Behandlet i 2018 av ekspertkomite for Fugler

Anser indicus stripegås

Fremmed art innenfor avgrensninga som er observert og etablert i Norge. Vurdert for Fastlands-Norge med havområder.

Lav risiko LO

Arten har lite invasjonspotensiale, og liten økologisk effekt.

Utslagsgivende kriterier: 1,2H

Geografisk variasjon i risiko.

  • SE Svært høy risiko
  • HI Høy risiko
  • PH Potensielt høy risiko
  • LO Lav risiko
  • NK Ingen kjent risiko
  • NR Ikke risikovurdert
Økologisk effekt 14 24 34 44
13 23 33 43
[12] 22 32 42
11 21 31 41
Invasjonspotensial
Forklaring på risikomatrisen

Kriterier som har vært utslagsgivende for risikokategorien

Invasjonspotensiale: 1

Økologisk effekt: 2H

Kategori og kriterier

Oppsummering

Arten hører til artsgruppen Fugler og er limnisk,terrestrisk.

Stripegåsa hekker i høyereliggende våtmarker i Sentral-Asia, Sørøst-Russland til Mandsjuria, Tibet og indre Mongolia. Arten er knyttet til våtmarksområder, og er innført som parkfugl til Europa, hvorfra de rømmer og kan gjennomføre hekking i det fri. Forvillede individer forsøkte å etablere en populasjon ved Kalmarsund i Sverige ca. 1930, men forsøket mislyktes. De fleste stripegjessene i Europa stammer fra Konrad Lorentz’ fugler i Seewiesen i Tyskland. Ungfugler fra denne bestanden har trukket vekk fra hekkeplassen og er innrapportert fra andre land. I årene 1969-83 ble mange av de merkede ungfuglene fra Tyskland påtruffet i nordlige deler av Fennoskandia. 12 av disse dukket opp i Finnmark sommeren 1981 (Vader 1983). I Tyskland hekker 5-20 par (Gedeon et 2004-2007), mens 1-3 par hekker i Storbritannia (Holling 2017). I Nederland hekket ca 100 par i 2008 (Boele et al. 2013), mens estimatet for Belgia er på minst 25-30 par (Banks et al. 2008).

En liten flokk hadde tilhold i Breiavatnet i Stavanger fra 1950-årene, og de fikk fram unger hvert år. Det ble også gjort hekkefunn i Mosvatnet i Stavanger (Bevanger 2005). Et par hekket i Nordvatnet ved Tau i 6-8 år på 1970-tallet. Fuglene forsvant fra Breiavatnet i 1972 (Carlsson et al. 1988). Tidlig på 1970-tallet forsvant en stripegåshunn fra Ekeberg i Oslo og denne kom senere på sommeren tilbake med 3 unger som var klekket på ukjent sted (Bevanger & Ree 1994). I 1992 hekket et par på Frøya i Sør-Trøndelag. I 1994 ble et par med unger observert i Møre og Romsdal og i 2007 ble et par med to dununger observert på Tautra i Nord-Trøndelag. Hekkefunn også på Træna i Nordland. Arten ser ut til å ha økt i antall de senere år, men uten at ytterligere hekkefunn er blitt gjort.

De første norske funnene dreide seg om fugler som ble satt ut og spredte seg fra parkanlegg. Senere funn dreier seg trolig om fugler fra den frittlevende bestanden i Europa.

Arten har økt i forekomst i noen av våre naboland (Belgia og Nederland), men har tilsynelatende vanskeligheter med å etablere seg i andre land (feks. Storbritannia). Funnmassen i Norge har økt de seneste årene (over 100 individer observeres årlig), men hekkefunn er ikke gjort siden 2007. Det kan imidlertid ikke utelukkes at arten kan etablere en hekkebestand i Norge i et 50 års perspektiv.

Ingen kjente effekter på stedegne arter eller habitater i Europa, og påvirkning på økosystemer er vurdert til lav. Ved store tettheter kan stripegåsa, som andre gjess, potensielt medføre tråkkskader og overbeite samt eutrofiering. Arten kan hybridisere med en rekke gåsearter, men introgresjon er kun kjent med grågås (McCarthy 2006), og problematikk rundt hybridsering ansees å være liten. I Norge er hybridisering med grågås er kjent fra Inderøy, Nord-Trøndelag og Gaulosen, Sør-Trøndelag. Hybrider mellom kanadagås og stripegås ble sett i Oslo-området fra 1988.

