Sorbus intermedia svensk asal

Historien til svensk asal Sorbus intermedia i Norge er litt uklar. Den hevdes å være plantet på 1600-tallet i NT Stjørdal: Værnes hvor arten er omtalt av Gartner (1694), og arten er illustrert hos Pontoppidan (1752), men i begge kildene er identifikasjonen usikker. Det kan heller dreie seg om hjemlig rognasal S. hybrida ( E. Fremstad pers. medd., Salvesen 2012, se også Grundt & Salvesen 2011). Arten er kjent dyrket i Danmark i det minste tilbake til 1600-tallet (Hartvig 2015), og det er sannsynlig at dyrkningsområdet også omfattet deler av Norge, spesielt i sørøst. Vi velger å anse arten som en tradisjonell hageplante, i "utstrakt" bruk før 1700, og unntar den derfor fra risikovurdering.

Salvesen (2012) mener at det ikke er usannsynlig at arten var forvillet før 1800. Schübeler (1886-1889) omtaler den fra en rekke steder i Sør-Norge, men det er uklart om han refererer til dyrkete eller forvillede trær. Han omtaler den som viltvoksende på Voss, som det ikke finnes noe belegg fra. Fra Ro "Lunde kirke" nevner Schübeler "flere gamle og store trær". Selv om svensk asal i all hovedsak er forvillet fra beplantninger i Norge, er det dessuten en viss mulighet for at forekomstene i Halden og Aremark i Østfold er hjemlige. Disse forekomstene henger i så fall godt sammen med den svenske hjemlige utbredelsen av arten.

Svensk asal er et opptil 10-15 m høyt tre, men de fleste individene som er funnet forvillet er vesentlig lavere. Arten formerer seg aseksuelt med frø (agamospermi, apomixis s. str.). Den produserer store mengder saftige frukter (bærepler) som spres med fugl. Arten kommer fra Sverige og Østersjølandene og er tatt inn til landet som prydtre. Den er særlig mye brukt i parker og anlegg, f.eks. rundt borettslag, næringsbygg og veianlegg.

Den eldste dokumenterte rapport om forvillet plante er fra 1872 i Te Porsgrunn og fra 1877 i Oslo (flere steder). Inntil 1920 var det få funn av arten. Deretter har forvillingen av svensk asal økt betydelig, både i frekvens og geografisk område. Den har først etablert seg i lavland/kystområder i Sør-Norge, men har ekspandert til Tr Harstad og Tromsø. Den kan forventes å utvide arealet (også noe innover i landet) og etablere seg stadig flere steder. Svensk asal er såpass godt etablert at den også har omfattende egenspredning fra disse etableringene. Fruktene spres effektivt og langt med fugl. Den er registrert i flere naturtyper, og alt tyder på at den kan etablere seg under varierende miljøforhold: i en rekke skogtyper (løvskog, lavurt-granskog, blåbær-hasselskog, gråor-heggeskog, ospeskog m.fl.), skogkanter, kystlynghei, strandberg og bergskorter, i gjengroende eng og beitemark, skog-, vei- og åkerkanter og skrotemark. Arten kan bli mye vanligere enn i dag, men det ser ikke ut til at den vil danne bestander eller bli et dominerende eller viktig treslag noe sted. Ut fra mengde alene er det sannsynlig at den vil kunne fortrenge hjemlige arter, spesielt andre Sorbus-arter (vanlige og sjeldne/truete), men den vil neppe påvirke naturtypene i vesentlig grad. Fertile hybrider er dokumentert med rogn S. aucuparia, men introgresjonsrisikoen er trolig ubetydelig.

Ved forrige vurderingsrunde i 2012 ble svensk asal vurdert til svært høy risiko på grunn av kombinasjonen mellom et stort invasjonspotensial og økologiske effekter knyttet til fortrengning og mulig introgresjon. Dersom arten hadde blitt vurdert i inneværende runde, ville den også trolig blitt vurdert til svært høy risiko på grunn av mulig fortrengning, spesielt fortrengning av andre og truete Sorbus-arter, delvis også fordi arten har så stor fruktproduksjon at den kunne påvirke næringsvalget hos fugl. Sistnevnte effekt er imidlertid ikke dokumentert og ville blitt anført med usikkerhet. Introgresjonsrisikoen ville blitt betraktet som ubetydelig og ville ikke bli tillagt vekt.