Luzula luzuloides hvitfrytle

Kvitfrytle Luzula luzuloides er en flerårig urt med 0,4-1 m høge strå og underjordiske utløpere. Arten kommer fra Mellom-Europa. Den har frøreproduksjon i hele landet. Frøene kan kanskje spres litt med maur (denne arten har ikke så tydelige maurvedheng som de fleste andre artene i slekta), men mer sannsynlig spres frøene passivt ved at de kastes vekk fra de stive stenglene med vind og spres med jetstrømmen langs høghastighetsveier.

Det første funnet av kvitfrytle i AA Risør: Risøya i 1880 er godt dokumentert, men et funn fra Fi Vadsø: "Dalen" ved Jakobselv, fra 1898, har teksten: "Antagelig indkommet med græsfrø for over 20 aar siden." Førstefunnet kan dermed være fra Finnmark og litt før 1880. Vi antar at storparten av de tidligste funnene skyldes bruk av mellomeuropeisk grasfrø i kulturlandskapet spesielt i parker. Arten er kjent fra minst 24 gamle parkanlegg i 20 kommuner og 9 fylker nord til ST Trondheim; sjøl om første funn i mange av disse parkene er fra sen tid, antar vi at arten har stått uoppdaget i lang tid, f.eks. i Rosendal i Ho Kvinnherad 1934, Moldegård i Ho Os 1938, Refne herregård i Øf Halden 1941, Bogstad i Oslo 1951, og Fritzøehus i Vf Larvik 1955. Per Størmer påpeker at arten er funnet i eldre del av parken ved Fritzøehus som ble anlagt i 1863 og impliserer derved arten kan stamme fra den tida. Arten kan ha kommet inn med tyske frøblandinger til landskapsparkene på tidlig 1800-tall, kanskje allerede før 1800 (Per Arvid Åsen pers. komm.). Dette er imidlertid ikke dokumentert. Fra 1930 er det også funn ved jernbanen, først i 1930 i NT Levanger, i 1945 på Nypan stasjon i ST Melhus, og i perioden etter andre verdenskrig er det tallrike funn ved tidligere tyske anlegg. Arten har opplagt kommet inn med mellomeuropeisk hestefôr under krigen og har holdt seg lenge. Den ble funnet på fjellet Lørberen i ST Ørland (tysk stilling) i 1962, på Storfosna i ST Ørland (tysk stilling) i 1994, Marka i VA Farsund 2007, og på flere plasser ved tyske anlegg i Fi Sør-Varanger i 1999 og 2009. Den er trolig en av de mest standhaftige av tyske polemochorer (krigsspredte) i Norge. I de siste årene har den dukket opp i store mengder langs flere nye veianlegg, f.eks. Oslofjordforbindelsen i Bu Hurum og Røyken, opplagt som resultat av at den har vært i det såfrøet som er brukt. Nå har arten kjente forekomster i alle fylker i landet med unntak for Sogn og Fjordane.

Storparten av tidlige funn av kvitfrytle skyldes bruk av mellomeuropeisk grasfrø spesielt i parker i eldre tid og langs veianlegg og jernbaner i nyere tid (langs veier helt fram til 2000-tallet, minst). Arten er også kommet inn med tysk hestefôr fra Mellom-Europa under andre verdenskrig. Nå sprer deg seg ved hjelp av egenspredning.

Invasjonspotensialet er stort, en kombinasjon av maksimum skår på forventet median levetid og nest høgeste skår på ekspansjonshastighet. Kvitfrytle har vært i jamn ekspansjon siden den kom til landet og har lenge (i hvert fall siden 1945) vært omtrent uavhengig av utenlandsk import.

Ingen kjent negativ økologisk effekt er knyttet til arten. Arten er godt etablert i parker og grasmark, litt i åpen skog. Den er fortsatt i spredning, men gjør ikke svært mye av seg og har ikke noen påviselig skadevirkning i norsk natur.

Kvitfrytle vurderes til potensielt høg risiko, men utelukkende på grunn av invasjonspotensialet. Den har ingen kjent negativ økologisk effekt.