraturverdi på spredningshastighet (m/år)
>= 500 m/år
Antall utgangspunkt for spredning
1
Ekspansjonshastighet i m/år
500
Antakelser for litteraturestimatet er basert på
Basert på (Rewicz m. fl. 2014.). Arten har hatt en ekstrem rask spredning i deler av Europa. Antakelig vil >= 500 m/år være riktigst valg for ekspansjonshastighet på bakgrunn av erfaringer fra Europa ellers, men denne verdien kan ikke aktiveres når det er krysset av for "Literaturdata på spredningshastighet" under B-kriteriet

C-kriteriet: Kolonisert areal av naturtype

Andel av forekomstarealet til minst én naturtype som vil være kolonisert etter 50 år, med usikkerhet

Delkategori 1   < 5%       ⇑

Økologisk effekt

D- og E-kriteriet: Effekter på stedegne arter

D-kriteriet: Truete arter eller nøkkelarter

Kan arten påvirke truede arter eller nøkkelarter innen 50 år, med usikkerhet.

Delkategori 1   Ingen kjent effekt      


E-kriteriet: Øvrige stedegne arter

Kan arten påvirke øvrige stedegne arter innen 50 år, med usikkerhet

Delkategori 2   Liten effekt       ⇑

Artene i naturtypen   Blir trua arter eller nøkkel­arter i natur­typen på­virket Effekt Lokal skala Type inter­aksjon Dis­tanse­effekt Doku­mentert Gjelder doku­ment­asjonen norske for­hold
F1 Nei Moderat Nei Predasjon Nei Ja
F1 Nei Moderat Nei Konkurranse om plass Nei Ja
F1 Nei Moderat Nei Konkurranse om mat Nei Ja
F4 Nei Moderat Nei Predasjon Nei Ja
F4 Nei Moderat Nei Konkurranse om plass Nei Ja
F4 Nei Moderat Nei Konkurranse om mat Nei Ja
L1 Nei Moderat Nei Predasjon Nei Ja
L1 Nei Moderat Nei Konkurranse om plass Nei Ja
L1 Nei Moderat Nei Konkurranse om mat Nei Ja
L2 Nei Moderat Nei Predasjon Nei Ja
L2 Nei Moderat Nei Konkurranse om plass Nei Ja
L2 Nei Moderat Nei Konkurranse om mat Nei Ja
L7 Nei Moderat Nei Predasjon Nei Ja
L7 Nei Moderat Nei Konkurranse om plass Nei Ja
L7 Nei Moderat Nei Konkurranse om mat Nei Ja

F-kriteriet: Effekter på truete/sjeldne naturtyper

Andel av naturtypeareal som gjennomgår tilstandsendring innen 50 år, med usikkerhet

Delkategori 2   > 0%       ⇑

G-kriteriet: Effekter på øvrige naturtyper

Andel av naturtypeareal som gjennomgår tilstandsendring innen 50 år, med usikkerhet

Delkategori 1   < 5%       ⇑

H-kriteriet: Overføring av genetisk materiale

Delkategori 1   Ingen kjent effekt      

I-kriteriet: Overføring av parasitter eller patogener

Delkategori 1   Ingen kjent effekt       ⇑

Klimaeffekter

Delkategori for invasjonspotensial påvirkes av klimaendringer.

Delkategori for økologisk effekt påvirkes av klimaendringer.

Det er en sørlig art i Europa i områder med høyere tempereturer enn i Norge. Derfor vil høyere fremtidige temperaturer i Norge antakelig fasiliterer artens etablering i Norge.

Geografisk variasjon i risiko

  • Artens økologiske effekter er begrensa til bestemte naturtyper
Kunnskapsgrunnlaget er for dårlig til å å evaluere punktene: " Artens evne til reproduksjon/spredning er begrensa til visse klimasoner eller -seksjoner", " Artens økologiske effekter er begrensa til visse klimasoner eller -seksjoner" og " Artens økologiske effekt består utelukkende i interaksjoner med stedegne arter som har svært begrensa utbredelse".
Arten finnes bare i innsjøer og elver.

Bakgrunnsinformasjon

Utbredelse i Norge

Nåværende utbredelse

Kjent Mørketall (faktor) Estimert totaltall (kjent * mørketall)
Lavt anslag Beste anslag Høyt anslag Lavt anslag Beste anslag Høyt anslag
Bestandsstørrelse
Forekomstareal (km2)
Utbredelsesområde (km2)
Andel av artens nåværende forekomst i sterkt endra natur:

Potensiell utbredelse

Dikerogammarus villosus er ikke registrert i Norge, men arten har spredt seg til det meste av Europa de siste årtier. Arten har nå også kommet til England og finnes også på den Polske Østersøkysten. Arten vil derfor også kunne spre seg til Norge.
D. villosus er en sørlig art. En fremtidig temperaturøking i Norge som følge av klimaendringer vil antakelig fasiliterer artens etablering og spredning i Norge. Det er ikke mulig på bakgrunn av eksisterende kunnskap å anslå artens potensielle forekomstareal om 50 år, men arten vil kunne spre seg til Norge spesielt tatt i betraktning den raske spredning til Vest Europa (1990- og 2000-tallet) og etterfølgende spredning til England (2010, Rewicz m. fl. 2014). Det må forventes at arten primært vil kunne etablere seg i de sørligere delene av landet.