Konklusjon

Regnes som etablert i Norge siden den har hekket her på 2000-tallet. Siste hekkefunn i Norge er fra 2007, til tross for et økende antall observasjoner fram til dags dato. Økologisk effekt (bl.a. hybridisering) ansees å være liten. Det vi har av observasjoner fram til nå tyder på at arten har vanskeligheter med å etablere hekkebestand i Norge, men man kan ikke se bort fra endringer i dette bildet ved potensielle klimaendringer. Samlet sett gir dette risikokategorien "lav risiko" (LO) etter H-kriteriet (økologisk effekt).

Vurdering etter alle kriterier

Forklaring på kriteriene

Invasjonspotensial

A-kriteriet: Populasjonens mediane levetid

Estimert levetid for arten i Norge, med usikkerhet

Delkategori 1   < 10 år      

Estimeringsmåte c) Rødlistekriterier
Beskrivelse av data
Ingen fast bestand
Gjeldende rødlistekriterium
D
Rødlistekategori
CR

B-kriteriet: Ekspansjonshastighet

Gjennomsnittlig ekspansjonshastighet, med usikkerhet

Delkategori 1   < 50 m/år      

Estimeringsmåte b) Literaturdata på spredningshastighet
Litteraturverdi på spredningshastighet (m/år)
49
Antall utgangspunkt for spredning
1
Ekspansjonshastighet i m/år
49
Antakelser for litteraturestimatet er basert på
Det finnes ikke data på spredningshastighet, men vi antar at den har vært mindre enn 50m pr år. I 2007 ble et par med to dununger observert på Tautra i Nord-Trøndelag. Dette er det eneste hekkefunn etter 2000. Sporadiske hekkefunn også i Danmark og Sverige.

C-kriteriet: Kolonisert areal av naturtype

Andel av forekomstarealet til minst én naturtype som vil være kolonisert etter 50 år, med usikkerhet

Delkategori 1   < 5%      

Økologisk effekt

D- og E-kriteriet: Effekter på stedegne arter

D-kriteriet: Truete arter eller nøkkelarter

Kan arten påvirke truede arter eller nøkkelarter innen 50 år, med usikkerhet.

Delkategori 1   Ingen kjent effekt      


E-kriteriet: Øvrige stedegne arter

Kan arten påvirke øvrige stedegne arter innen 50 år, med usikkerhet

Delkategori 1   Ingen kjent effekt      

F-kriteriet: Effekter på truete/sjeldne naturtyper

Andel av naturtypeareal som gjennomgår tilstandsendring innen 50 år, med usikkerhet

Delkategori 1   = 0%      

G-kriteriet: Effekter på øvrige naturtyper

Andel av naturtypeareal som gjennomgår tilstandsendring innen 50 år, med usikkerhet

Delkategori 1   < 5%      

H-kriteriet: Overføring av genetisk materiale

Delkategori 2   Liten effekt      

Stedegen art   Nøkkel­art Effekt Lokal skala Type inter­aksjon Dis­tanse­effekt Doku­mentert Gjelder doku­ment­asjonen norske for­hold
Anser anser Nei Ja Nei Ja

I-kriteriet: Overføring av parasitter eller patogener

Delkategori 1   Ingen kjent effekt      

Klimaeffekter

Geografisk variasjon i risiko

  • Artens økologiske effekter er begrensa til bestemte naturtyper
  • Artens evne til reproduksjon/spredning er begrensa til visse klimasoner eller -seksjoner
  • Artens økologiske effekter er begrensa til visse klimasoner eller -seksjoner
Arten hekker i ulike typer våtmarker i tørre områder og den nemorale sonen

