Behandlet i 2018 av ekspertkomite for Fisker

Sørv Scardinius erythrophthalmus

Regionalt fremmed art. Vurdert for Fastlands-Norge med havområder.

Svært høy risiko SE

Arten har stort invasjonspotensiale, og middels økologisk effekt.

Utslagsgivende kriterier: 4A,3E

Med usikkerhet: SE (HI)

Geografisk variasjon i risiko.

  • SE Svært høy risiko
  • HI Høy risiko
  • PH Potensielt høy risiko
  • LO Lav risiko
  • NK Ingen kjent risiko
  • NR Ikke risikovurdert
Økologisk effekt 14 24 34 44
13 23 (33) [43]
12 22 32 42
11 21 31 41
Invasjonspotensial
Forklaring på risikomatrisen

Kriterier som har vært utslagsgivende for risikokategorien

Invasjonspotensiale: 4A , med usikkerhet ned.

Økologisk effekt: 3E

Kategori og kriterier

Oppsummering

Arten hører til artsgruppen Fisker og er limnisk.

Sørv Scardinius erythrophthalmus er en regionalt fremmed ferskvannsfisk som tilhører karpefamilien. Den ligner mye på mort, men ryggfinnen er tydelig festet bak bukfinnen (Pethon 2005). Kroppen er høy og sammentrykt fra siden, og eldre individ har et bronseskjær over de mer blanke skjellene. Munnen er skråstilt underbitt. Gytingen foregår fra slutten av mai til midten av juli (Pethon 2005). Hannene utvikler da små lekevorter på hode og rygg. Gytingen foregår i strandnære områder på 10-90 cm dyp. Den samler seg gjerne i et 2-3 meters bredt belte som kan være opp til 100 meter langt. Eggene klekker etter 3-10 døgn og yngelen sitter fastsugd til planter inntil plommesekken er oppbrukt. Føden består av planteføde, men mort ernærer seg også av snegler og insektlarver.

Sørven tilhører de såkalte «Øieren – Smaalensfiskene», og deres naturlige utbredelsesområde er følgelig i hovedsak begrenset til sørøstlige deler av Østlandet (Huitfeldt-Kaas 1918). Sørven nådde imidlertid ikke så langt nord som til Øyeren. Slik sett er denne plasseringen blant denne gruppen noe misvisende. At sørven ikke spredte seg til Øyeren, skyldes trolig at den var siste arten i denne gruppen som vandret inn i landet. Sørv er mest vanlig i Halden/Tista-, Glomma- og Mossevassdraget. Den hadde også spredt seg vestover til Drammensvassdraget, opp til Hellefoss. Det samme gjaldt trolig til Bergsvannet med avløp til Drammenselva via Vestfosselva. Huitfeldt-Kaas angir også noen lokaliteter med sørv i Vestfold, hvor han antok en naturlig forekomst. Derimot mente han at sørven i Telemark for det meste var utsatt. Dette var i alle fall tilfelle i Toke i Drangedal, Børsesjø i Gjerpen, og et par isdammer i Kragerø-området (Collett 1905). Sørven har i løpet av de siste ti-årene blitt spredt til flere fylker og vassdrag. Dette gjelder ikke minst i Aust-Agder der det er kjennskap til spredning siden 1940-tallet. Her ble det pr. 2012 påvist sørv i nærmere 60 lokaliteter (Kleiven & Hesthagen 2012). I dette fylket er det i perioden 2013-2016 rapportert om sørv i ytterligere 11 lokaliteter (Hesthagen & Sandlund 2015, 2016a,b). Også i Vest-Agder har sørven etablert seg i flere innsjøer i seinere år og forekommer trolig i minst 10-15 lokaliteter. I åra 2013-2016 er sørv kjent fra seks seks nye innsjøer. I Rogaland ble sørv innført på 1960-tallet, og finnes nå i minst 15 lokaliteter (Hesthagen & Sandlund 2012). Sørv har også spredd seg til Oppland hvor den nå finnes i Einavann og Sivesintjern i Vestre Toten. Disse to innsjøene ligger langt fra andre lokaliteter med sørv, og representerer følgelig en stor fare for videre spredning i regionen. Det er i dag trolig 100-150 innførte bestander av sørv her i landet.