111000 km2 i potentielt forekomstareal tilsvarer ca arealet av de avkryssede fylkene for potensiell utbredelse om 50 år.
Lavt anslag Beste anslag Høyt anslag
Potensielt forekomstareal (km²) 11000 111000 170000

Kjent og antatt utbredelse i dag, og om 50 år

for Norge
  Fylke Kjent Antatt Potensiell
Øs Østfold ✘
OsA Oslo og Akershus ✘
He Hedmark ✘
Op Oppland
Bu Buskerud ✘
Ve Vestfold ✘
Te Telemark ✘
Aa Aust-Agder ✘
Va Vest-Agder ✘
Ro Rogaland ✘
Ho Hordaland ✘
Sf Sogn og Fjordane
Mr Møre og Romsdal
St Sør-Trøndelag
Nt Nord-Trøndelag
No Nordland
Tr Troms
Fi Finnmark
Sv Svalbard med sjøområder
Jm Jan Mayen

Utbredelseshistorikk i Norge

Dikerogammarus villosus er ikke registrert i Norge, men arten har spredt seg til det meste av Europa de siste årtier. Arten har nå også kommet til England og finnes også på den polske og tyske Østersøkysten. Arten vil kunne spre seg til Norge spesielt tatt i betraktning den raske spredning til Vest Europa (1990- og 2000-tallet) og etterfølgende spredning til England (2010, Rewicz m. fl. 2014). I europeisk målestokk er norske ferskvannsforekomster bl.a. kjennetegnet ved veldig lav ledningsevne. Dersom D. villosus etablerer seg i ferskvann Norge vil det antakelig først og fremst skje i vannforekomster i på Østlandet der ledningsevnen generelt er høyest. I sitt opprinnelige utbredelsesområde finnes arten også i brakkvann. Dersom arten kommer til Norge, kan den kanskje også etablerer seg i deltaer fra større elver også da antakelig på Østlandet.

Utbredelseshistorikk i utlandet

D. villosus har sin naturlige utbredelse i den Ponto-Kaspiske region (Rewicz m. fl. 2014.). Herfra har arten spredt seg til det meste av Europa, inklusiv Stor Britania og opp til Østersjøkysten. Denne spredningen har skjedd i flere steg og via forskjellige ruter, og har vært mulig pga det vidt utbyggede kanalsystem mellom de store Europeiske elvene og den store båttrafikken som foregår her. Fra 1926 og frem til 1992 spredte D. villosus seg vestover inn i Østrike til de øvre deler av Donau, hvilket gikk relativt sakte. Men byggingen av Ludvig Kanalen som forbinder Donau med tilløpselever til Rhinen, ble det mulig for D. villosus å spre seg hertil og videre til andre store Europeiske elvesystemer som drenerer most vest, nord og syd. Denne delen av spredningen gik rask. I 1994 hadde arten nådd Nordsjø-kysten via Rhinen, og i 2002 og 2003 hhv. Franske Middelhavskyst og Atlanterhavskyst via elvene Rhone og Loire. I 2010 ble arten registret i StorBritania der den har spredt seg videre. Fra starten til slutten av 1990-tallet spredte arten seg østover fra Rhinen til Østesjøkysten via elvene Weser, Elben og Oder. Fra Donau har den også spredt seg inn i Kroatia og Italia på 2000-talle. D. villosus har også spredt seg via en mer østlig rute mot Nordvest via den Russiske elven Dnieper og ankom den Polske Østersjøkyst i 2009. Arten har også fulgt en ennå østligere rute via Volga mot Nord, men her er spredningen stagnert noe og den er ikke kommet frem til Østersjøen ennå via denne ruten (Rewicz m. fl. 2014).
Genetiske studier bekrefter at D. villosus som invaderte Vestlige Europa har sitt utspring i Donau, mens individene som fulgte den østlige ruten har sitt utspring i Elven Dnieper (Rewicz m. fl. 2015).

Global utbredelse

Naturlig utbredelse

Temperert - Nemoral
  • Europa
Subtropisk - Uspesifisert
  • Europa
D. villosus har sin naturlige utbredelse i den Ponto-Kaspiske region (Rewicz m. fl. 2014.).