Bakgrunnsinformasjon

Utbredelse i Norge

Nåværende utbredelse

Kjent Mørketall (faktor) Estimert totaltall (kjent * mørketall)
Lavt anslag Beste anslag Høyt anslag Lavt anslag Beste anslag Høyt anslag
Bestandsstørrelse 123 1 1 2 123 123 246
Forekomstareal (km2) 4 1 1 2 4 4 8
Utbredelsesområde (km2) 4
Andel av artens nåværende forekomst i sterkt endra natur: 0

Potensiell utbredelse

I følge Falkenberg et al. (2016), ble 112 individer observert i 2013 og 146 individer i 2014. Gjennomsnitt per år for perioden 2011-2014 ble estimert til 123 individer.
Lavt anslag Beste anslag Høyt anslag
Potensielt forekomstareal (km²) 4 1476 2952

Kjent og antatt utbredelse i dag, og om 50 år

for Norge
for Norge
  Fylke Kjent Antatt Potensiell
Øs Østfold ✘
OsA Oslo og Akershus ✘
He Hedmark ✘
Op Oppland ✘
Bu Buskerud ✘
Ve Vestfold ✘
Te Telemark ✘
Aa Aust-Agder ✘
Va Vest-Agder ✘
Ro Rogaland ✘
Ho Hordaland ✘
Sf Sogn og Fjordane ✘
Mr Møre og Romsdal ✘
St Sør-Trøndelag ✘
Nt Nord-Trøndelag ✘ ✘
No Nordland ✘
Tr Troms ✘
Fi Finnmark ✘
Sv Svalbard med sjøområder ✘
Jm Jan Mayen

Utbredelseshistorikk i Norge

En liten flokk hadde tilhold i Breiavatnet i Stavanger fra 1950-årene, og de fikk fram unger hvert år. Det ble også gjort hekkefunn i Mosvatnet i Stavanger (Bevanger 2005). Et par hekket i Nordvatnet ved Tau i 6-8 år på 1970-tallet. Fuglene forsvant fra Breiavatnet i 1972 (Carlsson et al. 1988). Tidlig på 1970-tallet forsvant en stripegåshunn fra Ekeberg i Oslo og denne kom senere på sommeren tilbake med 3 unger som var klekket på ukjent sted (Bevanger & Ree 1994). I 1992 hekket et par på Frøya i Sør-Trøndelag. I 1994 ble et par med unger observert i Møre og Romsdal og i 2007 ble et par med to dununger observert på Tautra i Nord-Trøndelag. Hekkefunn også på Træna i Nordland. Arten ser ut til å ha økt i antall de senere år, men uten at ytterligere hekkefunn er blitt gjort.
for Norge
Fra Til og med Sted Antall individ Forekomstareal
km²		 Utbredelsesområde
km²		 Kommentar Fylker
1900 1999 266
( 266   *  1) 		264
( 264   *  2) 		Antall individer er hentet fra Artskart og er ikke identisk med reelt antall individer siden mange observasjoner i Artskart er av samme individer
 		Øs,OsA,Ve,Te,Va,Ro,Ho,Sf,Mr,St,Nt,No,Tr,Fi,Sv
2000 2017 7065
( 7065   *  1) 		1476
( 1476   *  1) 		Antall individer er hentet fra Artskart og er ikke identisk med reelt antall individer siden mange observasjoner i Artskart er av samme individer. I følge Falkenberg et al. (2016), ble 112 individer observert i 2013 og 146 individer i 2014. Gjennomsnitt per år for perioden 2011-2014 ble estimert til 123 individer Øs,OsA,He,Op,Bu,Ve,Te,Aa,Va,Ro,Ho,Sf,Mr,St,Nt,No,Tr,Fi,Sv

Utbredelseshistorikk i utlandet

Stripegåsa hekker i høyereliggende våtmarker i Sentral-Asia, Sørøst-Russland til Mandsjuria, Tibet og indre Mongolia. Arten er innført som parkfugl til Europa, hvorfra de rømmer og kan gjennomføre hekking i det fri. Forvillede individer forsøkte å etablere en populasjon ved Kalmarsund i Sverige ca. 1930, men forsøket mislyktes. De fleste stripegjessene i Europa stammer fra Konrad Lorentz’ fugler i Seewiesen i Tyskland. Ungfugler fra denne bestanden har trukket vekk fra hekkeplassen og er innrapportert fra andre land. I årene 1969-83 ble mange av de merkede ungfuglene fra Tyskland påtruffet i nordlige deler av Fennoskandia. 12 av disse dukket opp i Finnmark sommeren 1981 (Vader 1983). I Tyskland hekker 5-20 par (Gedeon et 2004-2007), mens 1-3 par hekker i Storbritannia (Holling 2017). I Nederland hekket ca 100 par i 2008 (Boele et al. 2013), mens estimatet for Belgia er på minst 25-30 par (Banks et al. 2008).