Sørv er i hovedsak avhengig av mennesker for å bli spredt til nye vannforekomster. Sørv har trolig blitt satt ut i flere vassdrag på Sørlandet og sørvestlandet (Rogaland) fordi den er benyttet som agn ved fiske etter ål (Hesthagen & Sandlund 2012). Med dagens forbud mot ålefiske bør denne vektoren ha blitt mindre viktig. Sørv har trolig en begrenset egenspredning til kystnære lokaliteter via brakkvann fordi den tåler en saltholdighet på 12-15 promille (Solberg 2012). Deretter kan den vandre opp i kystnære lokaliteter. Den kan etablere seg i de fleste lavereliggende innsjøer langs i Sør-Norge.

Sørv har et stort invasjonspotensial, selv om motivasjonen blant personer som sprer fisk nok ikke lenger er så stort for denne arten. Faren for spredning av sørv vil nødvendigvis være i nærheten av vassdrag hvor den allerede finnes. Sørv har størst invasjonspotensial i lavereliggende innsjøer langs kysten. Sørv er livskraftig, men den er i en viss grad avhengig av vegetasjon i strandsonen for vellykket reproduksjon, da egg festet til blad og stengler har best klekkeresultat (Pethon 2005). Sørven krever i tillegg en vanntemperatur på ca. 15 grader før gyting finner sted (Kottelat & Freyhof 2007).

Den økologiske effekten av sørv er vurdert som middels. Det er imidlertid en viss usikker pga. manglende undersøkelser av artens rolle i norske innsjøer. Men ut fra undersøkelser i andre land er det sannsynlig at den påvirker stedegne arter (Garcia-Berthou & Moreno-Amich 2000). Sørv er knyttet til strandsonen og spiser gjerne plantemateriale og detritus, men dyreplankton og bunndyr inngår også i dietten. Den trenger trolig vegetasjon i strandsonen for å trives (Pethon 2005). Sørv er betraktet som en av de mest plantespisende artene i europeisk fiskefauna, men kan likevel ha liten effekt på forekomsten av vannplanter (Dorenbosch & Bakker 2012). Sørv kan også skifte diett gjennom livssyklusen. I New Zealand skiftet introdusert sørv diett fra plankton og små bunndyr hos årsyngel, via større bunndyr hos middels stor fisk, til plantemateriale hos større individ (Hicks 2003). Introdusert sørv i Nord-Amerika kan spise fiskeyngel om våren, i en periode med lite plantemateriale (Guinan mfl. 2015). Her i landet har spredningen av sørv trolig hatt store negative konsekvenser for flere ørretbestander på Sørlandet (Kleiven & Hesthagen 2012). Dette er basert på fangstutbytte ved prøvefiske. I Bjellandsvatnet øst for Strengereid i Tvedestrand kom det inn sørv tidlig på 1980-tallet. Dette var tidligere et brukbart ørretvann (Knutsen 1995). Ved et prøvefiske med en utvidet Jensen-serie i juni 1995 ble det påvist en tett bestand av sørv, mens det nesten ikke ble fanget ørret. Fangsten bestod nemlig av 198 sørv, 238 abbor og 1 ørret. Utviklingen i ørretbestander i innsjøer med sørv vil trolig til en viss grad avhenge av tilgangen på gyte- og oppvekstområder i tilløpselver/bekker, samt strandsonens karakter (Hesthagen & Sandlund 2012). Sørv kan også hybridisere med annen karpefisk som flire, laue og mort (Pethon 2005).

Konklusjon

Sørv har i dag et stort invasjonspotensial, og den dukker stadig opp i nye lokaliteter. Dette gjelder spesielt på Sørlandet, men spredningen på Østlandet er også faretruende. Den økologiske effekten av sørv er vurdert som middels, og den plasseres følgelig i kategorien svært høy risiko. Det er mangel på kunnskap om sørvens biologi og interaksjon med andre fiskearter i norske vassdrag.

