Acer pseudoplatanus platanlønn

Platanlønn Acer pseudoplatanus er et langlevt og stort tre med frøformering. Delfruktene har vinge og kan spre seg over noe distanse med vind. Arten har sin hjemlige utbredelse i Sør- og Mellom-Europa, trolig nord til Sør-Danmark (Hartvig 2015). I følge Jæger (1778) ble platanlønn sådd i en hage på Hop i Bergen i 1765. I 1778 var disse trærne «temmelig» store og hadde allerede hatt frøproduksjon i 3-års tid. En art regnes som etablert i Norge hvis det finnes levedyktig avkom. Det er langt fra sikkert at eventuelle planter overlevde utover frøplantestadiet, gitt den sterke utnyttelsen av arealene på den tiden. Det er derfor usikkert om arten per 1790 var etablert med en fast reproduserende bestand i Norge (se retningslinjer for økologisk risikovurdering), men det kan ikke utelukkes. Første sikre dokumentasjon (herbariefunn) av platanlønn er fra Ho Bergen i 1866, og første herbariebelegg som tyder på etablering av bestand i Norge av arten er fra SF Fjaler så sent som i 1894. Arten er heller ikke omtalt i Norges Flora av Blytt (1861). Dette kan altså tyde på at arten ikke hadde fast reproduserende bestand før 1800. Arten risikovurderes derfor under tvil som fremmed.

Platanlønn kan ha etablert seg i norsk natur sist på 1700-tallet eller rundt 1800, men den første dokumenterte etableringen er i Ho Bergen og omegn i 1860- og 1870-årene. I Vest-Agder dukket den opp i 1870- og 1880-årene, i Aust-Agder i 1890-årene, og i Oslo-området også i 1890-årene. Den er nå forvillet i alle fylker nord til Troms (rikelig i Harstad fra 2007, ett funn i Tromsø i 2013), går opp til 500 moh i Telemark. Se Fremstad & Elven (1996) og Fremstad (2006) for en nå noe foreldet oversikt.

Platanlønn kom inn til landet som prydtre, trolig rundt 1765 (Jæger 1778), men se også Fremstad & Elven (1996) og Fremstad (2006). Platanlønn spres ved hjelp av frø, og arten har ingen vegetative spredningsmåter.

Invasjonspotensialet er stort, med maksimum skår på både median levetid og ekspansjonshastighet. Haxthow (1998) refererer spredningshastigheter på 3,9 m/år i skog og 9 m/år i åpne områder, som i alle tilfeller er meget beskjedent. Det er imidlertid ikke gjennomsnitts-spredningen som fører til ekspansjon, det er ekstremspredningen. Med bruk av R-skriptet estimeres ekspansjonshastigheten til godt over 500 m/år.

Det er grunn til å tro at fortetningen av arten vil fortsette i et rimelig høyt tempo, og det er også grunn til å tro at arten vil greie å ekspandere ytterligere i Nord-Norge, hvor den rimelig nylig har fått fotfeste.

Arten har store negative økologiske effekter ved at den koloniserer betydelige arealer i både lauvskog og barskog, invaderer overlatt kulturmark (inkludert semi-naturlige enger og kystlynghei i forfall), og forekommer i så store mengder at den har fortrengningseffekt, bl.a. i konkurranse med enkelte sjeldne/sårbare planter (barlind Taxus baccata er nevnt). Arten er skyggetålende, blir frøsettende ved låg alder (ca 15 år mange steder, se Haxthow 1998), har stor frøproduksjon, er selvpollinerende og sprer seg lett til områder som er preget av forstyrrelse (f.eks. veikanter, blottlagt mark) og ulike typer kulturmark der driften har opphørt (Fremstad & Elven 1996, Haxthow 1998). I slike områder kan den over tid danne nærmest rene bestander. Vekstvilkårene har derfor vært optimale for denne arten i lang tid i dette landet med tanke på omfanget av kulturmark i forfall og gjengroing. I etablert skog er imidlertid spredning og etablering langt mindre, og de økologiske effektene generelt mer beskjedne på lengre sikt. Ifølge Haxthow (1998) vil platanlønn neppe kunne dominere i tresjiktet og heller ikke representere noen risiko for økosystemdiversiteten, men denne konklusjonen mostrides av Michaelsen & Røsberg (2015) gjennom flere års studier på Vestlandet med fokus på Sunnmøre. De dokumenterer at platanlønn er vanlig og bestandsdannende flere steder og påpeker betydningen av hjortebeiting som viktig for å fasilitere etablering og spredning av platanlønn på bekosting av hjemlige løvtrær som alm, ask, osp og or, hvorav spesielt ask er utsatt for sykdom.

