Gyrodactylus salaris

Gyrodactylus salaris er en liten (0,5 – 1 mm) organisme som tilhører den parasittiske dyregruppen Monogenea eller haptormark på norsk. De har direkte livssyklus noe som vil si at de ikke trenger mer enn én vertsart for å fullføre livssyklusen sin. Gyrodactylus salaris er en utvendig parasitt (ektoparasitt) på laks, og den fester seg til fiskens hud og finner med to kraftige ankere omkranset av en karakteristisk krans av kroker. Det er vanskelig å se disse små dyrene med det blotte øye, men i enkelte tilfeller vil en infeksjon vises ved at fisken gjør raske utfall mot bunnen som for å skrape av seg parasittene (fisken 'blinker'). Parasitten har både ukjønnet og kjønnet formering. I likhet med de fleste artene i Gyrodactylus-slekten føder de unger som er fullt utviklede individer, og som til og med allerede kan være gravide når de blir født. Gyrodactylus salaris sitter på finnene eller huden hos laksunger, ved lave tettheter er parasitten ofte festet på ryggfinnen og i noen grad på bryst- og gattfinne. Den formerer seg svært raskt, og etterhvert som antall parasitter per fisk øker infiseres stadig større deler av kroppen og store tettheter (over 1000 parasitter per fisk) er også huden på fiskekroppen sterkt infisert.

Gyrodactylus salaris kom til Norge med innførsel av levende laksefisk fra Danmark og Sverige (Johnsen et al, 1999) og ble første gang påvist i 1975 (Johnsen, 1978). Både historiske data og funn av ulike genetiske varianter (Hansen et al., 2003) viser at G. salaris har blitt innført til Norge ved flere anledninger. I perioden fra 1975 til 2016 er det påvist patogene varianter av G. salaris på Atlantisk laks i 50 elver. I tillegg er parasitten påvist på Atlantisk laks i 13 klekkerier/oppdrettsanlegg og på regnbueørret (Oncorhynchus mykiss) i 26 klekkerier/oppdrettsanlegg. I tillegg har bade patogene og ikke-patogene varianter blitt påvist på røye (Salvelinus alpinus) i flere innsjøer (Hytterød et al., 2011 og Olstad et al., 2007). Status ved utgangen av 2017 er at 32 vassdrag er friskmeldt og parasitten er utryddet i alle klekkerier og oppdrettsanlegg. Syv vassdrag er regnet som smittet (Hytterød et al., 2017); i Drammensregionen (Buskerud og Vestfold): Drammenselva, Lierelva, Sandeelva, og i Drivaregionen (Møre og Romsdal): Driva, Batnfjordselva, Litledalselva og Usma. I tillegg er det 11 vassdrag som er behandlet men ikke friskmeldt; Fusta (inkludert innsjøene Fustvatn, Mjåvatn og Ømmervatn), Rana (Nordland), Raumaregionen (Møre og Romsdal): Rauma, Innfjordelva, Hensvassdraget, Skorga, Breidvikelva, Måna, og i Skibotnregionen (Troms): Skibotnelva, Signaldalselva, Kitdalselva.

Introduksjoner til Norge har i historisk tid skjedd som følge av menneskelig aktivitet og ikke via naturlig migrasjon av infiserte fisk. Parasitten ble først spredt til norske elver i forbindelse utsetting av laksunger. Senere har parasitten blitt spredt til nye elver med infisert laksefisk som vandrer i brakkvannslaget i fjordene. Parasitten kan tåle brakkvann i kortere eller lengre tid, avhengig av saltholdigheten (saliniteten). Når saltholdigheten når 7,5 ‰ (rent sjøvann er 35 ‰) begynner G. salaris imidlertid å dø og forsvinner fra fisken. Ny-introduksjoner og videre spredning av G. salaris til Norge og til nye vassdrag i Norge har også stanset som følge av strenge reguleringer og krav til dokumentasjon ved flytting av fisk. Gitt at pågående og planlagte behandlinger gjennomføres og er effektive antas det at parasitten vil være utryddet fra de fleste vassdrag i Norge innen ikke altfor mange år. Det er foreløpig ikke bestemt om eller når det skal gjennomføres behandling i Drammensvassdraget (Drammen, Lier, Sandeelva). Disse elvene vil derfor sannsynligvis være infisert i en del år fremover.

Artens invasjonspotensial er høyt begrunnet i artens forventede levealder. Den estimerte ekspansjonshastigheten til arten har ikke tatt hensyn til effekten av forvaltningstiltakene. Ekspansjonshastigheten slik den er estimert, er basert på data for perioden etter at tiltak ble satt i verk. Det er sannsynlig at ekspansjonshastigheten ville ha vært betydelig uten tiltak, og at arten dermed villa hatt et høyere invasjonspotensiale.
Det er bekymringsfullt at parasitten i de senere år har spredt seg på den svenske vestkysten og nærmeste infiserte vassdrag er Göta älv. Videre spredning nordover på den svenske vestkysten antas å hindres av høy salinitet, men det er usikkert hvordan klimaendringer med økt nedbør og brakkvann langs kysten vil påvirke parasittens mulighet for videre spredning.

Dødeligheten blant laksunger i infiserte elver er svært høy, og uten behandling vil laksestammen i et vassdrag sannsynligvis dø ut. G. salaris er derfor vurdert til å ha stor økologisk effekt og er en av de største truslene mot villaksbestander. Kostbare tiltak er iverksatt for å utrydde parasitten fra elvene.

På grunn av den raske populasjonsveksten G. salaris har på atlantisk laks og den påfølgende høye dødeligheten på yngel er G. salaris vurdert som en av de største truslene for norsk atlantisk laks. I de senere år har det imidlertid vært gjennomført en rekke vellykkede behandlinger for å fjerne parasitten fra norske vassdrag og antallet infiserte vassdrag er derfor sterkt redusert. Gitt at planlagte og utførte behandlinger er vellykkede har trusselen blitt redusert betydelig i store deler av landet. Parasitten anses likevel fortsatt som en stor trussel mot norsk atlantisk laks, og er vurdert til svært høy risiko (SE).