Linum perenne blålin

Blålin Linum perenne er en flerårig urt, middels langlevd, med 30-50 cm høge stengler. Den har rikelig frøreproduksjon. Frøene spres ved at de slynges ut fra fruktene på de stive stenglene. Videre spredning kan skje med ulike transporter. Frøene spres også nokså passivt, men kanskje med dyr og folk. Arten stammer i hovedsak fra nemorale deler av Europa øst til Russland, med beslektete arter i Nord-Russland og Sibir (L. boreale, L. komarovii) og Nord-Amerika (L. lewisii). Den etablerer seg på tørr grasmark (semi-naturlig eng) og tilsvarende tørr skrotemark.

Blålin synes ha kommet inn i ganske ny tid, med de to første funnene som forvillet i 1993 (Vf Larvik: Stavern og AA Risør: Vardøya). En rekke forekomster er allerede godt etablert og denne flerårige arten begynner - på ca 25 år - å få et utbredelsesmønster i Norge som ligner på ett for en stedegen, klimatisk begrenset art (varmekjær, sørøstlig), med forekomster fra Op Gran sør til AA Risør.

Arten er innført som hageplante og trolig spredt ut fra hager hovedsakelig med frø. Viderespredning med frø skjer fra etableringsstedene.

Invasjonspotensialet er moderat, en kombinasjon av begrenset (til moderat) median levetid og moderat ekspansjonshastighet (rundt 300 m/år). Arten har foreløpig liten bestand, men er nokså raskt økende.

Ingen kjent negativ økologisk effekt er knyttet til arten. Arten danner, så vidt vi vet, ikke så tette bestander at den fortrenger noe som helst. Den 'integrerer' seg i tørreng- og grunnlende-vegetasjon på baserik grunn og oppfører som en ikke-aggressiv stedegen art.

Blålin vurderes til låg økologisk risiko, og bare på grunn av invasjonspotensialet. Arten synes å være under forholdsvis rask spredning og etablering. Den er attraktiv, men vi kjenner ikke til mye bruk i hager. Den er heller ikke funnet svært ofte på typiske skroteplasser som antyder innførsel med ulike transporter. Det er litt uvisst hvordan arten er kommet inn, men grasfrø og forvilling fra hager er to muligheter. Innførselen og etableringen har skjedd i svært ny tid, de siste 20 årene. Arten etablerer seg godt i tørre beiteenger og på grunnlende, særlig på noe til meget baserik jord, og har potensial for å bli en godt integrert del av norsk natur. Den gjør ingen kjent skade og dens oppførsel i områder der den finnes som hjemlig gir heller ingen grunn til bekymring. Vår subjektive vurdering er at denne arten er en problemfri berikelse for naturopplevelse for folk flest.

Lid & Lid (2005) angir "flerårslin" Linum bienne som den naturaliserte lin-arten i Norge. Dette er feil. Storparten av materialet som var navnsatt til L. bienne i samlingene, hørte til L. perenne (og en hoveddel av resten til vanlig lin L. usitatissimum), og det samme gjelder materialet som Lid & Lid refererer som berglin L. austriacum.