Vurdering etter alle kriterier

Forklaring på kriteriene

Invasjonspotensial

A-kriteriet: Populasjonens mediane levetid

Estimert levetid for arten i Norge, med usikkerhet

Delkategori 4   >= 650 år      

Estimeringsmåte c) Rødlistekriterier
Beskrivelse av data
Sørv har blitt spredt til flere nye vassdrag i løpet av de siste 20-30 åra. Bare i løpet av årene 2013 til 2016 er den registrert i 20 nye lokaliteter (Hesthagen & Sandlund 2015, 2016 a,b). Utbredelsesområde er >40.000 km2,
Gjeldende rødlistekriterium
B1
Rødlistekategori
LC

B-kriteriet: Ekspansjonshastighet

Gjennomsnittlig ekspansjonshastighet, med usikkerhet

Delkategori 3   160 - 499 m/år       ⇓

Estimeringsmåte a) Datasett med tid- og stedfesta observasjoner
Gjennomsnittlig ekspansjonshastighet (m/år)
187
Nedre kvartil
77
Øvre kvartil
454

C-kriteriet: Kolonisert areal av naturtype

Andel av forekomstarealet til minst én naturtype som vil være kolonisert etter 50 år, med usikkerhet

Delkategori 1   < 5%      

Økologisk effekt

D- og E-kriteriet: Effekter på stedegne arter

D-kriteriet: Truete arter eller nøkkelarter

Kan arten påvirke truede arter eller nøkkelarter innen 50 år, med usikkerhet.

Delkategori 1   Ingen kjent effekt      


E-kriteriet: Øvrige stedegne arter

Kan arten påvirke øvrige stedegne arter innen 50 år, med usikkerhet

Delkategori 3   Middels effekt      

Stedegen art   Nøkkel­art Effekt Lokal skala Type inter­aksjon Dis­tanse­effekt Doku­mentert Gjelder doku­ment­asjonen norske for­hold
Salmo trutta LC Nei Fortrengning Ja Konkurranse om plass Nei Ja True
Salmo trutta LC Nei Moderat Ja Konkurranse om mat Nei Nei
Artene i naturtypen   Blir trua arter eller nøkkel­arter i natur­typen på­virket Effekt Lokal skala Type inter­aksjon Dis­tanse­effekt Doku­mentert Gjelder doku­ment­asjonen norske for­hold
F2 Nei Moderat Nei Konkurranse om mat Nei Nei

F-kriteriet: Effekter på truete/sjeldne naturtyper

Andel av naturtypeareal som gjennomgår tilstandsendring innen 50 år, med usikkerhet

Delkategori 1   = 0%      

G-kriteriet: Effekter på øvrige naturtyper

Andel av naturtypeareal som gjennomgår tilstandsendring innen 50 år, med usikkerhet

Delkategori 1   < 5%      

H-kriteriet: Overføring av genetisk materiale

Delkategori 2   Liten effekt      

Stedegen art   Nøkkel­art Effekt Lokal skala Type inter­aksjon Dis­tanse­effekt Doku­mentert Gjelder doku­ment­asjonen norske for­hold
Blicca bjoerkna Nei Ja Nei Nei
Alburnus alburnus Nei Ja Nei Nei
Rutilus rutilus Nei Ja Nei Nei

I-kriteriet: Overføring av parasitter eller patogener

Delkategori 1   Ingen kjent effekt      

Klimaeffekter

Delkategori for invasjonspotensial påvirkes av klimaendringer.

Delkategori for økologisk effekt påvirkes av klimaendringer.

Økt spredningsrisiko og økt økologisk effekt som følge av klimaendringer er forventet (Ruiz-Navarro, 2016, Schallenberg & Sorell 2009).

