Behandlet i 2018 av ekspertkomite for Fisker
Regionalt fremmed art. Vurdert for Fastlands-Norge med havområder.
Lav risiko LO
Arten har begrensa invasjonspotensiale, og ingen kjent økologisk effekt.
Økologisk effekt | 14 | 24 | 34 | 44 |
13 | 23 | 33 | 43 | |
12 | 22 | 32 | 42 | |
11 | [21] | 31 | 41 | |
Invasjonspotensial |
Kriterier som har vært utslagsgivende for risikokategorien
Invasjonspotensiale: 2A
Økologisk effekt: 1
Kategori og kriterierArten hører til artsgruppen Fisker og er limnisk.
Lagesild Coregnus albula er en ferskvannsfisk som tilhører laksefamilien. Den tåler også brakkvann. Lagesild er underbitt og har en tannløs munn. Den første del av navnet har lagesilda fått på bakgrunn av at bestanden i Mjøsa gyter i Gudbrandsdalslågen. Lagesilda er blank og minner om sild; derav siste del av navnet. Her i landet blir lagesilda sjelden over 25 cm. Den skiller seg fra siken som er overbitt, og er som oftest også større. Lagesilda gyter om høsten både i rennede vann (Lågen) og på stillestående vann i innsjøer. Eggene klekker på våren og forsommeren. Lagesilda er vår mest spesialiserte plaktonspiser, og er en typisk stimfisk.
<!---�;=��c -->Den naturlige utbredelsen til lagesild er i hovedsak begrenset til sørøstlige deler av landet. På tidlig 1900-tall ble det påvist lagesild i 24 innsjøer i denne regionen med Mjøsa som den nordligste lokaliteten (Huitfeldt-Kaas 1918). Seinere viste det seg at det også var lagesild i flere innsjøer i Aust-Agder. Det omfattet Vestre og Østre Grimevann i Grimevassdraget, og Flakksvatn og Berse i Tovdalsvassdraget (Kleiven 1998, Kleiven mfl. 2012, Kleiven & Grimenes 2016). I det siste vassdraget var det tidligere lagesild i ytterligere tre innsjøer, men de har gått tapt pga. forsuring. Opphavet til lagesildbestandene i innsjøene på Sørlandet er noe usikker. De i Grimevassdraget ligger under marin grense, og lagesilda kan ha vandret dit etter siste istid. Derimot ligger bare to av innsjøene med lagesild i Tovdalsvassdraget under marin grense. Lagesilda i de tre andre og høyereliggende innsjøene kan derfor være utsatt (Kleiven mfl. 2012). En mulig spredningsvei til Sørlandet kan ha vært med brakkvannstrømmer langs kysten under Ancylustiden. Dette er i alle fall sannsynlig ut fra at lagesilda tåler en viss saltholdighet (Økland & Økland 1999). Sik kan ha spredt seg til denne regionen på samme måte (Huitfeldt-Kaas 1918). På 1930-tallet kom det melding om at det også fantes lagesild i Orrevatnet i Orrevassdraget på Jæren i Rogaland (Bernhoft-Osa 1936). Den er trolig innført, alle fall ble det satt ut lagesild her på 1920-tallet (Lura & Kålås 1994). Seinere er det satt ut lagesila i to nærliggende vann; Horpestadvatnet/Ergavatnet (henger sammen) og Frøylandsvatnet (Lura & Kålås 1994). I siste halvdel av 1800-tallet ble det også satt ut lagesilda i Osensjøen i Trysil/Åmot kommuner, Hedmark (Sandlund mfl. 2013a, b). På slutten av 1980-tallet ble det innført lagesild til Pasvikvassdraget i Øst-Finnmark etter utsettinger i nedbørfeltet til Enare i Finland på 1960- og 70-tallet. I Enare ble de første individene observert i 1973, og på begynnelsen av 1980-tallet skjedde det en kraftig bestandsøkning (Mutenia & Salonen 1992, Præbel mfl. 2013). I 1987-89 begynte den å kolonisere innsjøer på norsk side av Pasikvassdraget (Amundsen 1995, Amundsen mfl. 1999). Lagesilda har nå etablert seg i alle de 10 innsjøene i hovedstrengen (Hesthagen & Sandlund 2016 a).
