Phoxinus phoxinus ørekyt

Ørekyta Phoxinus phoxinus er en regionalt fremmed art i Norge. Det er en ferskvannsfisk som tilhører karpefamilien. Den kan oppnå ei lengde på 15 cm, men blir sjelden over 8-10 cm (Pethon 2005). Ryggen er vanligvis fra brun til olivengrønn, med mørke tverrstreker. Sidene er messinggule til kvite og buken er kvit eller har en messingglans. Her i landet gyter ørekyta i løpet av juni-juli, avhengig høyde over havet og breddegrad. I gytetiden har hannene metallskimrende grønne sider, rød buk og røde bryst- og bukfinner. Føden kan være variert, men består som oftest av insektlarver, småkreps og plantemateriale. Ørekyta er en stimfisk, og i innsjøer holder seg for det meste på grunt vann i strandnære områder.

I Sør-Norge er ørekytas naturlige utbredelse i hovedsak begrenset til sørøstlige områder (Huitfeldt-Kaas 1918). Den er relativt vanlig i deler av Østfold, Akershus, Vestfold, nedre deler av Buskerud og Oppland inkludert Mjøsa og nedre deler av Lågen (til Harpefoss), og deler av Hedmark i Glomma- og Trysilvassdraget. Sør-Trøndelag har noen naturlige bestander av ørekyt i Røros-området. I Nord-Trøndelag begrenser dette seg til noen få lokaliteter som drenerer østover til Sverige. Troms har ørekyt i Målselv/Barduvassdragene i sørlige deler, og i Signaldal, Reisa og Kvænangen lengre nord (Hesthagen & Østborg 2004). I Finnmark har innvandringen av ørekyt skjedd fra sør og sørøst, og arten er relativt vanlig i flere østlige vassdrag.

Spredningen av ørekyt har foregått minst siden slutten av 1800-tallet (Huitfeldt-Kaas 1918). I løpet av 1900-tallet har spredningen vært svært omfattende (Hesthagen & Sandlund 1997, 2006, Museth mfl. 2007). I tillegg til spredning innen de fylkene hvor den forekom naturlig, ble den da innført til åtte fylker hvor den ikke fantes tidligere. Dette var Telemark, Aust-Agder, Vest-Agder, Rogaland, Hordaland, Sogn og Fjordane, Møre og Romsdal og Nordland. I høyereliggende deler av Oppland, Buskerud og Telemark var det omfattende spredning av ørekyt i perioden ca. 1950-1980. Spredningen omfatter også sentrale deler av Hardangervidda, med lokaliteter både i Hordaland (Eidfjord) og Buskerud. På 1980-tallet etablerte ørekyta seg også i flere innsjøer rundt i Hovden i Bykle kommune i Otravassdraget i Aust-Agder (Kleiven mfl. 2009, Kleiven & Hesthagen 2012). På 1990-tallet ble det oppdaget ørekyt i nedre deler av Kvina- og Mandalsvassdraget i Vest-Agder. I Sogn og Fjordane er det innført ørekyt til Jølstra (Jølstravatnet), Lærdal- og Tyavassdraget. I Møre og Romsdal har det kommet ørekyt til noen innsjøer i Surnadal og Rindal kommuner. I Sør-Trøndelag har ørekyta blitt spredt til en rekke steder siden 1970-tallet, bl.a. til Nea- og Orklavassdraget. I Nord-Trøndelag skjedde den første introduksjonen av ørekyt allerede på 1930-tallet, til Verdal. Seinere har den blitt spredt til flere greiner av Namsenvassdraget (Thorstad mfl. 2006, 2007). I Nordland er det ørekyt i flere innsjøer i Svenningdalsvassdraget i Grane kommune. I Troms er det innført ørekyt til tre innsjøer på Tromsøya (Klemetsen 2000). Det er også eksempler på utsettinger i Finnmark, trolig i den tro at det var ørretunger (Hesthagen & Østborg 2004).