Global utbredelse

Naturlig utbredelse

Temperert - Nemoral
  • Asia
Temperert - Tørt
  • Asia
Subtropisk - Uspesifisert
  • Asia

Nåværende utbredelse

Temperert - Nemoral
  • Europa
  • Asia
Temperert - Tørt
  • Europa
  • Asia
Subtropisk - Uspesifisert
  • Europa
  • Asia

Kom til vurderingsområdet fra

  • Annet sted (utlandet)

Nærmere spesifisering

De fleste stripegjessene i Europa stammer fra Konrad Lorentz’ fugler i Seewiesen i Tyskland. Individene som er observert i Norge stammer trolig fra etterkommere av disse eller fra andre forvillede bestander i Europa.

Første observasjon i Norge

Første observasjon - 1950-1959

  Ikke-forplantningsdyktige individ Forplantningsdyktige individ Levedyktig avkom Bestand
  År Sted År Sted År Sted År Sted
Innendørs
Produksjonsareal (utendørs)
Norsk natur 1955 Breiavatnet, Stavanger, Rogaland 1955 Breiavatnet, Stavanger, Rogaland

Naturtyper

Rødlistede naturtyper

Navn Kategori Tidshorisont Kolonisert areal (%) Tydelig tilstandsendring Tydelig påvirka areal (%)  

Øvrige naturtyper

Kode Navn Dominans skog Tidshorisont Kolonisert areal (%) Tydelig tilstandsendring Tydelig påvirka areal (%)
F2 Sirkulerende innsjøvannmasser
0.0-1.9
0.0
F3 Ikke-sirkulerende innsjøvannmasser
0.0-1.9
0.0
T22 Fjellgrashei og grastundra
0.0-1.9
0.0
T12 Strandeng
0.0-1.9
0.0
T3 Fjellhei, leside og tundra
0.0-1.9
0.0

Import til Innendørs-Norge eller produksjonsareal

Kategori Introduksjon til eller spredning i norsk natur Hyppighet Abundans Tidspunkt Utdypende informasjon
privatpersoners egenimport Ukjent Ukjent Opphørt, men kan inntreffe igjen

Spredningsveier til/i norsk natur

Kategori Introduksjon til eller spredning i norsk natur Hyppighet Abundans Tidspunkt Utdypende informasjon
fra botaniske/zoologiske hager / akvarier (ikke privat) Introduksjon Ukjent Ukjent Opphørt, men kan inntreffe igjen
kjæledyr (inkl. fra private terrarier/akvarier) Introduksjon Ukjent Ukjent Opphørt, men kan inntreffe igjen
egenspredning Introduksjon Ukjent Ukjent Pågående Det blir antatt at stripegjess som dukker opp i Norge stammer fra etablerte bestander i Europa.

Reproduksjon

  • Seksuell reproduksjon
  • Generasjonstid (år): 7

Øvrige effekter

Helseeffekter
Kan være bærer av fugleinfluensaviruset, men med liten trussel mht sykdomsepidemologi (Jones 2017)
Økonomiske effekter
Kan forårsake skader på avlinger, men slike effekter er så langt ikke beskrevet fra Europa (Banks et al. 2008)
Grunnleggende livsprosesser
  • Evolusjonære prosesser/økologiske interaksjoner
Forsynende tjenester
  • Genetiske ressurser
  • Ferskvann
Regulerende tjenest
Opplevelses - og kunnskapstjenester
Positive økologiske effekter
Ingen kjent effekt
Effekter på opphavsbestanden
Ingen kjent effekt