Nåværende utbredelse

Temperert - Boreal
  • Europa
Temperert - Nemoral
  • Europa
Temperert - Tørt
  • Europa
Subtropisk - Uspesifisert
  • Europa
Subtropisk - Middelhavsklima
  • Europa
Fra den Ponto-Kaspiske region har arten spredt seg til det meste av Europa, inklusiv Stor Britania og opp til Østersjøkysten. Denne spredningen har skjedd i flere steg og via forskjellige ruter, og har vært mulig pga det vidt utbyggede kanalsystem mellom de store Europeiske elvene og den store båttrafikken som foregår her. Fra 1926 og frem til 1992 spredte D. villosus seg vestover inn i Østrike til de øvre deler av Donau, hvilket gikk relativt sakte. Men byggingen av Ludvig Kanalen som forbinder Donau med tilløpselever til Rhinen, ble det mulig for D. villosus å spre seg hertil og videre til andre store Europeiske elvesystemer som drenerer most vest, nord og syd. Denne delen av spredningen gik rask. I 1994 hadde arten nådd Nordsjø-kysten via Rhinen, og i 2002 og 2003 hhv. Franske Middelhavskyst og Atlanterhavskyst via elvene Rhone og Loire. I 2010 ble arten registret i StorBritania der den har spredt seg videre. Fra starten til slutten av 1990-tallet spredte arten seg østover fra Rhinen til Østesjøkysten via elvene Weser, Elben og Oder. Fra Donau har den også spredt seg inn i Kroatia og Italia på 2000-talle. D. villosus har også spredt seg via en mer østlig rute mot Nordvest via den Russiske elven Dnieper og ankom den Polske Østersjøkyst i 2009. Arten har også fulgt en ennå østligere rute via Volga mot Nord, men her er spredningen stagnert noe og den er ikke kommet frem til Østersjøen ennå via denne ruten (Rewicz m. fl. 2014).

Kom til vurderingsområdet fra

Nærmere spesifisering

Dikerogammarus villosus er ikke registrert i Norge, men arten har spredt seg til det meste av Europa de siste årtier, spredningen fra Østrike og vider mot vest/nordvest/sørvest har gått spesielt rask. Arten har nå også kommet til England og finnes også på den Polske Østersøkysten. Arten vil derfor også kunne spre seg til Norge.
Arten har sin opprinnelige utbredelse i Ponto-Kaspiske region bl.a. i deltaene til de store elvene Donau, Dnieper og Volga. Den trives i ferskvann men tolererer også en hvis salinitet.

Første observasjon i Norge

  Ikke-forplantningsdyktige individ Forplantningsdyktige individ Levedyktig avkom Bestand
  År Sted År Sted År Sted År Sted
Innendørs
Produksjonsareal (utendørs)
Norsk natur

Naturtyper

Rødlistede naturtyper

Navn Kategori Tidshorisont Kolonisert areal (%) Tydelig tilstandsendring Tydelig påvirka areal (%)  
Kroksjøer, meandere og flomløp EN fremtidig 2.0-4.9
  • Enkeltarts-sammensetning
  • Artsgruppe-sammensetning
  • Relativ del-artsgruppe-sammensetning
  • Ubalanse mellom trofiske nivåer
  • Annen tilstandsendring
 0.1-1.9
Kalksjø EN fremtidig 2.0-4.9
  • Enkeltarts-sammensetning
  • Artsgruppe-sammensetning
  • Relativ del-artsgruppe-sammensetning
  • Ubalanse mellom trofiske nivåer
  • Annen tilstandsendring
 0.1-1.9
Aktivt marint delta VU fremtidig 2.0-4.9
  • Enkeltarts-sammensetning
  • Artsgruppe-sammensetning
  • Relativ del-artsgruppe-sammensetning
  • Ubalanse mellom trofiske nivåer
  • Annen tilstandsendring
 0.1-1.9

