Heracleum mantegazzianum kjempebjørnekjeks

Kjempebjørnekjeks Heracleum mantegazzianum er en opptil 5 m høy, kraftig, flerårig urt (staude) som bruker noen år til å bygge seg opp for blomstring; hovedskuddet dør vanligvis etter blomstring. Kjempebjørnekjeks kommer fra Vest-Asia, trolig fra Vest-Kaukasus. Den har frøformering, og delfruktene er tynne, med vinge, og kan spres over korte distanser med vind. Arten har også noe klonal vekst med rotskudd.

Arten er helseskadelig, og anses som en pest-art i en rekke andre europeiske land (se NOBANIS).

Første etablering i naturen er datert til 1922 i Vf Holmestrand, men spredningen gikk langsomt frem til 1960-tallet. Fremstad & Elven (2006) gir en statusoversikt til da. Kjempebjørnekjeks var da vanligst på søndre deler av Østlandet, mer spredt nedover Sørlandskysten, ganske spredt på Vestlandet til og med Sogn og Fjordane, men noe vanligere i deler av Møre og Romsdal og Trøndelag (særlig i Trondheimregionen og Namdalen). I Nord-Norge var den da bare kjent fra Tr Tromsø. Den har potensial for videre spredning og etablering i nord og vestpå, og fortetning i distrikter der den allerede finnes, selv om den lokalt blir aktivt bekjempet flere steder. Det aktuelle kartet i Artskart (lest 2017) viser fortetning på Østlandet og Sørlandet og markert økning på Vestlandet og i Trøndelag, men fortsatt få forekomster i Nord-Norge (men bestemmelsene av mye materiale kan være feil). Norsk forekomst av kjempebjørnekjeks (og tromsøpalme) kartlegges og diskuteres hos Fremstad & Elven (2006).

Kjempebjørnekjeks er kommet som prydplante til landet, sannsynligvis på slutten av 1800-tallet. Den formerer seg med frø som spres med vind eller vann. Anleggsarbeider som fører til fragmentering og transport av jordstengler, sikrer vegetativ spredning. Frøproduksjonen er rikelig, og arten har frøbank. Selv om en del enkeltplanter dør hvert år, er rekrutteringen vanligvis sikker.

Kjempebjørnekjeks har lang median levetid i landet og høg ekspansjonshastighet. Dette gir et stort invasjonspotensial.

Arten vurderes å ha middels økologiske effekter. Arten etablerer seg i sterkt kulturpåvirkete eller kulturbetingete naturtyper med forholdsvis dyp og næringsrik jord: vei- og jernbanekanter og -skråninger og andre typer næringsrik skrotemark, i eng og beitemark i gjengroing, skogkanter, bekke- og ravinedaler, langs vasskanter (flommark) og i kanten av strandskog. Den vokser som oftest i åpent terreng, men av og til i halvskygge i løvskog. Kjempebjørnekjeks kan etablere store bestander som endrer vegetasjonens struktur, den fortrenger hjemlige arter og er til hinder for ulike typer arealbruk (se Klingenstein 2007, Branquart et al. 2007). Den synes også ha allelopatiske effekter. Den hybridiserer introgressivt med sibirbjørnekjeks H. sphondylium subsp. sibiricum, som nok er fremmed, men som har vært i landet (godt) før 1800.

Kjempebjørnekjeks vurderes til svært høg økologisk risiko på grunn av middels store negative økologiske effekter og et stort invasjonspotensial.