Geografisk variasjon i risiko

  • Artens evne til reproduksjon/spredning er begrensa til visse klimasoner eller -seksjoner
  • Artens økologiske effekter er begrensa til visse klimasoner eller -seksjoner
Sørv er til en viss grad avhengig av vegetasjon i strandsonen for vellykket reproduksjon, da egg festet til blad og stengler har best klekkeresultat. Sørven krever i tillegg en vanntemperatur på ca. 15 grader før gyting finner sted.

Bakgrunnsinformasjon

Utbredelse i vurderingsområdet

Nåværende utbredelse

Kjent Mørketall (faktor) Estimert totaltall (kjent * mørketall)
Lavt anslag Beste anslag Høyt anslag Lavt anslag Beste anslag Høyt anslag
Bestandsstørrelse
Forekomstareal (km2) 264 264 689 2561
Utbredelsesområde (km2) 50919
Andel av artens nåværende forekomst i sterkt endra natur: 0

Potensiell utbredelse

Potensielt forekomstareal for sørv om 50 år er basert på en anslått 10 % økning. Spredningen av sørv i løpet av de siste 10-åra har vært betydelig, men den har nå avtatt. Størst fare for videre spredning er trolig til Hordaland.
Lavt anslag Beste anslag Høyt anslag
Potensielt forekomstareal (km²) 264 758 2817

Kjent og antatt utbredelse i dag, og om 50 år

for Norge
for Norge
  Fylke Kjent Antatt Potensiell
Øs Østfold
OsA Oslo og Akershus
He Hedmark
Op Oppland
Bu Buskerud
Ve Vestfold
Te Telemark
Aa Aust-Agder
Va Vest-Agder
Ro Rogaland
Ho Hordaland
Sf Sogn og Fjordane
Mr Møre og Romsdal
St Sør-Trøndelag
Nt Nord-Trøndelag
No Nordland
Tr Troms
Fi Finnmark
Sv Svalbard med sjøområder
Jm Jan Mayen

Utbredelseshistorikk i Norge

Sørven tilhører de såkalte «Øieren – Smaalensfiskene», og deres naturlige utbredelsesområde er følgelig i hovedsak begrenset til sørøstlige deler av Østlandet (Huitfeldt-Kaas 1918). Sørven nådde imidlertid ikke så langt nord som til Øyeren. Slik sett er denne plasseringen blant denne gruppen noe misvisende. At sørven ikke spredte seg til Øyeren, skyldes trolig at den var siste arten i denne gruppen som vandret inn i landet. Sørv er mest vanlig i Halden/Tista-, Glomma- og Mossevassdraget. Den hadde også spredt seg vestover til Drammensvassdraget, opp til Hellefoss. Det samme gjaldt trolig til Bergsvannet med avløp til Drammenselva via Vestfosselva. Huitfeldt-Kaas angir også noen lokaliteter med sørv i Vestfold, hvor han antok en naturlig forekomst. Derimot mente han at sørven i Telemark for det meste var utsatt. Dette var i alle fall tilfelle i Toke i Drangedal, Børsesjø i Gjerpen, og et par isdammer i Kragerø-området (Collett 1905). Sørven har i løpet av de siste ti-årene blitt spredt til flere fylker og vassdrag. Dette gjelder ikke minst i Aust-Agder der det er kjennskap til spredning siden 1940-tallet. Her ble det pr. 2012 påvist sørv i nærmere 60 lokaliteter (Kleiven & Hesthagen 2012). I dette fylket er det i perioden 2013-2016 rapportert om sørv i ytterligere 11 lokaliteter (Hesthagen & Sandlund 2015, 2016a,b). Også i Vest-Agder har sørven etablert seg i flere innsjøer i seinere år og forekommer trolig i minst 10-15 lokaliteter. I åra 2013-2016 er sørv kjent fra seks seks nye innsjøer. I Rogaland ble sørv innført på 1960-tallet, og finnes nå i minst 15 lokaliteter (Hesthagen & Sandlund 2012). Sørv har også spredd seg til Oppland hvor den nå finnes i Einavann og Sivesintjern i Vestre Toten. Disse to innsjøene ligger langt fra andre lokaliteter med sørv, og representerer følgelig en stor fare for videre spredning i regionen. Det er i dag trolig 100-150 innførte bestander av sørv her i landet.

