Impatiens parviflora mongolspringfrø

Mongolspringfrø Impatiens parviflora er en vel 0,5 m høy urt som formerer seg med frø. Den kommer fra Sentral- og Øst-Asia. Mongolspringfrø er ettårig, og bestandene varierer i størrelse fra år til år. Mongolspringfrø kan selvpollinere og produserer store mengder frø, og har ingen problemer med innavl (Vervoort et al. 2011). Mongolspringfrø er kjent som en av de mest invaderende fremmede artene i europeiske tempererte skoger, se Vervoort et al. (2011) for en oppsummering om dette. Arten trives best i halvskygge eller skyggefullt på relativt næringsrik, fuktig jord, men kan også vokse på åpne, eksponerte steder, særlig ulike typer skrotemark (tømmerlagringsplasser, avfallsplasser og fyllinger), i sumper og på strandnære steder, spesielt i åpen flommark og flommarkskog, og den opptrer nå og da som ugras i rabatter, veikanter, privathager og frukthager.

Arten ble først funnet effektivt forvillet i Ho Bergen i 1938, og inntil 1945 var den bare kjent fra Bergen, men med mange forekomster. I 1947 ble den funnet i Ak Bærum: Fornebu, trolig kommet inn med flytrafikk, og spredte seg videre østover til Oslo (fra 1950) og vestover til Sollihøgda i Bu Hole 1957. Den kom også tidlig inn i VA Kristiansand (1951). Siden har den spredt seg over store deler av låglandsområdene fra Oslofjorden til SF Sognefjorden (Leikanger, Sogndal), med en enkelt forekomst i MR Kristiansund. Utenom Oslofjordområdet ser den ut til å være vanligst i Bergensområdet.

I 1837 ble mongolspringfrø dyrket i botanisk hage i Oslo: Tøyen, og i 1870-80-årene ble den spredt for forsøksdyrking ved F.C. Schübeler fra denne hagen til en rekke privathager rundt i landet, like til Finnmark (Schübeler 1886-1889, 1891). Det eldste belegget av forvillet materiale er fra 1870-78 i Op Søndre Land: Krohnviken (materiale i BG, Nordhagen 1944). Materialet antas å ha kommet dit via Schübeler og Tøyenhagen. Én forekomst (Oslo) kan skrive seg fra en tysk leir under andre verdenskrig. Flere nyere forekomster har opphav i lagringsplasser for importert tømmer. Arten har også fulgt med importert plantemateriale, og den første forekomsten i Ak Bærum synes å skyldes spredning med fly.

Arten har et stort invasjonspotensial med lang median levetid og moderat ekspansjonshastighet. Mongolspringfrø er trolig helt avhengig av folks aktivitet for å spres regionalt, men den har mange potensielle voksesteder i kyst- og fjordstrøk og nedre dalstrøk, i det minste i Sør-Norge. Den har hatt en nokså jevn ekspansjon de siste 50 år og har ennå ikke nådd sitt potensial.

Mongolspringfrø vurderes å ha middels økologisk effekt. Arten går inn i flomskog, flomfastmark og myr-og sumpskog. Den kan danne omfattende og tette rene bestander. Dette kan føre til fortrengning av stedegne arter, hvorav noen truete/sårbare, og til endringer i jordbunnsforhold. Arten er ettårig, slik at jorda blottlegges og blir mer utsatt for erosjon når planten visner ned på høsten. Arten er spesielt problematisk på Vestlandet.

Mongolspringfrø vurderes til svært høg økologisk risiko på grunn av et stort invasjonspotensial og en middels økologisk effekt.