Geranium pyrenaicum askerstorkenebb

Askerstorkenebb Geranium pyrenaicum er en toårig art som opprinnelig kommer fra fjellstrøk i Mellom- og Sør-Europa og Vest-Asia. Den har effektiv frøreproduksjon. Frøene slynges ut av fruktene, men bare over korte distanser (0,5-1 m).

Askerstorkenebb ble først funnet på gården Sem i Ak Asker i 1882. Innførselsmåten er ikke kjent, men grasfrø er det mest sannsynlige. Sem var eneste sikkert kjente lokalitet inntil et funn på noe som angis som en ballastplass (men som kan ha vært vanlig skrotemark) i Ho Bergen i 1913. Fra 1910-tallet begynte arten å spre seg jamt og trutt, med stadig nye forekomster i nye kommuner og fylker. Dagens geografiske hovedmønster var etablert i 1940, men med stor og stadig pågående fortetning. Arten fyller nå sitt antatt potensielle utbredelsesområde på søndre Østlandet (inkludert innlandet i Telemark der den kom tidlig og har fått stor forekomst) og langs kysten til Rogaland, og dessuten i indre Sogn.

Askerstorkenebb har en spennende og rimelig godt dokumentert historie som illustrerer mange viktige trekk for fremmede planter i Norge. Den er trolig kommet inn i landet hovedsakelig med grasfrø fra Mellom-Europa og er blitt ført til nye steder innen landet tallrike ganger, men bare et fåtall av forekomstene har fått varige effekter. Arten er funnet i 37 kommuner i 13 fylker (og mørketallet er kanskje 5 for antallet kommuner), men antallet vellykkete etableringer i antall kommuner er kanskje 13, og av disse er flere eksempler på spredning til nabokommuner. De virkelig vellykkete etableringene er: (1) i Ak Asker fra 1882, med spredning til Ak Bærum og Bu Lier og Drammen, (2) i Oslo, kanskje 2-3 steder (Bygdøy fra 1922, Smestad – Ris fra 1919, Ekeberg – Nordstrand fra 1942), (3) i Te Kragerø på Bærøya fra 1937 og i Tallakshavn i Kragerø by fra 1958, (3) i Te Tokke: Lårdal fra 1948 med spredning til Eidsborg, Dalen og videre i 1980 til Te Kviteseid, og (4) i SF Leikanger: Syrstrand fra 1931 med spredning rundt i bygda og videre via Fatlabergi til SF Sogndal i 1974, kanskje også mer nylig i (5) Vf Larvik: Ula fra 1958, og i (6) He Stange fra 2008. Forekomster registrert i Østfold (2 kommuner), Ak Fet, Bu Sigdal, Øvre Eiker, Røyken og Hurum, Vf Holmestrand, Sandefjord, Svelvik og Nøtterøy, Te Porsgrunn og Bamble, AA Arendal og Tvedestrand, VA Kristiansand og Flekkefjord (her svært tidlig i 1896), Ro Stavanger, Time og Randaberg, Ho Bergen, Etne og Kvam, og No Alstahaug, synes ikke ha ført til ytterligere spredning.

Arten kan ha kommet inn på minst to vis - med grasfrø og med gartnerivarer. Sekundærspredning skjer trolig med grasfôr (slåtteenger), jord, gartnerivarer og transportmidler og dessuten med egenspredning.

Invasjonspotensialet er stort, med usikkerhet ned til moderat, som en kombinasjon av lang median levetid, men moderat (til begrenset) ekspansjonshastighet.

Det er ingen kjente negative økologiske effekter knyttet til arten. Den opptrer ikke i slike mengder at den fortrenger andre arter i noen betydelig grad. Brandes (2004; engelsk sammendrag) omtaler arten som "a weak competitor" og "is only seldom dominant" med oppsummeringen "The danger to the indigenous flora is estimated as relatively low".

Askerstorkenebb vurderes til potensielt høy økologisk risiko, med usikkerhet ned til lav risiko. Dette skyldes en kombinasjon mellom et middels til høyt invasjonspotensial og ingen kjente negative økologiske effekter.