Rheum rhaponticum munkerabarbra

Munkerabarbra Rheum rhaponticum vakte stort oppstyr først på 1970-tallet da Nordhagen (1973) postulerte at rabarbraen i Onstadberget i SF Aurland var hjemlig, og siden på 1980-tallet da rabarbraen ble brukt som argument mot kraftutbygging i Aurlandsvassdaget (til tross for at den sto høgt oppe i ei fjellside som uansett ikke ville bli direkte berørt): "I eit program i fjernsynet var det naturvernarane som var best førebudde og dominerte i programmet. Ein måtte forstå at etter ei utbygging ville alt liv i Aurlandsdalen bli råka. Både folk og dyr og vill rabarbra ville gå den visse død i møte. Då var det at representanten frå Vassbygda, som såg positivt på vassdragsreguleringa, tok ordet. Han sukka - Fader forlat dei, for dei veit ikkje kva dei gjer" Sitat fra Syn for gudar- Og andre historier frå kommunalt liv og virke i Sogn og Fjordane. Samla av Lars Myrvold. Illustrert av Herbjørn Skogstad. 1987 Kommunalforlaget AS.

Det har vært få andre enn Nordhagen som har trodd at rabarbraen i Aurland er - eller kanskje rettere var - hjemlig (arten er ikke gjenfunnet på et par tiår, tross leting, men terrenget er særdeles ulendt, se Nordhagen 2017). Man har antatt at den mer trolig er en eldre kulturplante som kan ha vært naturalisert lenge i Onstadberget. Det siste belegget fra lokaliteten er fra 1969, men arten skal ha vært sett i hvert fall inn på 1990-tallet. Dessuten finnes det minst en gammel forekomst til av noe som kan være samme art, i Bu Ringerike: Bukollgrasinga, oppe i seterregionen på Bukollen, samlet i 1969 og 1970, men den kan ha stått der meget lenge og står der kanskje fortsatt (ingen har sett etter den siden 1970). To andre mulige lokaliteter er i Te Hjartdal: Heddevasstulen 2007 og VA Songdalen: Tronstadvatnet 1984. Felles for alle fire stedene er at de er langt fra alle mulige innførselsporter for moderne fremmedarter. Det er to teorier. Det kan være det rester etter meget gammel dyrkning, trolig fra middelalderen. Munkerabarbraen formerer seg godt med frø, i motsetning til den mer moderne hagerabarbraen R. xrhabarbarum. Det kan også være at Nordhagen (1973) har rett, at den er hjemlig og en relikt art både i Norge og i Bulgaria (resten av slekta er østasiatisk). Nordhagen (2017), dvs. sønnen til Rolf Nordhagen, argumenterer godt for denne tolkningen og trekker fram de argumentene som taler mest mot innførsel, spesielt at planten står flere timers klatring oppe i et stupbratt fjell i Aurland. Vi lar spørsmålet vente til noen tar tak i det på ny, men kategoriserer arten som (kanskje) hjemlig. Uansett faller den utafor prosjektrammen; den må ha vært i Norge og norsk natur minst i 600-700 år.