Reynoutria japonica parkslirekne

Parkslirekne Reynoutria japonica (tidligere Fallopia japonica) er en 1-2,5 m høy, flerårig urt (staude) fra Øst-Asia, hovedsakelig Japan. Arten har potensielt frøformering, men for det første blomstrer den svært sent i Norge (ofte i september), for det andre synes bare en enkjønnet klon være innført til Europa. Arten har særdeles effektiv klonal vekst med jordstengler.

Kontroll av foto i Artsobservasjoner viser at 116 av 241 bilder er hybridslirekne, 13 av bildene er kjempeslirekne,1 av bildene var kjempespringfrø og 67 av bildene var ikke identifiserbar til slirekneart. Alle observasjoner av parkslirekne som ikke kan kontrolleres, er derfor eksludert fra vurderingen. Dette utgjør en overveiende del av den totale dokumentasjonen, men konklusjonene for arten er likevel klare, uten dette materialet.

Parkslirekne kom muligens til Norge i 1860-70-årene og ble blant annet spredt gjennom F.C. Schübelers hageplanteforsøk til nordre Nordland (Schübeler 1866-1889, 1891). Første funn av arten som forvillet er fra Ho Granvin 1901. Parkslirekne var på god vei til etablere seg i landet allerede på 1940-tallet. Arten finnes nå fra søndre deler av Østlandet i et bredt belte i kyst- og fjordstrøk til Tr Tromsø og Harstad (Fremstad & Elven 1997b), og trolig også Finnmark. Arten er fremdeles sjelden i innlandet i Sør-, Midt- og Nord-Norge, men den vil trolig med tiden bli vanligere også i innlandsområder, særlig dersom klimaet endres i mer humid retning og med lengre vekstsesonger. Det er rimelig å anta en viss utvidelse av utbredelsesområdet og ytterligere etableringer i regioner der arten allerede finnes.

Arten kom til Europa i 1825 da den ble importert som prydplante. Den er funksjonelt enkjønnet og er ikke er kjent å produsere modne frø i Norge. Grunnen til dette er at det kun er funnet funksjonelle hunner i Norge (se også Tiébré et al. 2007). Arten blomstrer imidlertid seint i sesongen med kort periode til frømodning så den ville trolig ikke greid å produsere frø sjøl om både hanner og hunner var tilstede. Den viktigste spredningen skjer med fragmenter av jordstengler som spres med folks aktivitet og trolig med rennende vann og havstrømmer.

Artens invasjonspotensial er stort med maksimum skår på median levetid og nest høyeste skår på ekspansjonshastighet.

Arten vurderes å ha en stor negativ økologisk effekt. Parkslirekne kan dukke opp på nesten all slags mark, men er vanligst på ulike typer skrotemark: vei- og jernbanekanter, industritomter, avfallsplasser o.l., men også i kanten av kratt og småskog, i ulike typer skog (blandingsløvskog, furu-bjørkeskog, gråor-heggeskog), i flommark langs bekker, elver og vatn, i gjengroende kulturmark (eng, beite, ulike former for gressmark), og ikke minst på sjøstrender, der helst like over flomålet. Parkslirekne kan etablere seg i mange naturtyper og på lokaliteter der det finnes truete og sårbare hjemlige arter. På få år kan den danne omfattende bestander som fortrenger alle hjemlige arter. Arten produserer et enormt strøfall som kveler alt annet og trenger ut undervegetasjonen som binder substratet. Den endrer struktur og næringssammensetning i jordsmonnet, og fører til at jordbunnen blir erosjonsutsatt, spesielt langs vassdrag. Arten har trolig allelopatiske effekter som påvirker andre planter negativt.

Parkslirekne vurderes til svært høg økologisk risiko på grunn av et stort invasjonspotensial kombinert med stor negativ økologisk effekt.