Platanlønn kan ha rik foryngelse i skog, men mortaliteten er svært høy i sluttet skog (Lundberg 2002, 2010). I en lokal undersøkelse konkluderte Tonjer (2011) tentativt med at spredning i Nordskogen (Ak Ås) foreløpig ikke hadde hatt negativ effekt på andre arter eller økosystemer. Konklusjonen fra disse norske studiene er i tråd med britiske studier (Leslie 2005, Morecroft et al. 2008). Det er observert at platanlønn kan opptre dominerende i naturtyper som er preget av naturlig forstyrrelse, som for eksempel i bekkekløfter (H.H. Blom, pers. medd.) og i gråorskog (E. Fremstad, pers. medd.). I enkelte regioner er det imidlertid mye som tyder på at platanlønn på lengre sikt kan bli et vesentlig innslag i skog på middels næringsrik og næringsrik mark. Den etablerer seg også i gran- og furuskog, spesielt i kyststrøk. Mulige effekter i skog skyldes stort individantall og stor biomasse, mengden med frø- og ungplanter, endret strøfall, og fortrengning av arter (f.eks. barlind og lind) som er verter for sårbare og rødlistete sopp. Virkninger av artens bladstrø på jordkjemi, lavere organismer og undervegetasjon er ikke dokumentert for norske forhold. Michalensen & Røsberg (2015, 2018) argumenterer imidlertid for at biodiversiteten i skog dominert av platanlønn nødvendigvis må bli påvirket selv om de ikke spesifikt har undersøkt dette. Antatte endringer er knyttet til skogstruktur, frøsammensetning og lysforhold som vil påvirke både insekter og dyr. Den glatte barken hos platanlønn påvirker dessuten insektfaunaen og i sin tur fugleartene (Michaelsen & Rødberg 2018). Kjerneveden hos platanlønn råtner ikke like tidlig som hos f.eks. osp og er dermed ikke foretrukket som habitat for hakkespetter. Tilgjengeligheten av passende sprekker/hulrom for treboende flaggermuser går dermed også ned (Michaelsen 2016 med referanser).

Platanlønn vurderes til svært høy økologisk risiko på grunn av kombinasjonen mellom et stort invasjonspotensial og store negative økologiske effekter.

Risikovurderingen gjelder arten generelt, dvs. inkludert det som måtte foreligge av forvillede kultivarer (sorter). Datamaterialet som ligger til grunn, skiller ikke mellom ulike kultivarer, og slike kan derfor ikke vurderes separat med utgangspunkt i de data vi har tilgjengelig. Miljødirektoratet har bedt om en økologisk risikovurdering av kultivarene ‘Simon Louis-Freres’ og ‘Brilliantissimum’. Begge navnene er akseptert av Royal Horticultural Society (se http://apps.rhs.org.uk/horticulturaldatabase/HortGenera.asp), den førstnevnte under f. variegatum. Vi finner lite relevant informasjon om disse kultivarene. Begge oppgis å være saktevoksende og ‘Brilliantissimum’ også som kompakt (More & White 2005). Krüssmann (1976) oppgir høyden på ‘Brilliantissimum’ til bare 2–3 m og ‘Simon Louis-Freres’ som svært svaktvoksende, ofte buskformet. Generelt er det slik at variegerte kultivarer vokser noe saktere og produserer færre frukter, men de er på den andre siden ”prone to reversion”, hvilket vil si at de kan gå tilbake til sin opprinnelige vokseform (se: https://www.chewvalleytrees.co.uk/products/ detail/acer-pseudoplatanus-simon-louis-frere). Begge kultivarene, særlig ‘Brilliantissimum’, har trolig en lavere spredningsevne og ekspansjonshastighet og dermed et lavere invasjonspotensial enn arten generelt og utgjør sannsynligvis derfor også en noe mindre risiko. Vi har ikke undersøkt i hvilken grad andre kultivarer av Acer pseudoplatanus har dokumenterte egenskaper som vil kunne påvirke invasjonspotensialet og/eller økologisk effekt, slik at man kunne forvente en annen risiko enn den som gis i den generelle vurderingen av arten.