Også i løpet av de siste 10-20 åra har ørekyta blitt spredt til nye vassdrag (Hesthagen & Sandlund 2016a, b). Dette omfatter bl.a. noen tjern ved Horgjemsætermoen i Brøstdalen, Rauma kommune i Møre og Romsdal og to innsjøer i øvre deler av Ottavassdraget, i Skjåk kommune, Oppland. I 2010 ble det oppdaget ørekyt i Storinnsjøen i Tynset kommune, Hedmark. I Rogaland har ørekyta nylig blitt innført til Bjøreimsvannet i Strand kommune og til Suldalsvatnet i Suldal kommune. I 2012 ble det påvist ørekyt i et mindre tjern i Lærdalsfjellet. Det har også kommet ørekyt i Vågvatnet i Røssågavassdraget i Hattfjelldal kommune, Nordland. Rask mfl. (2000) beregnet at det fantes ca. 2300 bestander av ørekyt i Norge på slutten av 1990-tallet.

Spredningen av ørekyt skyldes hovedsakelig at den er brukt som levende agn ved fiske. Dette er forbudt ved lov. I tillegg har den blitt spredt i forbindelse med utsettinger av ørret og via overføringstuneller i regulerte vassdrag (Borgstrøm 1973, Lillehammer & Saltveit 1979, Saltveit & Brabrand 1991, 1992). Ørekyt har også vært satt ut i den tro at det ville skape næring for å oppnå storvokst fisk (ørret).

Ørekyt vurderes å ha et stort invasjonspotensiale fordi motivasjonen blant personer som sprer fisk anses som relativt høyt for denne arten. Det skyldes for det første at mennesker, bevisst eller ubevisst, i stor grad har flyttet den til nye vannforekomster. Denne utviklingen har fortsatt i de siste ti-årene. Ørekyta er også en svært tilpasningsdyktig art med høy etableringssuksess. Den foretrekker helst grunne og vegetasjonsrike innsjøer, men den oppnår livskraftige bestander i de fleste innsjøer og elver. I Jotunheimen har ørekyta etablert seg i en innsjø lokalisert 1401 m o.h. Den etablerer også levedyktige bestander i reguleringsmagasiner fordi den gyter om våren og har en kort klekkeperiode. Ørekyt har også relativt god evne til å forsere strømpartier i elver og bekker (Holthe mfl. 2005, 2009).

Ørekyta vurderes til å ha stor økologisk effekt. Den etablerer spesielt tette bestander i grunne innsjøer, som gjerne også kan være vegetasjonsrike. I dype innsjøer der strandsona er bratt og dekker et lite areal, blir ørekyta begrensa til et lite areal langs land. Dersom konkurransen fra andre fiskearter i tillegg er sterk, kan ikke ørekyta utvikle tette bestander. I rennende vann foretrekker den stille partier som kulper og bakevjer, spesielt for overvintring (Thorstad mfl. 2006). I innsjøer med tette bestander er ørekyta en sterk konkurrent til ørretunger om plass og næring, både i strandsona og i gyte- og oppvekstbekker (Museth mfl. 2002, Borgstrøm & Brittain 2010, Borgstrøm mfl. 2010, Museth mfl. 2010). Den kan også spise nyklekt ørretyngel. Analyse av garnfangster fra norske innsjøer viser en nedgang i utbyttet av ørret på ca. 35 % der ørekyta blir satt ut og har etablert seg (Museth mfl. 2007). Det ser ut til at ørekyta generelt betyr lite som næring for ørreten. Dette skyldes trolig at den har en effektiv beskyttelse mot rovfisk ved at den går i stim, og at det er et begrensa habitatoverlapp mellom ørekyta og f. eks. ørret. Den blir for øvrig sjelden fiskespiser før den har oppnådd en lengde på ca. 25 cm. Ørekyt synes å være mer eksponert for predasjon fra ørret under gyteperioden om våren (Museth mfl. 2003). Hos ørret er det påvist en betydelig økning i infeksjon av Diphyllobothrium ditremum etter innførsel av ørekyt (Borgstrøm mfl. 2017). Ørekyt kan være infisert av flere parasittarter, men det synes å være liten utveksling av makroparasitter med andre fiskearter som for eksempel ørret (Hartvigsen 1997). Ørekyta introduserer imidlertid makroparasitter som igjen kan infisere andre organismer i en vannforekomst.

Det har vært en omfattende spredning av ørekyt gjennom lang tid, spesielt fra 1950-tallet og utover. Den økologiske effekten vurderes som stor, spesielt kan den være en sterk konkurrent til ørret. Spredningen av ørekyt har også fortsatt i seinere år 20 åra, og invasjonspotensialet blir vurdert som stort. Dette plasserer ørekyta i kategorien svært høy risiko.