Spredningen av lagesild skyldes utelukkende menneskelig aktivitet, enten direkte ved utsettinger eller via sekundærspredninger. Lagesilda i Osensjøen i Hedmark har sin bakgrunn i utsetting av rogn og yngel i siste del av 1800-tallet. Det ble klekt lagesild i ett eller flere lokale klekkerier på Østlandet på den tida (Sandlund mfl. 2013a, b). Utsettingen av lagesild i Orrevatnet på Jæren på 1920-tallet omfattet trolig voksne individ med ukjent opprinnelse. Forekomsten av lagesild i Pasviksvassdraget skyldes sekundærspredning etter utsettinger på finsk side av vassdraget ca. 20-30 år tidligere.
Lagesilda vurderes å ha et begrensa invasjonspotensiale fordi motivasjonen blant personer som sprer fisk anses som liten for denne arten. En etablering vil også avhenge av at utsettingsmaterialet er av en tilfredsstillende kvalitet. I siste halvdel av 1800-tallet ble det satt ut rogn og yngel av lagesild i minst 16 innsjøer på Østlandet (Sandlund mfl. 2013a, b). Men det var altså kun i Osensjøen den etablerte seg. Mangelfull klekketeknologi på den tida var årsaken til at de fleste av disse utsettingene mislyktes. Det antas at f.eks. flytting av voksne individ av et visst kvantum i stor grad ville vært vellykket. Lagesild er imidlertid en ømfintlig fisk som svært lett mister skjell, og flytting av voksne individ krever derfor spesielt utstyr om det skal være vellykket. Sekundærspredning slik som lagesildas invasjon i Pasvikvassdraget fra Enare i Finland, dreier seg trolig om fisk som vandrer inn. Dette omfatter i de fleste tilfeller voksne individ. Lagesilda har etablert seg i alle innsjøer på norsk side, uavhengig av forskjeller i størrelse, dybdeforhold og fiskesamfunn. Det tyder på at lagesilda har stor evne til å etablere seg når den først blir satt ut. En etablering av lagesild forutsetter imidlertid tilgang på gyteområder med stein- og grusbunn.
Den økologiske effekten ved introduksjon av lagesild vurderes som såpass liten at den havner i kategorien ingen kjent. Men effekten avhenger av type innsjø og fiskesamfunn. Lagesild er en typisk og svært effektiv planktonspiser. I norske innsjøer vil den derfor være en næringskonkurrent til andre laksefisker som sik, røye og krøkle. Osensjøen hadde opprinnelig røye, og sik ble satt ut på slutten av 1890-tallet, etter innførselen av lagesild. Den verdifulle røyebestanden forsvant i løpet av siste halvdel av 1800-tallet, mens siken fremdeles har en livskraftig bestand (Sandlund mfl. 2013a). I Pasvikvassdraget er det to siktyper; bunnsik og planktonsik (Bøhn & Amundsen 2001), og det viser seg at planktonsiken taper i konkurranse med lagesilda.
Lagesildas naturlige utbredelsesområde begrenser seg til en del større innsjøer på Østlandet, og trolig noen lavereliggende lokaliteter i Agder. Lagesilda har et begrensa invasjonspotensial. Den ble satt ut i minst seks innsjøer på Østlandet, Sørlandet og sørvestlandet en gang før tidlig på 1900-tallet. På 1980-90-tallet spredte den seg til 10 innsjøer i Pasvikvassdraget i Finnmark etter utsettinger i noen lokaliteter på finsk side. Selv om lagesilda er en effektiv planktonspiser og kan konkurrere med andre fisker så blir den økologiske effekten vurdert som ingen kjent. Dette plasserer lagesilda i lav risiko.
