Ulmus minor lundalm

Lundalm Ulmus minor er et middels stort, langlevd tre fra Europa, Middelhavsområdet og Vest-Asia, i Europa spontan nord til Sør-Sverige. Arten har frøreproduksjon.

Lundalm er noe for varmekrevende til å bli ekspansiv i Norge, men den reproduserer og har holdt seg over lengre tid på et par steder. Første funnet ble gjort i Oslo: "Holmboekrat/Mellemtøien" i 1861 (kanskje allerede i 1834), og her ble arten samlet fram til 1889. Området er siden nedbygd (Lille Tøyen haveby etc.). I 1906 ble den funnet i Oslo: Bygdøy, og her står den fortsatt med noen individer, nokså opplagt formert med frø. I 1995 ble den funnet i Ak Bærum: Sandvika, Kjørbo, "store kratt langs Sandvikselva og noen busker mot Nesøya", og i 2000 i Ak Frogn: Drøbak, ikke helt etablert. Arten har bare nylig nådd reproduktiv alder som forvillet og vil sannsynligvis ekspandere i tiårene framover.

Arten er innført som prydtre. Fruktene har vinge og spres med vind, potensielt over nokså lange distanser (km).

Invasjonspotensialet er begrenset, med usikkerhet opp til moderat. Dette er en kombinasjon av begrenset (til moderat) median levetid og begrenset ekspansjonshastighet. Arten kan etablere seg videre i lågurtskoger i boreonemoral sone, spesielt på den kalkrike berggrunnen i Oslo-området der hovedforekomsten synes å bli.

Lundalm vurderes å ha en middels (med usikkerhet til en liten) økologisk effekt, på grunn av hybridiseringsrisiko (med introgresjon) med hjemlig alm Ulmus glabra i lokal skala. Hybridiseringen er veldokumentert fra utlandet (se Stace et al. 2015) og har bl.a. resultert i hybridarten parkalm U. x hollandica. Vi har satt usikkerhet nedover på grunn av usikkerhet rundt det eventuelle omfanget av slik hybridisering i Norge. Hybridisering med og krysning (introgresjon) tilbake mot alm er veldokumentert i Vest-Europa og vil trolig også kunne finne sted hos oss. Om slik introgresjon ville være negativ eller positiv, kan muligens diskuteres. Introgresjonen vil være en genetisk 'forurensning' av en stedegen og truet art, men vil samtidig kunne bidra med gener som kan gjøre denne truete arten noe mindre mottakelig for den sykdommen som utgjør den viktigste trusselen mot den. Metodikken i den gjeldende fremmedartsvurderingen gir ikke mulighet for å ta slike hensyn.
Lundalm inntar noe tørrere og litt mer lysåpne skogstyper enn vår hjemlige alm, men forventes ikke å bli noe dominerende og fortrengende innslag i noen naturtype. Arten forvilles og etableres i lågurtskog, foreløpig hovedsakelig på basisk berggrunn, men arten er i utgangspunktet ikke spesielt basifil. Den vil kunne gå inn i lågurtskoger på søndre Østlandet (kanskje også på Sørlandet), men vil trolig bare bli et underordnet innslag sammen med flere andre og vil neppe gjøre noen skade økologisk. Hjemlig alm finnes i de samme naturtypene.

Arten er, på samme måte som vår hjemlige alm Ulmus glabra, vert for almesyke (Ophiostoma spp.), men denne sykdommen er mye mer utbredt på vår hjemlige alm enn på de innførte. De innførte almene er derfor ingen viktig vektor for sykdomsoverføring til hjemlig alm.

Lundalm vurderes til høg risiko i norsk natur (med usikkerhet til låg) på grunn av kombinasjonen mellom et begrenset (til moderat) invasjonspotensial og en moderat (med usikkerhet til en liten) økologisk effekt knyttet til mulig hybridisering med introgresjon med hjemlig alm. Vi er ambivalente med hensyn på virkningene av den mulige introgresjonen; dette er et av meget få tilfeller som vi kjenner til, der genetisk forurensning (introgresjon) kan ses på som en positiv økologisk effekt. Endringen fra låg risiko ved vurderingen i 2012 skyldes at introgresjon er lagt inn som økologisk effekt denne gangen.