Øvrige naturtyper

Kode Navn Dominans skog Tidshorisont Kolonisert areal (%) Tydelig tilstandsendring Tydelig påvirka areal (%)
F1 Elvevannmasser
2.0-4.9
  • Enkeltarts-sammensetning
  • Artsgruppe-sammensetning
  • Relativ del-artsgruppe-sammensetning
  • Ubalanse mellom trofiske nivåer
  • Annen tilstandsendring
 0.1-1.9
F4 Sterkt endrete elvevannmasser
2.0-4.9
  • Enkeltarts-sammensetning
  • Artsgruppe-sammensetning
  • Relativ del-artsgruppe-sammensetning
  • Ubalanse mellom trofiske nivåer
  • Annen tilstandsendring
 0.1-1.9
L1 Eufotisk fast ferskvannsbunn
2.0-4.9
  • Enkeltarts-sammensetning
  • Artsgruppe-sammensetning
  • Relativ del-artsgruppe-sammensetning
  • Ubalanse mellom trofiske nivåer
  • Annen tilstandsendring
 0.1-1.9
L2 Eufotisk limnisk sedimentbunn
2.0-4.9
  • Artsgruppe-sammensetning
  • Relativ del-artsgruppe-sammensetning
  • Enkeltarts-sammensetning
  • Ubalanse mellom trofiske nivåer
  • Annen tilstandsendring
 0.1-1.9
L7 Sterkt endret eller ny fast ferskvannsbunn
2.0-4.9
  • Enkeltarts-sammensetning
  • Artsgruppe-sammensetning
  • Relativ del-artsgruppe-sammensetning
  • Ubalanse mellom trofiske nivåer
  • Annen tilstandsendring
 0.1-1.9

Spredningsveier til/i norsk natur

Kategori Introduksjon til eller spredning i norsk natur Hyppighet Abundans Tidspunkt Utdypende informasjon
som annen smitte/forurensninger på/med planter Introduksjon Ukjent Ukjent Kun i fremtiden
med fiske/akvakulturutstyr Introduksjon Ukjent Ukjent Kun i fremtiden
med ballastvann/sand Introduksjon Ukjent Ukjent Kun i fremtiden
med påvekst på skip Introduksjon Ukjent Ukjent Kun i fremtiden
egenspredning Spredning Ukjent Ukjent Kun i fremtiden Utpreget tendens til å drifte nedstrøms i elver og bekker, og den koloniserer derfor rask nedstrøms strekninger i et vassdrag den har spredt seg til.
med fiske/akvakulturutstyr Spredning Ukjent Ukjent Kun i fremtiden D. villosus' kan overleve i et fuktig miljø og kan spres med utstyr og materiell , som f. eks. fuktige neopren-wadere/våtdrakter og fiskeutstyr som transporteres mellom vassdrag.

Reproduksjon

  • Seksuell reproduksjon
  • Generasjonstid (år): 33

Øvrige effekter

Helseeffekter
Økonomiske effekter
Grunnleggende livsprosesser
  • Næringsstoffkretsløp
Forsynende tjenester
Regulerende tjenest
Opplevelses - og kunnskapstjenester
Positive økologiske effekter
Effekter på opphavsbestanden

Datasett

Grunnlag for estimering av forventa levealder, ekspansjonshastighet og/eller forekomstareal

Referanser

  • Dobrzycka-Krahel, A., Melzer, M. & Majkowski, W. 2015. Range extension of Dikerogammarus villosus (Sowinsky, 1894) in Poland (the Baltic Sea basin) and its ability to osmoregulate in different environmental salinities. Oceanological and Hydrobiological Studies 44: 294-304
  • Rewicz, T., Grabowski, M., MacNeil, C. & Bacela-Spychalska, K. 2014. The profile of a 'perfect' invader - the case of killer shrimp, Dikerogammarus villosus. Aquatic Invasions 9: 267-288
  • Rewicz, T., Wattier, R., Grabowski, M., Rigaud, T. & Bacela-Spychalska, K. 2015. Out of the Black Sea: Phylogeography of the Invasive Killer Shrimp Dikerogammarus villosus across Europe. Plos One 10
  • MacNeil, C., Dick, J.T.A., Platvoet, D. & Briffa M. 2011. Direct and indirect effects of species displacements: an invading freshwater amphipod can disrupt leaf-litter processing and shredder efficiency. Journal of the North American Benthological Society 30: 38-48
  • Brooks, S. J., Platvoet, D. & Mills, C. L. 2008. Cation regulation and alteration of water permeability in the amphipod Dikerogammarus villosus: an indicator of invasion potential. Fundamental and Applied Limnology 172: 183-189
  • Bruijs, M. C. M., Kelleher, B., van der Velde, G. & de Vaate, A. B. 2001. Oxygen consumption, temperature and salinity tolerance of the invasive amphipod Dikerogammarus villosus: indicators of further dispersal via ballast water transport Archiv Fur Hydrobiologie 152: 633-646
  • Hulme PE, Roy DB, Cunha T & Larsson T-B 2008. A pan-European inventory of alien species: rationale, implementation and implications for managing biological invasions. In DAISIE (eds.) The Handbook of European Alien Species. Springer, Dordrecht

Siden siteres som:

Jensen T, Johnsen SI og Kjærstad G (2018, 5. juni). Dikerogammarus villosus, vurdering av økologisk risiko. Fremmedartslista 2018. Artsdatabanken. Hentet (2024, 23. November) fra http://www.artsdatabanken.no/Fab2018/N/2891