Lamiastrum galeobdolon galeobdolon parkgulltvetann

Parkgulltvetann Lamiastrum galeobdolon subsp. galeobdolon er en langlevd, flerårig urt som stammer fra Mellom- og Sør-Europa og Kaukasus. Arten har både frøformering og vegetativ formering med lange utløpere; den danner svære, tette bestander med 20-40 cm høge stengler. Frøene spres trolig nokså passivt, kanskje med pattedyr.

Det første funnet som forvillet (og etablert) er fra Fagerlund i Vf Sandefjord i 1894, og alle videre funn fram til 1929 er fra kystfylkene og -kommunene sørpå: Øf Halden, Vf Sandefjord, AA Risør og VA Kristiansand. I 1929 ble arten funnet for første gang i innlandet, i Op "Toten, i et gartneri, rimeligvis forvildet". Arten har deretter økt jamt både i antall forekomster og i utbredelsesområde fram til i dag da den er kjent fra alle fylker nord til og med Nord-Trøndelag (Namsos) og inn til Østerdalen (He Åmot: Rena).

Planten er innført prydplante i hager og parker, trolig fra siste halvdel av 1800-tallet (analysen av ekspansjonshastighet antyder rundt 1860). Den har spredt seg ut fra dyrkningssteder med hageutkast, ved forflytting av jordmasser og ved utvoksning, kanskje også med frø.

Invasjonspotensialet er stort, en kombinasjon av lang median levetid og moderat ekspansjonshastighet. Planten har trolig rundt 500 kjente forekomster (med mørketall), de fleste etablert de siste 35 årene.

De økologiske effektene vurderes til middels store og er knyttet til fortrengning. Planten danner store bestander og kan overta dominansen i feltsjiktet i skog. Den har preferanse for lågurtskoger på bedre jordbunn, gjerne kalkgrunn, og kan fortrenge stedegne arter, noen av dem sjeldne og sårbare.

Parkgulltvetann vurderes til svært høg økologisk risiko. Planten finnes i flere naturtyper, men invaderer lettest noe næringsrik skog av lågurt- og høgstaudetyper, gjerne på næringsrik og/eller baserik grunn. Her danner den så omfattende og tette bestander at den lett fortrenger stedegne arter, noen av dem trolig sjeldne og truete. I forrige vurderingsrunde av fremmed arter ble denne planten vurdert å ha svært høg økologisk risiko på grunn av mulig introgressiv hybridisering med en meget sjelden rødlistet plante, skoggulltvetann, spesielt fordi alle kjente voksesteder for skoggulltvetann allerede er invadert eller nær invadert av parkgulltvetann. En genetisk undersøkelse (Bendiksby et al. 2011) viser imidlertid at mens parkgulltvetann er diploid, så er skoggulltvetann en tetraploid (autopolyploid) fra underarten subsp. flavidum. Sannsynligheten for hybridisering mellom parkgulltvetann og skoggulltvetann er dermed liten, og sannsynligheten for at slik hybridisering skal være introgressiv, er minimal. Arten justeres dermed ett hakk ned på effekt-aksen, men fortsatt med svært høg risiko (på grunn av fortrengning).