Aesculus hippocastanum hestekastanje

Hestekastanje Aesculus hippocastanum er et langlevd, middels stort tre som formerer seg seksuelt med frø. Fruktene (nøttene) faller passivt ned på bakken og spres videre med store fugler og pattedyr. Arten vokser som hjemlig bare i et lite område på indre Balkan og regnes som en tertiær-relikt i Europas flora (eneste europeiske art av ei asiatisk og amerikansk slekt). Arten er opplagt fremmed i Norge, men siden den ble dyrket allerede på midten av 1750-tallet, kan det ikke utelukkes at den fantes forvillet før 1800 selv om første dokumenterte funn i norsk natur er mye senere.

Første dokumenterte funn av hestekastanje i Norge var i 1862, men det er først over 80 år senere, i 1946, at første etablering basert på forvillete planter er dokumentert. De fleste funnene fram til midten av 1900-tallet angir kun en grov lokalitet og gir ingen informasjon om økologi eller funnsted forøvrig. Fram til midten av 1960-tallet hadde arten en langsom spredning. Spredningen ser ut til å ha økt siden, spesielt de siste fire-fem årene, men noe av dette kan også være knyttet til større oppmerksomhet omkring arten de senere årene (mange av funnene de siste årene er fra Artsobservasjoner). Arten har lang generasjonstid, noe som forsinket spredningen i begynnelsen. Den er meget populær i større hager, parker og langs gater, med stor fruktproduksjon og spireprosent, og ekspansjonen forventes å fortsette med økt takt etter hvert som arten blir hyppigere i norsk natur.

Hestekastanje er innført som prydtre og frøforvillet. Arten sprer seg fra hager og parkanlegg, og er i tillegg såpass vanlig i norsk natur at den nok driver en god del egenspredning i tillegg.

Invasjonspotensialet er stort; arten har en stor og trygg bestand i Norge med lang median levetid, og den skårer moderat høyt på ekspansjonshastighet.

Det er ingen dokumenterte negative økologiske effekter knyttet til hestekastanje i norsk natur. De fleste funn er fra skrotemark, veikanter og ulike utbyggingsområder, men arten kan også gå inn i ulike skogtyper med innslag av edelløvtrær. Foreløpig forekommer den ikke i en slik mengde i slike naturtyper at det er snakk om noe fortrengning. I nordøstlige USA har arten imidlertid blitt presentert som "Weed of the week", hvor det angis at den konkurrerer med hjemlige arter om lys, vann og næring (se USDA Forest Service, 2005).

Arten har vært dyrket lenge i bynære strøk, og ingen av de tidlig dokumenterte funn av arten i Norge, fra det første i 1862 fram til 1940-tallet, gir informasjon om økologi eller funnsted for øvrig; de antas å være fra plantete trær. Det er først i 1946 at etablering bygd på forvillete planter er dokumentert fra Oslo: Bygdøy. Siden midten av 1940-tallet ser det ut til å ha vært en jevn spredning av arten fra slike plantete trær. Per i dag går nordgrensa i NT Levanger, men det forventes at denne arten kan spre seg ytterligere. Mange funn av forvillete planter er fra skrotemark, veikanter og ulike typer av utbyggingsområder, men hestekastanje går også inn i ulike skogtyper med innslag av edelløvtrær. Med en vekstrate i antall kjente forekomster på over 40 % per tiår (og økende fra 30 % per tiår i perioden 1941-1960 til 51 % i perioden 1980-2010), kan vi forvente stadig sterkere spredning av hestekastanje. Vi har imidlertid ikke grunnlag for å si at den utgjør en økologisk risiko i norsk natur nå eller vil gjøre det i løpet av de kommende tiår.