Abies alba edelgran

Edelgran Abies alba ble, på samme måte som europalerk, introdusert av brødrene von Langen som arbeidet i Norge fra 1736 til 1746. Den første kjente plantingen av edelgran ble foretatt ved Forstmannshytten ved Hengsvatn på Meheia i Kongsberg kommune i Buskerud fylke i 1745. Fra disse forsøksplantingene forynget edelgran seg villig, og foryngelsen er beskrevet en rekke ganger i forstlig sammenheng (Myhrwold 1928, Robak 1950, Opsahl 1948, Børset 1960, Opsahl 1967). Undersøkelser foretatt i 1912 påviste to levende edelgraner fra de eldste plantingene (Myhrwold 1928), og i 1948 ble det ved bruk av tilvekstbor bestemt en alder som samsvarte med plantetidspunkt i 1745. Det ble også påvist en god del gjenvekst av edelgran, hvorav noen ble flyttet til arboretet ved skogmuseet på Elverum (Robak 1950). Edelgran i fri stilling kan sette kongler med spiredyktig frø alt fra 30 års alder (Nedkvitne 1966), og det regnes derfor ned at det er sannsynlighetsovervekt for at edelgran har vært fast reproduserende i norsk natur før 1800. Med dette som bakgrunn risikovurderes ikke edelgran etter dagens retningslinjer for økologisk risikovurdering av fremmede arter.

Edelgran er naturlig utbredt i fjellområdene i Mellom-Europa. Den har et totalt tilplantet areal i norsk skog på ca. 20 km² - spredt i lavereliggende områder i Sør-Norge og nord til Lofoten (Nygaard 2009). I tillegg har den lenge vært et av de oftest dyrkete bartrær for pryd, spesielt i gamle parker og hager. En stor del, kanskje en hoveddel, av spredningen i norsk natur kommer fra parker og hager, ikke fra skogbruk. Skognæringen kyst opplyser i en innsynskommentar at: “Det bør tas med i underlaget at den historiske, forstlige bruken av Abies alba hyppig har vært som (innplantet) innblandingstre (både solitært og grupper) i kulturfelt, men også i naturskog av lauv- og furu.” I bestand setter edelgran rikelig med frø fra 50-60 års alder av (Børset 1985). Sammenlignet med gran Picea abies har edelgran noe større krav til jordsmonn, og den vokser godt på kalk- og leirholdig mineraljord. Også varmekravet er større enn for vanlig gran. På Vestlandet angripes den av edelgranlus Dreyfusia (Børset 1985). Edelgran er svært skyggetålende og bestand kan ha høy tetthet, noe som kan skygge ut andre arter. Arten har ikke frøbank, men den har ofte en ”bank” av frøplanter og ungplanter på noen cm eller dm. Slike bestand der skogbotnen har et ofte tett skikt av småvokste ungplanter av omtrent samme høgde kan sees f.eks. ved Alby på Jeløya i Øf Moss (R. Elven m. fl. pers. obs.), på Løkenes i Ak Asker (foto i Sabimas rapport om fremmede treslag i naturreservater 2018) og ved Lier sykehus i Bu Lier (R. Elven, pers. obs.). Disse småplantene står klare til å vokse opp dersom hogst eller vindfall skaper en åpning. Den lokale foryngelsen er derfor ofte omfattende, likeså spredning inn i lauvskog der utskygging ikke hemmer ungplantene på samme vis som i et bestand av edelgran. Oddvar Skre sier i en innsynskommentar at: “Edelgran produserer spiredyktig frø som er tilpassa klimaet i Vest-Norge på same måte som sitka, og kan truga artsmangfaldet på lynghei, ved å skygga ut andre lyskrevande artar, for eksempel furu og bjørk. Den har relativt lette frø som spreier seg raskt ut i open mark frå plantefelt (ca 5 m/år).” Arten har etablert seg i en rekke verneområder, f.eks. på flere av øyene i Færder nasjonalpart (samlingsdata fra Bjerkøya i Nøtterøy og Burøya og Ildverket i Tjøme, Vf) og er en trussel mot lokalt artsmangfold, med negative effekter på truete/sårbare planter, noe som ville gitt stor økologisk effekt ved en vurdering. Imidlertid blir dens lokalt gode foryngelse sterkt hemmet av hjortedyrbeiting og frostskader (se Østraat 1999, Skre 2000, Nygaard 2009). I samsvar med dette fant Tonjer (2011) i en undersøkelse i Ak Ås, en sterk kontrast mellom stor mengde spireplanter og lav andel større individer; noe som kan bety at undersøkelsen er foretatt i sluttet skog med stagnerende ungplanter av edelgran.

Edelgran ble i 2012 risikovurdert da tidspunkt for etablering i Norge ble vurdert som mer usikkert den gangen. Den ble da vurdert til høy risiko på grunn av negative virkninger hovedsakelig knyttet til løvskog. Hvis den kommer inn i noen mengde, endrer den lysforholdene om våren og høsten, og den endrer fysisk og kjemisk karakter på strøfallet. Invasjon av edelgran kan føre til mye mørkere skog der våraspektet svekkes eller forsvinner, og endring fra lauvskogs- til barskogs-miljø vil også påvirke moser, invertebrater og sopp. Det er observert at edelgran kan bli lokalt dominerende og trolig har potensial til å skygge ut andre arter i lokal målestokk. De nye beregningsmåtene for invasjonspotensial har blitt anvendt på datamaterialet (og analysene er lagt inn i databasen). Estimert forekomstareal på over 14.000 km2 tilsier meget lang median levetid, og beste estimat for ekspansjonshastighet er over 500 m/år, noe som sammenlagt gir øverste skår på invasjonspotensial. Med de kjente skadevirkningene ville arten, dersom den hadde blitt risikovurdert i inneværende vurderingsrunde, blitt vurdert til svært høy risiko.