Pinus sibirica sibirfuru

Vi vurderer sembrafuru Pinus cembra og sibirfuru P. sibirica samlet fordi så godt som alle opplysningene som ligger til grunn for vurderingen ikke kan føres til den ene eller andre av de to artene. Sembrafuru og sibirfuru er nært beslektet, regnes ofte som to underarter (subsp. cembra og subsp. sibirica), og er vanskelige å skille uten godt materiale. Både herbariematerialet og observasjoner er vanligvis ført til P. cembra (s. lat.) uten at det er gjort noe forsøk på å skille mellom artene. Prestø et al. (2011) påpeker bl.a. at i deres undersøkelse i Trondheim, et av spredningssentrene for arten, gjelder opplysningene arten sensu lato. Vurderingen her gjentas derfor under begge artene.

Sembra/sibirfuru er store og meget langlevde trær med generasjonslengde på 50 år eller mer. Sembrafuru kommer fra fjellstrøk i sørlige Mellom-Europa, særlig Alpene der den er et dominerende treslag i de kontinentale indre dalene ("inneralpinen Trockentäler"). Sibirfuru er utbredt fra Nordøst-Russland gjennom Sibir og til vestre deler av Russisk fjerne østen. Artene formerer seg med frø som er store og tjukke, uten vinge (et skille fra andre furuer). Frøene spres med fugl og pattedyr.

Både sembrafuru og sibirfuru har vært i landet nokså lenge. Sibirfuru ble innført på 1860-tallet fra Russland, den ble dyrket allerede på 1870-tallet i ST Trondheim (se Prestø et al. 2013) og i Røros (R. Elven pers. medd.). Sembrafuru ble kanskje innført til samme tid eller noe senere og trolig mest sør i landet. Artene har lang generasjonstid, og det innebærer at det tar lang tid før de formerer seg. De første forvillete plantene dukker opp på 1960-tallet i Sør-Varanger (og ryktene sier at de er spirt opp fra "russenøtter" som pomorene, russiske handlesmenn, brakte med seg i perioden før Oktoberrevolusjonen; i tilfelle er dette sibirfuru). De første forvillingene i Sør- og Midt-Norge dokumentert med herbariebelegg er fra 1970-tallet, og det er først etter 2000 at det blir mer opplysninger om artene. Antatt samlet produksjonsareal for skogbruk er marginalt. Utbredelsen er hovedsakelig i indre strøk i Sør-Norge og nordover til og med Finnmark og gjelder sibirfuru. Det er et typisk fjelltre som er forsøkt både for tømmerproduksjon, som prydtre og i lebelter. Det er observert en del spredning fra eldre plantefelt, men trolig ikke tilstrekkelig til at sibirfuru vil øke utbredelsen i nevneverdig grad, blant annet på grunn av et visst beitetrykk (hjortedyr) på ungplanter. Sembra/sibirfuru har nå kjente forekomster i alle fylker fra Møre og Romsdal til Finnmark og med mer spredte forekomster lengre sør i Østfold, Akershus, Oppland til Vestfold og Vest-Agder. De finnes trolig i de fleste fylker.

Forvillete bartrær er sterkt underrepresentert i de botaniske innsamlingene, og funnfrekvensene gir knapt noe realistisk bilde av hvor mye vi har av dem. Artsobservasjoner har bidratt med økt antall funn de siste årene, men mørketallet vurderes fremdeles som høgt.

I vårt naboland Finland er P. sibirica angitt som dyrket og hardfør over nesten hele landet mens P. cembra bare er tvilsomt angitt fra lengst sør i landet (Hämet-Ahti et al. 1992, som to underarter). Det er trolig at vi har noe mer P. cembra i Norge enn i Finland, men kanskje mest i sør, mens omtrent alt nordover kan være P. sibirica. Fra Danmark angir ikke Hartvig (2015) noen av de to artene som forvillet. I dokumentasjonsfilen ligger opplysningene under de artsnavnene de er rapportert inn som.

Sembrafuru blir trolig hovedsakelig dyrket som prydtre, og den er fortsatt et populært prydtre. Sibirfuru er også forsøkt forstlig. Den er mer skyggetålende enn vanlig furu, meget hardfør og stormsterk, og setter små krav til jordbunn. Blant annet kan den vokse godt på myr i Ural og Sibir (Børset 1985). I motsetning til de fleste furuarter har sembra/sibirfuru store frø uten vinge, og disse spres med fugl (særlig nøtteskriker og nøttekråker) og pattedyr (særlig ekorn). Spredningen blir dermed noe mer kort-distanse enn hos de med vindspredte frø. I Trondheim har arten hatt en voldsom spredning på Ladehalvøya; dette ses i sammenheng med etablering av en sibirnøttekråkebestand i området (Prestø et al. 2013).

Bartrær dyrket i hager vokser raskere og blir også raskere fertile. De har også en stor produksjon av frø; det er derfor grunn til å tro at disse kan utgjøre et stort potensial for spredning i landet. Dette er i overensstemmelse med at plantet sembra/sibirfuru i Ringve botaniske hage i Trondheim har produsert frø etter henholdsvis 14 og 19 år etter planting (Prestø et al. 2013), dvs. kanskje 25 år etter frøspiring (V. Vange i kommentar under innsynet). Denne undersøkelsen dokumenterte dessuten 1358 selvsådde planter innenfor et svært begrenset skogsområde på Lade.

Sembra/sibirfuru har et stort invasjonspotensial, i en kombinasjon av lang median levetid og moderat ekspansjonshastighet. Arten har potensial for stor spredning i norsk natur på grunn av frøspredningsstrategien (se ovenfor). Ingen av de forvillete forekomstene er foreløpig rapportert med mer enn én generasjon, men det vil endre seg over tid. Vi forventer at denne arten fortsatt vil øke sitt forekomstareal, trolig i raskere takt enn foreløpig.

Sembra/sibirfuru er vurdert til ikke å ha noen kjent negativ økologisk effekt, i hvert fall ikke noen effekt som overskrider terskelverdiene i kriteriene. Når sembrafuru etablerer seg i lauvskoger vil dette kunne gi tilstandsendringer når det gjelder lysforhold og jordsmonn. Vi kan ikke se at det er potensial for kolonisering av mer enn 5 % av en fastmarkskogtypes forekomstareal i løpet av 50 år. Det er påvist forvillet sembra/sibirfuru i sørvendte berg og strandberg med norsk timian Thymus praecox subsp. britannicus på Ladehalvøya i ST Trondheim (Prestø et al. 2013). Selv om norsk timian er en truet art, kan vi ikke anføre en økologisk fortrengingseffekt av sembra/sibirfuru på ett enkelt sted der denne arten tilfeldigvis etablerer seg nær en forekomst av norsk timian. Kriteriene gir rom for at svært sjeldne eller usannsynlige effekter blir sett bort fra, noe vi velger å gjøre her.

Sembrafuru vurderes å medføre potensielt høg risiko, og bare på grunn av et høyt invasjonspotensial. Arten er i nokså markert økning, og det skal ikke mye økologisk effekt til før den blir klassifisert til høg risiko. Arten bør følges med.