Lobularia maritima silkedodre

Silkedodre Lobularia maritima er en flerårig art med frøformering og med putevekst. Den stammer fra Middelhavsområdet. Arten dyrkes en del som hagestaude og har vært i bruk i hvert fall siden midten av 1800-tallet. Den setter modne frø og kan frøformere seg i Norge, men er ennå ikke dokumentert å ha etablert noen mer stabile bestander noe sted. Den er funnet oftest på søndre Østlandet og Sørlandet (Oslo til Vest-Agder), men heller ikke her årviss. Arten kan ha potensial for mer stabil etablering ved litt temperaturøkning.

Silkedodre ble først funnet i AA Grimstad: Søm, trolig på 1880-tallet (udatert belegg, men samleren, C. Traaen, var aktiv i Grimstad mellom 1881 og 1900). Senere er det svært få funn fram til 1960-tallet, med en viss økning siden, men med få indikasjoner på at arten har hatt noen langvarig etablering. Den er nå funnet spredt i kystfylkene hele veien fra Østfold til ST Trondheim.

Arten er innført som hageplante og spredt ut fra hager ved utkast, med frø, og ved at fragmenter av tuene faller ned fra berg hvor arten ofte plantes. Det er ingen dokumentert viderespredning foreløpig.

Invasjonspotensialet er begrenset, med usikkerhet til moderat, med begrenset median levetid (usikkerhet både til kort og moderat) og begrenset ekspansjonshastighet (mellom 120 og 140 m/år), noe som også er for høgt beregnet fordi bare en del av forekomstene som ligger til grunn, er etablerte. Vurderingen av invasjonspotensialet bygger på at den forventes å etablere seg bedre på grunn av pågående klimaendringer.

Ingen kjent negativ økologisk effekt er knyttet til arten. Vi forventer ikke at arten blir så hyppig at den fortrenger noe som helst.

Silkedodre vurderes til låg økologisk risiko, og utelukkende på grunn av invasjonspotensialet. Arten har knapt stabil forekomst i Norge (gjentatt frøreproduksjon) i dag. Den utgjør neppe noen trussel mot noe som helst.