Utbredelseshistorikk i utlandet

Sørv er naturlig utbredt over store deler av Europa, bortsett fra de sørvestligste deler (Pyreneerhalvøya), Italia i og i Nord-Skandinavia (Pethon 2005). Den er innført til deler av Spania. Sørv er også naturlig utbredt i sørvestlige deler av Asia og østover til Sentral-Asia. Sørv er innført både til Nord-Amerika (USA og Canada), Nord-Afrika (Marokko og Tunsia) og til New Zealand.

Global utbredelse

Naturlig utbredelse

Temperert - Boreal
  • Europa
  • Asia
Temperert - Nemoral
  • Europa
  • Asia
Temperert - Tørt
  • Europa
  • Asia

Nåværende utbredelse

Temperert - Boreal
  • Europa
  • Asia
  • Nord- og Mellom-Amerika
Temperert - Nemoral
  • Europa
  • Asia
  • Oseania
  • Nord- og Mellom-Amerika
Temperert - Tørt
  • Europa
  • Asia
  • Nord- og Mellom-Amerika
Subtropisk - Uspesifisert
  • Afrika

Kom til vurderingsområdet fra

  • Fra Norge

Nærmere spesifisering

Regionalt fremmed art

Første observasjon i Norge

Første observasjon utenfor naturlig utbredelsesområde - 1900-1949

  Ikke-forplantningsdyktige individ Forplantningsdyktige individ Levedyktig avkom Bestand
  År Sted År Sted År Sted År Sted
Innendørs
Produksjonsareal (utendørs)
Norsk natur tidlig 1900-t nedre del av Telemark

Naturtyper

Rødlistede naturtyper

Navn Kategori Tidshorisont Kolonisert areal (%) Tydelig tilstandsendring Tydelig påvirka areal (%)  

Øvrige naturtyper

Kode Navn Dominans skog Tidshorisont Kolonisert areal (%) Tydelig tilstandsendring Tydelig påvirka areal (%)
F2 Sirkulerende innsjøvannmasser
0.0-1.9
0.0
L2 Eufotisk limnisk sedimentbunn
0.0-1.9
0.0

Spredningsveier til/i norsk natur

Kategori Introduksjon til eller spredning i norsk natur Hyppighet Abundans Tidspunkt Utdypende informasjon
egenspredning Spredning Tallrike ganger pr. år Ukjent Pågående Sørv kan spre seg via brakkvann da den tåler en saltholdighet på 12-15 promille (Solberg 2012).
til fiske Spredning Flere ganger pr. 10. år Ukjent Ukjent Sørv har vært satt ut i en rekke steder fordi den har blitt brukt som agnfisk. Det kan også tenkes at sørv blir satt ut for å skape et fiske spesifikt etter denne arten.
fra levende mat, fôr eller agn Spredning Flere ganger pr. 10. år Ukjent Ukjent Har blitt brukt som agnfisk. Den har vært benyttet som agn ved fiske etter f.eks. ål (idag er ålefiske forbudt).

Reproduksjon

  • Seksuell reproduksjon
  • Generasjonstid (år): 3
  • Arten overlever ved temperaturer < 5°C

Øvrige effekter

Helseeffekter
Ingen
Økonomiske effekter
Grunnleggende livsprosesser
  • Næringsstoffkretsløp
  • Evolusjonære prosesser/økologiske interaksjoner
Forsynende tjenester
Regulerende tjenest
Opplevelses - og kunnskapstjenester
Positive økologiske effekter
Ingen kjente
Effekter på opphavsbestanden
Ingen

Datasett

Grunnlag for estimering av forventa levealder, ekspansjonshastighet og/eller forekomstareal
  • Scardinius_erythrophthalmus.csv.gz (5433 kB)

    Beskrivelse og skript (R) for data- nedlasting og bearbeiding tilgjengelig via https://doi.org/10.6084/m9.figshare.5421133.