Datasett

Grunnlag for estimering av forventa levealder, ekspansjonshastighet og/eller forekomstareal

Referanser

  • Bevanger, K. & Ree, V. 1994. Fugler og pattedyr. S. 74-120 i: Tømmerås, B.Å. (red.) Introduksjoner av fremmede organismer til Norge. NINA Utredning 62.
  • Gustad, J. R. 1992. Fugler i Norge i 1991. Rapport fra norsk faunakomite for fugl (NFKF) Vår Fuglefauna 16: 209-226
  • Carlsson, O., Efteland, S., Hauge, K.O., Paulsen, B.E., Roaldkvam, R. & Storstein, B. 1988. Fugleatlas for Rogaland. Falco Suppl. 2: 1-405
  • Vader, W. 1983. Stripegjess i Nord-Norge – hvor kommer de fra? Krykkja 6: 26-29
  • Kampe-Persson H 2010. Naturalised geese in Europe Ornis Svecica 20: 155–173
  • Gustad, J. R. 1993. Fugler i Norge i 1992. Rapport fra norsk faunakomite for fugl (NFKF) Vår Fuglefauna 16: 227-248
  • McCarthy, E.M. 2006. Handbook of avian hybrids of the world. Oxford University Press, Oxford
  • Gjershaug, J.O., Thingstad, P.G., Eldøy, S. & Byrkjeland, S. (red.) 1994. Norsk Fugleatlas. Norsk ornitologisk forening, Klæbu.
  • Reinsborg, T. 2010. Fugler i Norge i 2007. Rapport fra Norsk faunakomite for fugl (NFKF). Ornis Norvegica 33: 68-109
  • Bevanger, K. 2005. Nye dyrearter i norsk natur. Landbruksforlaget
  • Carboneras, C. & Kirwan, G.M. 2017. Bar-headed Goose (Anser indicus). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona. (retrieved from http://www.hbw.com/node/52816 on 4 August 2017)
  • Banks, A. N., Wright, L. J., Maclean, I. M. D., Hann, C. & Rehfisch, M. M. 2008. Review of the Status of Introduced Non-Native Waterbird Species in the Area of the African-Eurasian Waterbird Agreement: 2007 Update BTO Research Report No. 489. British Trust for Ornithology, The Nunnery, Thetford, Norfolk
  • Gedeon, K., Grüneberg, C., Mitschke, A., Sudfeldt, C., Eikhorst, W., Fischer, S., Flade, M., Frick, S., Geiersberger, I., Koop, B., Kramer, M., Krüger, T., Roth, N., Ryslavy, T., Stübing, S., Sudmann, S. R., Steffens, R., Vökler, F. & Witt, K. 2014. Atlas Deutscher Brutvogelarten. Atlas of German Breeding Birds. Stiftung Vogelmonitoring und dem Dachverband Deutscher Avifaunisten. Münster 800 sider
  • Holling, M. 2017. Non-native breeding birds in the UK, 2012–14 British Birds 110: 92–108
  • Falkenberg, F., Reinsborg, T., Myklebust, M., Winnem, A. M., Magnussen, J. H., Holtskog, T., Heggøy, O & Ranke, P. S. 2016. Fugler i Norge i 2013 og 2014. Rapport fra Norsk faunakomité for fugl (NFKF) Fugleårene 2013 og 2014 70-193
  • Jones, R. 2017. Anser indicus (Bar-headed goose). GB Non-native Species Rapid Risk Assessment (NRRA)
  • Miljøstyrelsen 2017. Faktaark for invasive arter – Indisk gås (Anser indicus) fra www.mst.dk. Hentet 04.08.2017.
  • Boele, A., van Bruggen, J., van Dijk, A., Hustings, F., Vergeer, J.-W. & Plate, C. 2013. Broedvogels in Nederland in 2011 Sovon Vogelonderzoek Nederland Sovon-rapport 2013/01

Siden siteres som:

Stokke BG og Gjershaug JO (2018, 5. juni). Anser indicus, vurdering av økologisk risiko. Fremmedartslista 2018. Artsdatabanken. Hentet (2024, 21. November) fra http://www.artsdatabanken.no/Fab2018/N/1084