Scardinius erythrophthalmus sørv

Sørv Scardinius erythrophthalmus er en regionalt fremmed ferskvannsfisk som tilhører karpefamilien. Den ligner mye på mort, men ryggfinnen er tydelig festet bak bukfinnen (Pethon 2005). Kroppen er høy og sammentrykt fra siden, og eldre individ har et bronseskjær over de mer blanke skjellene. Munnen er skråstilt underbitt. Gytingen foregår fra slutten av mai til midten av juli (Pethon 2005). Hannene utvikler da små lekevorter på hode og rygg. Gytingen foregår i strandnære områder på 10-90 cm dyp. Den samler seg gjerne i et 2-3 meters bredt belte som kan være opp til 100 meter langt. Eggene klekker etter 3-10 døgn og yngelen sitter fastsugd til planter inntil plommesekken er oppbrukt. Føden består av planteføde, men mort ernærer seg også av snegler og insektlarver.

Sørven tilhører de såkalte «Øieren – Smaalensfiskene», og deres naturlige utbredelsesområde er følgelig i hovedsak begrenset til sørøstlige deler av Østlandet (Huitfeldt-Kaas 1918). Sørven nådde imidlertid ikke så langt nord som til Øyeren. Slik sett er denne plasseringen blant denne gruppen noe misvisende. At sørven ikke spredte seg til Øyeren, skyldes trolig at den var siste arten i denne gruppen som vandret inn i landet. Sørv er mest vanlig i Halden/Tista-, Glomma- og Mossevassdraget. Den hadde også spredt seg vestover til Drammensvassdraget, opp til Hellefoss. Det samme gjaldt trolig til Bergsvannet med avløp til Drammenselva via Vestfosselva. Huitfeldt-Kaas angir også noen lokaliteter med sørv i Vestfold, hvor han antok en naturlig forekomst. Derimot mente han at sørven i Telemark for det meste var utsatt. Dette var i alle fall tilfelle i Toke i Drangedal, Børsesjø i Gjerpen, og et par isdammer i Kragerø-området (Collett 1905). Sørven har i løpet av de siste ti-årene blitt spredt til flere fylker og vassdrag. Dette gjelder ikke minst i Aust-Agder der det er kjennskap til spredning siden 1940-tallet. Her ble det pr. 2012 påvist sørv i nærmere 60 lokaliteter (Kleiven & Hesthagen 2012). I dette fylket er det i perioden 2013-2016 rapportert om sørv i ytterligere 11 lokaliteter (Hesthagen & Sandlund 2015, 2016a,b). Også i Vest-Agder har sørven etablert seg i flere innsjøer i seinere år og forekommer trolig i minst 10-15 lokaliteter. I åra 2013-2016 er sørv kjent fra seks seks nye innsjøer. I Rogaland ble sørv innført på 1960-tallet, og finnes nå i minst 15 lokaliteter (Hesthagen & Sandlund 2012). Sørv har også spredd seg til Oppland hvor den nå finnes i Einavann og Sivesintjern i Vestre Toten. Disse to innsjøene ligger langt fra andre lokaliteter med sørv, og representerer følgelig en stor fare for videre spredning i regionen. Det er i dag trolig 100-150 innførte bestander av sørv her i landet.

Sørv er i hovedsak avhengig av mennesker for å bli spredt til nye vannforekomster. Sørv har trolig blitt satt ut i flere vassdrag på Sørlandet og sørvestlandet (Rogaland) fordi den er benyttet som agn ved fiske etter ål (Hesthagen & Sandlund 2012). Med dagens forbud mot ålefiske bør denne vektoren ha blitt mindre viktig. Sørv har trolig en begrenset egenspredning til kystnære lokaliteter via brakkvann fordi den tåler en saltholdighet på 12-15 promille (Solberg 2012). Deretter kan den vandre opp i kystnære lokaliteter. Den kan etablere seg i de fleste lavereliggende innsjøer langs i Sør-Norge.

Sørv har et stort invasjonspotensial, selv om motivasjonen blant personer som sprer fisk nok ikke lenger er så stort for denne arten. Faren for spredning av sørv vil nødvendigvis være i nærheten av vassdrag hvor den allerede finnes. Sørv har størst invasjonspotensial i lavereliggende innsjøer langs kysten. Sørv er livskraftig, men den er i en viss grad avhengig av vegetasjon i strandsonen for vellykket reproduksjon, da egg festet til blad og stengler har best klekkeresultat (Pethon 2005). Sørven krever i tillegg en vanntemperatur på ca. 15 grader før gyting finner sted (Kottelat & Freyhof 2007).

Den økologiske effekten av sørv er vurdert som middels. Det er imidlertid en viss usikker pga. manglende undersøkelser av artens rolle i norske innsjøer. Men ut fra undersøkelser i andre land er det sannsynlig at den påvirker stedegne arter (Garcia-Berthou & Moreno-Amich 2000). Sørv er knyttet til strandsonen og spiser gjerne plantemateriale og detritus, men dyreplankton og bunndyr inngår også i dietten. Den trenger trolig vegetasjon i strandsonen for å trives (Pethon 2005). Sørv er betraktet som en av de mest plantespisende artene i europeisk fiskefauna, men kan likevel ha liten effekt på forekomsten av vannplanter (Dorenbosch & Bakker 2012). Sørv kan også skifte diett gjennom livssyklusen. I New Zealand skiftet introdusert sørv diett fra plankton og små bunndyr hos årsyngel, via større bunndyr hos middels stor fisk, til plantemateriale hos større individ (Hicks 2003). Introdusert sørv i Nord-Amerika kan spise fiskeyngel om våren, i en periode med lite plantemateriale (Guinan mfl. 2015). Her i landet har spredningen av sørv trolig hatt store negative konsekvenser for flere ørretbestander på Sørlandet (Kleiven & Hesthagen 2012). Dette er basert på fangstutbytte ved prøvefiske. I Bjellandsvatnet øst for Strengereid i Tvedestrand kom det inn sørv tidlig på 1980-tallet. Dette var tidligere et brukbart ørretvann (Knutsen 1995). Ved et prøvefiske med en utvidet Jensen-serie i juni 1995 ble det påvist en tett bestand av sørv, mens det nesten ikke ble fanget ørret. Fangsten bestod nemlig av 198 sørv, 238 abbor og 1 ørret. Utviklingen i ørretbestander i innsjøer med sørv vil trolig til en viss grad avhenge av tilgangen på gyte- og oppvekstområder i tilløpselver/bekker, samt strandsonens karakter (Hesthagen & Sandlund 2012). Sørv kan også hybridisere med annen karpefisk som flire, laue og mort (Pethon 2005).

Sørv har i dag et stort invasjonspotensial, og den dukker stadig opp i nye lokaliteter. Dette gjelder spesielt på Sørlandet, men spredningen på Østlandet er også faretruende. Den økologiske effekten av sørv er vurdert som middels, og den plasseres følgelig i kategorien svært høy risiko. Det er mangel på kunnskap om sørvens biologi og interaksjon med andre fiskearter i norske vassdrag.