Didemnum vexillum

Didemnum vexillum er et kolonidannende sekkedyr (Ascidiacea) som vokser som et overtrekk på hardbunn og sand/steinbunn. Den forekommer videre på kunstig substrater i båthavner og akvakulturanlegg. Arten er kjent fra Nederland, Frankrike, Irland og Storbritannia. Den har trolig naturlig opprinnelse i Japan, men har blitt spredd til store deler av verden i tempererte kystområder. D. vexillum er beskrevet fra New Zealand (Kott 2002), men det synes å være på basis av en introduksjon der. Artssystematikken i slekten Didemnum har vært uklar. Molekylærgenetiske undersøkelser indikerer at to arter som er beskrevet fra Europa (D. lahillei, D. helgolandicum) er synonymer med D. vexillum (Lambert 2009, Stefaniak m.fl. 2009).
Artene i den kolonidannende sjøpungenslekten Didemnum er vanskelig å skille. Arten som synes å være hyppigst langs norskekysten er Didemnum albidum, men det er også ifølge Millar (1966) noen registreringer av Didemnum helgolandicum. Det er også beskrevet en tredje Didemnum-art fra norskekysten, nemlig Didemnum romssae J.A. Marks 1996, fra Tromsøområdet (Marks 1996). En morfologisk karakter som hun bruker til å skille disse artene er størrelse og utseende på spiklene i den ytre kappe på koloniene, men det kan være et svært usikkert kriterium. Millar (1966) skriver bl.a. at "the distinctions between D. albidum and D. helgolandicum are rather slight, and it seems possible that they might represent variations of the same species". Lützen (1967) har rapportert at Didemnum albidum er den hyppigst forekommende didemnide i arktiske farvann (Vest-Grønland, Spitsbergen og Nordamerikas østkyst syd til Cape Cod), men den er ifølge Brattegard (1997) registrert langs hele norskekysten.
Forekomster av Didemnum spp. er hyppig i Norge. Marks (1996) har rapportert tre sibling-species fra Nord-Norge: Didemnum albidum, Didemnum polare og Didemnum romssae basert på karakterer som utseende og størrelse på calcium carbonat-spiklene , larvestørrelse, reproduksjonstidspunkt og at fravær av næringsopptak om vinteren hos Didemnum albidum. Det er imidlertid også verdt å merke seg at van Name i sitt omfattende verk om ascidier (van Name 1945) ikke aksepterer Didemnum polare som egen art, men kaller den Didemnum albidum polare, og at sistnevnte er en dypvannsform i motsetning til Didemnum albidum. Van Name aksepterer ikke uten videre Hartmeyers påstand (Hartmeyer 1909-1911) om at det er forskjell på de to artene med hensyn til morfologiske forskjeller på spiklene, bl.a. fordi det kan være stor variasjon i morfologien hos spiklene hos Didemnum albidum.
En gjennomgang av litteratur og forekomst av didemnider langs norskekysten antyder at molekylærgenetiske undersøkelser synes å være nødvendig for denne slekten, spesielt sett i lys av at Didemnum vexillum er vurdert som dørstokk-art i Norge. (I den forbindelse er det verdt å merke seg at en morfologisk karakter som ofte fremheves hos Didemnum vexillum er lobene ("long pendulous outgrowths" ). Slike lober er også observert i kolonier av Didemnum albidum i Nord Norge (Gulliksen pers. obs.).

D. helgolandicum (mulig synonym med D. vexillum) er rapportert fra Sørlandet og Vestlandet, men mest sannsynlig er dette en forveksling med andre nærstående arter. Det foreligger derfor ikke sikre observasjoner av D. vexillum fra Norge.

Arten spres som påvekst på skipsskrog, med småbåter eller festet til flyteobjekter i sjøen (tauverk, blåser etc). Arten har kort pelagisk larvefase, og spredning med havstrømmer eller ballastvann er derfor lite sannsynlig.

D. vexillum har kort pelagisk larvefase, og larven bunnslår i nærheten av opphavskolonien (< 250 m, Fletcher et al. 2012). Arten har derfor lav egenspredning. Imidlertid har D. vexillum både seksuell og aseksuell formering, og kan raskt kolonisere en stor andel av habitatet etter at arten er introdusert i et område. Basert på denne informasjonen er D. vexillum vurdert til å ha et stort invasjonspotensial. Dette er noe usikkert på grunn av mangelfull kunnskap om forekomst og spredningshastighet i utlandet.

D. vexillum er vurdert til å ha stor økologisk effekt. Arten kan overvokse og fortrenge de fleste andre naturlig forekommende filtrerende former (hydroider, blåskjell, østers, sekkdyr) der den etablerer seg. Det er rapportert om sterk overvekst i skjellanlegg på New Zealand (Coutts and Forrest 2007). På grus- og steinbunn danner den matteformede overtrekk som kan omforme habitatet for småarter som er avhengige av beskyttelse og tilgang til naturlig substrat. Arten kan regnes som en 'ecosystem engineer' ved sin evne til å omforme habitater som invaderes ( (Bullard et al. 2007; Auker and Oviatt 2008; Gittenberger 2007; Valentine et al. 2007). På bakgrunn av de sterke økologiske effektene er det gjort en rekke vurderinger og analyser av potensiale for spredning og effekter av arten i utlandet.

D. vexillum er en dørstokkart for Norge. Fra sitt opprinnelsesland Japan har arten spredt seg raskt til flere nye områder over en stor del av verden, inkludert Europa. Arten har evne til å raskt kolonisere nye områder og omforme habitater som invaderes. D. vexillum har stort potensiale for videre spredning til Norge via skipsfart og vurderes her til "Svært høy risiko" men dette er forbundet med noe usikkerhet på grunn av mangelfullt kunnskapsgrunnlag om artens økologiske effekt på stedegne arter.