Cyprinus carpio karpe

Karpe Cyprinus carpio er en fremmed ferskvannsfisk innen karpefamilien. I Europa er karpas naturlige utbredelse begrenset til Donau-regionen, men den er satt ut i de fleste land. I Norge ble den eldste nålevende bestanden trolig innført tidlig på 1800-tallet. Følgelig oppfyller den kravet om å bli definert som en fremmed art. Den ble ikke oppført som fremmed art i vurderingen 2012 pga antatt etablering før 1800. Karpe forekommer i fire hovedvarianter; skjellkarpe, speilkarpe, radkarpe og lærkarpe (Pethon 2005). Her i landet er det i hovedsak skjellkarpe som forekommer. Kroppen er fullskjellet, mens hodet alltid er uten skjell. Det er særlig en lang ryggfinne som skiller karpe fra nærstående slektninger som f.eks karuss. Den har en konkav kant, med forreste del klart høyere enn den bakre. I tillegg har den to korte og to lange skjeggtråder på hver side av munnen. Den fremste og øverste er kortere enn den bakre. Karpa har ingen tenner i munnen, mens de som sitter dypt i svelget benyttes til å finmale føden. Kroppsfargen kan variere noe, men er gjerne grønn/brun på ryggen og sidene og litt gulaktig på buken. Størrelsen varierer i stor grad mellom lokaliteter. I små dammer med tette bestander kan den stagnere på 200-300 gram. I mer næringsrike lokaliteter med tynne bestander, oppnår karpe gjerne en størrelse på 2-6 kg. Norsk sportsfiskerekord er 11,875 kg. Karpe kan oppnå en alder på 50-60 år. Gytingen foregår på dagtid i mai og juni når vanntemperaturen har steget til 17-20 grader (Muus & Dahlström 1968). Gytingen varer ca. 4 timer, og fisken får da livlige, lyse farger. Eggene fester seg til vannplanter og klekker etter 2-8 døgn, avhengig av vanntemperaturen. Yngelen fester seg også til vannplanter inntil plommesekken er oppbrukt etter 4-10 døgn. Arten er seiglivet og tåler oksygenfattig vann.

Koi er en domestisert form av karpe fra Kina og Japan. I Japan er koi en stor fritidssysselsetting. Det fins mange ulike fargevarianter og typer, og noen er svært verdifulle. Koi har blitt introdusert til de fleste kontinenter og er en meget populær fisk i hagedammer. I Norge er det lov å ha koi og gullfisk i hagedam. Koi tåler både kaldt og varmt vann (4-35 grader C). Den har blitt både tilsiktet og utilsiktet sluppet fri i mange land, og anses i noen land som en pest (f.eks. Australia). Fisken øker turbiditeten i et vann. Etter noen få generasjoner som vill får koi tilbake en mer naturlig farge og ligner mer vanlig karpe.

Tidligere ble det antatt at karpe ble innført til Norge av munker i katolsk tid på 1500-tallet (Huitfeldt-Kaas 1918). Det forelå imidlertid ingen dokumentasjon om dette. På tidlig 1900-tall hadde man kjennskap til kun tre lokaliteter med karpe. Det gjaldt Sjaaens vannmagasin ved Kragerø (innført 1897), Mildevannet ved Bergen (innført ca. 1850) og Nygårdsparkdammen i Bergen (innført 1901). I lang tid var import av karpe til Bergen rundt 1740 den eldste skriftlige opplysningen om arten (jf. Kålås & Johansen 1995). Det har nå vist seg at den første innførselen av karpe trolig skjedde til Bergensområdet allerede ikring 1685 (Kleiven, 2007, 2013). Det var minst fire introduksjoner av karpe hit til landet før 1800, men uten at det etablert seg noen fast bestand (Kleiven 2013). En femte innførsel skjedde en gang før 1844, men kan ha skjedd så tidlig som ca. 1790. Dette gjelder introduksjonen i Mosvolltjenna ved Farsund, hvor det fremdeles er karpe (Kålås & Johansen 1995, Kleiven 2013). I og med at den er eldste nålevende bestand, og mest sannsynlig innført etter 1800, oppfyller karpa kravet om å bli definert som en fremmed art. Bestanden i Mosvolltjenna var altså ikke allmenn kjent tidlig på 1900-tallet (jf. Huitfeldt-Kaas 1918).

Fra ca. 1740 og fram til 1992 foreligger det kjennskap til 35 lokaliteter hvor det fremdeles var eller en gang har vært karpe (Kålås & Johansen 1995). Pr. 1992 var det imidlertid bare ti kjente lokaliteter med karpe. Seinere har det vært en omfattende spredning av karpe med 63 registrerte lokaliteter i 2012 (Hesthagen 2012). Hele 17 av disse lå i Grenlandsområdet i nedre Telemark (Solstad 2011). Spredningen av karpe har fortsatt, og i perioden 2013-2016 ble det rapportert om 16 nye forekomster (Hesthagen & Sandlund 2016a). De fleste av disse lokalitetene ligger også i Telemark (n=9). De andre lokalitetene fordelte seg på fem fylker; Akershus, Buskerud, Rogaland, Hordaland og Sogn og Fjordane. Den sistnevnte lokaliteten er Sæbutjørna i Høyanger sentrum. Den ligger følgelig langt fra andre kjente forekomster med karpe. Det er følgelig nå dokumentert karpe i ca. 80 lokaliteter. Det reelle tallet er trolig langt høyere, for det er mye hemmelighetshold rundt karpelokaliteter. I en del av disse har det nok vært karpe i lenger tid, men det har med sikkerhet vært flere introduksjoner i seinere år.