Estimert levetid for arten i Norge, med usikkerhet
Delkategori 4 >= 650 år
Gjennomsnittlig ekspansjonshastighet, med usikkerhet
Delkategori 1 < 50 m/år
Andel av forekomstarealet til minst én naturtype som vil være kolonisert etter 50 år, med usikkerhet
Delkategori 1 < 5%
Kan arten påvirke truede arter eller nøkkelarter innen 50 år, med usikkerhet.
Delkategori 1 Ingen kjent effekt
Kan arten påvirke øvrige stedegne arter innen 50 år, med usikkerhet
Delkategori 1 Ingen kjent effekt
Stedegen art | Nøkkelart | Effekt | Lokal skala | Type interaksjon | Distanseeffekt | Dokumentert | Gjelder dokumentasjonen norske forhold | |
---|---|---|---|---|---|---|---|---|
Salvelinus alpinus | LC | Nei | Moderat | Ja | Konkurranse om mat | Nei | Ja | |
Osmerus eperlanus | LC | Nei | Moderat | Ja | Konkurranse om mat | Nei | Ja | |
Coregonus lavaretus | LC | Nei | Moderat | Ja | Konkurranse om mat | Nei | Ja |
Andel av naturtypeareal som gjennomgår tilstandsendring innen 50 år, med usikkerhet
Delkategori 1 = 0%
Andel av naturtypeareal som gjennomgår tilstandsendring innen 50 år, med usikkerhet
Delkategori 1 < 5%
Delkategori 1 Ingen kjent effekt
Delkategori 1 Ingen kjent effekt
Delkategori for invasjonspotensial påvirkes ikke av klimaendringer.
Delkategori for økologisk effekt påvirkes ikke av klimaendringer.
Kjent | Mørketall (faktor) | Estimert totaltall (kjent * mørketall) | ||||||
---|---|---|---|---|---|---|---|---|
Lavt anslag | Beste anslag | Høyt anslag | Lavt anslag | Beste anslag | Høyt anslag | |||
Bestandsstørrelse | ||||||||
Forekomstareal (km2) | 44 | 1 | 5 | 10 | 44 | 220 | 440 | |
Utbredelsesområde (km2) | 9703 |
Lavt anslag | Beste anslag | Høyt anslag | |
---|---|---|---|
Potensielt forekomstareal (km²) | 46 | 231 | 462 |
Fylke | Kjent | Antatt | Potensiell | |
---|---|---|---|---|
Øs | Østfold | |||
OsA | Oslo og Akershus | |||
He | Hedmark | |||
Op | Oppland | |||
Bu | Buskerud | |||
Ve | Vestfold | |||
Te | Telemark | |||
Aa | Aust-Agder | |||
Va | Vest-Agder | |||
Ro | Rogaland | ✘ | ✘ | |
Ho | Hordaland | |||
Sf | Sogn og Fjordane | |||
Mr | Møre og Romsdal | |||
St | Sør-Trøndelag | |||
Nt | Nord-Trøndelag | |||
No | Nordland | |||
Tr | Troms | |||
Fi | Finnmark | ✘ | ✘ | |
Sv | Svalbard med sjøområder | |||
Jm | Jan Mayen |
Den naturlige utbredelsen til lagesild er i hovedsak begrenset til sørøstlige deler av landet. På tidlig 1900-tall ble det påvist lagesild i 24 innsjøer i denne regionen med Mjøsa som den nordligste lokaliteten (Huitfeldt-Kaas 1918). Seinere viste det seg at det også var lagesild i flere innsjøer i Aust-Agder. Det omfattet Vestre og Østre Grimevann i Grimevassdraget, og Flakksvatn og Berse i Tovdalsvassdraget (Kleiven 1998, Kleiven mfl. 2012, Kleiven & Grimenes 2016). I det siste vassdraget var det tidligere lagesild i ytterligere tre innsjøer, men de har gått tapt pga. forsuring. Opphavet til