    Prosedyren beskrevet i funksjon "ekspansjon" vil sannsynligvis i stor grad underestimere forekomstareal og ekspansjonhastighet for ferskvannsfisk. Dette da de fleste av inndata brukt her ikke er punktobservasjoner, men observasjoner som angir forekomst av en art på flater eller linjer (i.e. vannobjekter) som svært ofte vil gå på tvers av gridruter brukt i beregninger av areal. Koordinater som er oppgitt er vanligvis senterpunkt i vannforekomst, selv om arten er observert i hele vannforekomsten.

Referanser

  • Pethon, P. 2005. Aschehougs store fiskebok. Norges fisker i farger. H. Aschehoug & Co.(W. Nygaard) A/S.468 s.
  • Huitfeldt-Kaas, H. 1918. Ferskvannsfiskenes utbredelse og indvandring i Norge med et tillæg om krebsen . Centraltrykkeriet- Kristiania. 106 s.
  • Kleiven, E. & Hesthagen, T. 2012. Fremmede fiskearter i ferskvann i Aust-Agder - Historikk, status og konsekvenser. NINA Rapport nr 665.
  • Hesthagen, T. & Sandlund, O.T. 2012. Gjedde, sørv og suter: status, vektorer og tiltak mot uønsket spredning NINA Rapport 669: 45 s.
  • Hesthagen, T. & Sandlund, O.T. 2016b. Spredning av ferskvannsfisk i Norge. En fylkesvis oversikt og nye registreringer i 2015. NINA Rapport 1205. 54 s.
  • Hesthagen,T. & Sandlund, O.T. 2016a. Tiltaksrettet kartlegging og overvåking av fremmed ferskvannsfisk - en tilstandsvurdering av spredningen pr. 2016. NINA Rapport 1302. 49 s.
  • Kottelat, M. & Freyhof, J. 2007.. Handbook og European freshwater fishes. Kottelat, Cornol, Swirtzerland and Freyhof, Berlin, Germany. 646 s.
  • Collett, R. 1905. Meddelelser om Norges Fiske i Aarene 1884-1901. (3die Hoved-Supplement til «Norges Fiske») III. Christiania Videnskabs-Selskabs Forhandlinger for 1905 No. 7. Christiania. I Commission hos Jacob Dybwad. A.W. Brøggers Bogtrykkeri, Christiania. 173 s.
  • Knutsen, S. 1995. Prøvefiske med vannanalyser i Bjellandsvann. Norges landbrukshøgskole, Ås. Semesteroppgave. 25 s.
  • Guinan, M.E. Jr., Kapuscinski, K.L. & Teece, M.A. 2015. Seasonal diet shifts and trophic po-sition of an invasive cyprinid, the rudd Scardinius erythropthalmus (Linnaeus, 1758), in the upper Niagara River. Aquatic Invasions 10: 217-225
  • Hicks, B.J. 2003. Biology and potential impacts of rudd (Scardinius erythropthalmus L.) in New Zealand. s. 49-58 i Managing Invasive Freshwater Fish in New Zealand.
  • Garcia-Berthou, E. & Moreno-Amich, R. 2000. Rudd (Scardinius erythrophthalmus) intro-duced to the Iberian peninsula: feeding ecology in Lake Banyoles. Hydrobiologia 436: 159-164
  • Dorenbosch, M. & Bakker, E.S. 2012. Effects of contrasting omnivorous fish on submerged macrophyte biomass in temperate lakes: a mesocosm experiment. Freshwater Biology 57: 1360-1372.
  • Hesthagen, T. & Sandlund, O.T. 2015. Utvikling av metodikk for å påvise spredning av fiskearter i ferskvann. NINA Rapport 1092. 30 s.

Siden siteres som:

Forsgren E, Hesthagen T, Finstad AG, Wienerroither R, Nedreaas K og Bjelland O (2018, 5. juni). Scardinius erythrophthalmus, vurdering av økologisk risiko. Fremmedartslista 2018. Artsdatabanken. Hentet (2020, 4. desember) fra https://www.artsdatabanken.no/Fab2018/N/2794