Spredning av karpe skjer utelukkende ved at den blir satt ut av mennesker, trolig i hovedsak av trofé- og meitefiskere. Det skjer mest sannsynlig ved fangst av yngre individer i lokaliteter med god rekruttering.

Karpe har et stort invasjonspotensial og motivasjonen blant et fåtall personer som sprer den er relativt stor. Det foreligger liten kunnskap om utsettingstidspunkt, men mange av de nyetablerte bestandene stammer trolig fra etter år 2000. I de siste årene har det jevnlig dukket opp nye lokaliteter med totalt ca. 80 lokaliteter pr. 2016 (Hesthagen & Sandlund 2016 a). Naturlig rekruttering forekommer nok ikke i alle disse lokalitetene, og det skjer heller ikke hvert år. De klimatiske forholdene er en begrensende faktor for rekrutteringen hos karpe, og dermed for invasjonspotensialet. Muus & Dahlström (1968) angir at karpa først gyter ved 17-20 grader i mai-juni. I mange kystnære lokaliteter er nok en slik temperatur vanlig på den tiden. Det ligger følgelig til rette for reproduksjon i alle fall i enkelte år (Borgstrøm mfl. 1990). Yngelen må i tillegg oppnå en viss størrelse i løpet av sommeren for å overleve vinteren. Dette avhenger både av temperaturforholdene og tilgangen på næring. Overlevelsen er også avhengig av predasjonspresset fra fisk. I en dam i Råde var ål, abbor og større karper sannsynlige predatorer (Borgstrøm mfl. 1990). Under dagens klima har karpe et relativt lite invasjonspotensial i norsk natur, men vil med stor sikkerhet kunne overleve i overskuelig framtid. Forekomsten er i stor grad begrenset til kystnære og lavereliggende strøk i Sør-Norge. Et varmere klima tilsier at karpe vil øke sin overlevelse og spredning her i landet. Den blir til en viss grad satt ut i dammer og tjern som er isolert fra andre lokaliteter i nedbørfeltet, noe som reduserer faren for videre spredning.

Karpa blir vurdert til å ha liten økologisk effekt. Det foreligger svært liten kunnskap om hvilke fiskearter som forekommer i de lokaliteter hvor karpe har blitt satt ut, og effekten av karpe i Norge. Karpa kan konkurrere med stedegne fiskearter og påvirke forekomsten av rødlistende amfibier. Den er en fremmed art som i stor grad påvirker økosystemprosesser og ressurser hos stedegne fiskearter (Carey & Wahl 2010). I enkelte lokaliteter kan den også vokse raskt og ha høy reproduktiv kapasitet (Koehn 2004). Deres evne til å påvirke økosystemer skyldes i stor grad at den kan danne en høy biomasse (Parkos mfl. 2017). I tillegg kan den virvle opp sedimenter som gir økt turbiditet og høyere biomasse av fytoplankton (Kloskowski 2011, Weber & Brown 2009, 2011, Badiou & Goldsborough 2015). Den kan derfor endre en klarvanns- og makrofyttdominerende lokalitet til en turbid og fytoplanktondominerende tilstand. Karpa kan også løsne makrofytter under gytingen, og spise dem ved leiting etter bunndyr (Lougheed mfl. 1998, Zambrano & Hinojosa 1999, Williams mfl. 2002). Ekskresjon vil også øke nivået av næringssalter med påfølgende oppblomstring av fytoplankton. Følgelig kan tilstedeværelsen av karpe ha samme effekt som eutrofiering. Karpa tolererer et lavt oksygeninnhold og er ekstremt tolerant for høy turbiditet (Copper 1987). Den blir derfor ofte dominerende fiskeart i slike lokaliteter, men effekten vil avhenge av det opprinnelige fiskesamfunnet (Carey & Wahl 2010). Karpe kan også innføre nye parasitter til en lokalitet. Selv om de nødvendigvis ikke er patogene, kan de representere en potensiell fare (Appleby & Sterud 1996). Det er også påvist massedødelighet hos karpe på grunn av bakteriell infeksjon (Monette mfl. 2006). Hvilke effekt dette kan ha på stedegne fiskebestander, er ikke kjent. Karpe kan hybridisere med karuss (Makino mfl. 1958, Hulata 1995).

Spredningen av karpe har i siste 20-30 åra vært betydelig, men deres forekomst og rekruttering i norsk natur begrenses av de klimatiske forholdene. Invasjonspotensialet vurderes som stort, og arten vil begunstiges av endret klima og høyere vanntemperatur. Karpe kan danne tette bestander og påvirke økosystemprosesser og ressurser. Dette gjelder blant annet økt turbiditet og høyere biomasse av fytoplankton (eutrofiering). Den kan konkurrere med stedegne fiskearter og påvirke forekomsten av rødlistede amfibier. Karpa kan også innføre nye parasitter til en lokalitet. Den økologiske effekten ved introduksjon av karpe vurderes likevel liten, men pga. stort invasjonspotensiale havner den i kategorien høy risiko.