Syringa vulgaris syrin

Syrin Syringa vulgaris var dyrket i Danmark i første halvdel av 1600-tallet (nevnt hos Simon Paulli i 1648 i følge Hartvig 2015). Den er ikke nevnt hos Gartner (1694) fra Trondheim, men det er heller ikke her vi ville forvente at syrin ble dyrket tidlig. Vi regner det som sannsynlig at arten var i dyrkning hos oss omtrent samtidig med i Danmark, og kanskje i et visst omfang, på Østlandet, søndre Vestlandet og kanskje på Sørlandet før 1700. Vi vurderer den derfor som en tradisjonell hageplante, og unntar den derfor fra risikovurdering. Det har også vært reist spørsmål om den kan ha vært etablert i norsk natur før 1800, men dokumenterte funnopplysninger tilsier ikke dette.

Syrin er en opptil 5 m høy busk som kan formere seg med frø. Frøene har vinge og spres over kortere distanser med vind. I tillegg danner arten klonale kratt ved rotskudd og danner raskt ekspanderende kratt. Arten kommer fra Balkan. Syrin formerer seg med frø til og med sørboreal sone i Norge, og Schübeler (1886-1889) angir at den satte modne frø i NT Steinkjer i vanlige somre. Syrin ble først registrert som forvillet på Frogner i Oslo i 1874, senere under Borgeåsen i Te Skien i 1886 og på Bygdøy i Oslo i 1887. Levedyktig avkom er første gang med sikkerhet funnet i 1927 i Ak Frogn: Askholmene («en liten busk i en bergspræk, sikkert ikke plantet»). Det første funnet med sikkert etablert bestand er fra 1934 i Øf Halden: Svinesund («fullstendig vill»). Arten fikk først fotfeste som forvillet på søndre deler av Østlandet, fra Mjøsregionen sørover til Agder. Først i etterkrigstiden er den blitt funnet i andre regioner. Arten er nå funnet spredt nord til Nord-Trøndelag, og ganske nylig observert i Nordland (fra 2003) og i Troms (fra 2002). Økningen har særlig skjedd etter at beite i utmark opphørte. De fleste funnene er angitt som gjenstående eller forvillet i og rundt bebyggelse, i havnehage, på ulike typer skrotemark: sandtak, veikanter og kantkratt. Noen få funn er angitt fra lågurtskog, løvskog, skogkant og strandkratt, men denne type forekomster er trolig blitt oversett og under-representert ved innsamling; det er derfor rimelig å regne med et betydelig mørketall i visse regioner. En viktig naturtype i nyere tid er grunnlendt kalkmark på søndre Østlandet, der arten har ekspandert svært raskt.

Syrin er invasiv i lågurtskog og -kratt på baserik grunn, spesielt på flere av øyene i indre Oslofjord, i naturreservater på grunnlende på kalk (bl.a. K. Bjureke, R. Elven, A. Often, observ.). Arten kan danne et tett, fremmed busksjikt i naturtyper som ikke naturlig har slikt. Studier viser at den fortrenger truete og sårbare planter, bl.a. dragehode, fra øyer i Oslofjorden (K. Bjureke pers. medd.). Syrin ble i forrige vurderingsrunde i 2012 vurdert til høg økologisk risiko. Hvis arten skulle blitt risikovurdert i inneværende vurderingsrunde, ville den blitt vurdert til svært høg risiko på grunn av nye undersøkelser som viser at arten har stor fortrengningseffekt, også på truete og sårbare planter, spesielt på grunnlendt kalkmark (K. Bjureke pers. medd.).