lagesildbestandene i innsjøene på Sørlandet er noe usikker. De i Grimevassdraget ligger under marin grense, og lagesilda kan ha vandret dit etter siste istid. Derimot ligger bare to av innsjøene med lagesild i Tovdalsvassdraget under marin grense. Lagesilda i de tre andre og høyereliggende innsjøene kan derfor være utsatt (Kleiven mfl. 2012). En mulig spredningsvei til Sørlandet kan ha vært med brakkvannstrømmer langs kysten under Ancylustiden. Dette er i alle fall sannsynlig ut fra at lagesilda tåler en viss saltholdighet (Økland & Økland 1999). Sik kan ha spredt seg til denne regionen på samme måte (Huitfeldt-Kaas 1918). På 1930-tallet kom det melding om at det også fantes lagesild i Orrevatnet i Orrevassdraget på Jæren i Rogaland (Bernhoft-Osa 1936). Den er trolig innført, alle fall ble det satt ut lagesild her på 1920-tallet (Lura & Kålås 1994). Seinere er det satt ut lagesila i to nærliggende vann; Horpestadvatnet/Ergavatnet (henger sammen) og Frøylandsvatnet (Lura & Kålås 1994). I siste halvdel av 1800-tallet ble det også satt ut lagesilda i Osensjøen i Trysil/Åmot kommuner, Hedmark (Sandlund mfl. 2013a, b). På slutten av 1980-tallet ble det innført lagesild til Pasvikvassdraget i Øst-Finnmark etter utsettinger i nedbørfeltet til Enare i Finland på 1960- og 70-tallet. I Enare ble de første individene observert i 1973, og på begynnelsen av 1980-tallet skjedde det en kraftig bestandsøkning (Mutenia & Salonen 1992, Præbel mfl. 2013). I 1987-89 begynte den å kolonisere innsjøer på norsk side av Pasikvassdraget (Amundsen 1995, Amundsen mfl. 1999). Lagesilda har nå etablert seg i alle de 10 innsjøene i hovedstrengen (Hesthagen & Sandlund 2016 a).
Ikke-forplantningsdyktige individ | Forplantningsdyktige individ | Levedyktig avkom | Bestand | |||||
---|---|---|---|---|---|---|---|---|
År | Sted | År | Sted | År | Sted | År | Sted | |
Innendørs | ||||||||
Produksjonsareal (utendørs) | ||||||||
Norsk natur | 1895 | Osensjøen |
Navn | Kategori | Tidshorisont | Kolonisert areal (%) | Tydelig tilstandsendring | Tydelig påvirka areal (%) |
---|
Kode | Navn | Dominans skog | Tidshorisont | Kolonisert areal (%) | Tydelig tilstandsendring | Tydelig påvirka areal (%) |
---|---|---|---|---|---|---|
F1 | Elvevannmasser |
|
0.0-1.9 |
|
0.0 | |
F2 | Sirkulerende innsjøvannmasser |
|
0.0-1.9 |
|
0.0 | |
L1 | Eufotisk fast ferskvannsbunn |
|
0.0-1.9 |
|
0.0 |
Kategori | Introduksjon til eller spredning i norsk natur | Hyppighet | Abundans | Tidspunkt | Utdypende informasjon |
---|---|---|---|---|---|
til fiske | Introduksjon | Ukjent | Ukjent | Ukjent | Utsettinger i seinere år er dokumentert. |
Forsgren E, Hesthagen T, Finstad AG, Wienerroither R, Nedreaas K og Bjelland O (2018, 5. juni). Coregonus albula, vurdering av økologisk risiko. Fremmedartslista 2018. Artsdatabanken. Hentet (2024, 22. November) fra http://www.artsdatabanken.no/Fab2018/N/2797