Sju arter er kjent fra Norge. I tillegg er den arktiske arten ulvetorvmose og den søramerikanske arten magellantorvmose beskrevet her. Førstnevnte fordi den kan tenkes å forekomme på Svalbard eller på fastlandet i Finnmark, og sistnevnte fordi den inntil nylig har vært antatt å være en av de vanligste torvmosene i Norge.

Kjennetegn

  • skudd mellomstore til store
  • hodefarge grønn, gulgrønn, gulbrun til brun (sj. brunsvart) eller rød
  • hodegreiner og utstående greiner tykke, sylindriske
  • hengegreiner spede, stengeltilliggende
  • stengel mørk (brunsvart, brun, brunrød)
  • stengelblad store, slappe, rektangulære, bredt tungeformet– rektangulære til spatel–tungeformede, varierende orientert på stengelen
  • greinblad ikke rekkestilte, bredt eggformede, sterkt konkave med hetteformet (cucullat) innoverbøyd spiss med små tenner på ryggen

Kjøtt-torvmose S. medium har klart rød (vinrød) hodefarge, det samme har S. divinum, men denne kan også ha grønne hoder på mindre eksponerte voksesteder. Sumptorvmose S. palustre har oftest brune, rødbrune eller grønne hoder, men er heller ikke uvanlig med tydelig lysrød/rosa hodefarge, særlig om høsten. Disse tre artene er de eneste storvokste torvmosene med rød eller rosa hodefarge i Norge. De øvrige fire artene har hodefarge som normalt går i brunt, gulbrunt og grønt. Alle disse artene med unntak av kysttorvmose S. austinii kan ha helt grønne hoder. Kjøtt-torvmose og S. divinum har rødbrun stengel, mens stengelen er brun til brunsvart hos de øvrige artene.

Kjønnet status, cytologi

Alle artene er dioike med adskilte hann- og hunnplanter. Om høsten kan form og farge på hoder hos de to kjønnene se nokså forskjellig ut. Kjøtt-torvmose Sphagnum medium, kysttorvmose S. austinii, gulltorvmose S. affine og ulvetorvmose S. steerei er rapportert haploide (N = 19), mens vortetorvmose S. papillosum, kratt-torvmose S. centrale og sumptorvmose S. palustre er allodiploide arter (N = 38) med hybridopprinnelse.

Sporefarge

Alle de norske artene har brun sporemasse med varierende innslag av gult. Kjøtt-torvmose Sphagnum medium, vortetorvmose S. papillosum, sumptorvmose S. palustre og gulltorvmose S. affine har gulbrune sporer, mens kratt-torvmose S. centrale og kysttorvmose S. austinii har lysbrune sporer.

Utbredelse

Omfatter bare fastlandsarter, ikke funnet på Svalbard. Med unntak av kratt-torvmose Sphagnum centrale ikke funnet i de sørarktiske områdene i Finnmark, inngår ellers totalt sett i alle soner under skoggrensen og i alle seksjoner, men mangler eller er sjeldne i LaAl.

Voksested

Oppsummert: VåS: Ombrogen; myrflate→åpen myrkant→myrskog; tue→fastmatte(→mykmatte, sj. flytematte). Geogen; myrflate→ åpen myrkant →myrskog: tue→fastmatte(→mykmatte, sj. flytematte); kalkfattig→intermediær→(moderat kalkrik). FaS: Kalkfattig kystfukthei. (Lyngfuktskog). (Småbregnefuktskog). (Blåbærfuktskog).

Primært myrarter, i mindre grad fastmarksarter. Arter i underslektene Sphagnum og Acutifolia er de dominerende torvmosene i tuer og fastmatter på ombrogen og geogen kalkfattig myr. Kratt-torvmose S. centrale, sumptorvmose S. palustre og gulltorvmose S. affine er jordvannsindikatorer og mangler på ombrogen myr.

Morfologisk variasjon

Hos arter som forekommer både på myrflate, i åpen myrkant og myrskog (Sphagnum divinum, vortetorvmose S. papillosum), varierer skudd- og hodefarge betydelig i forhold til «sol–skygge» gradienten. Økt skygge gir grønnere skudd/hoder, og økt soleksposisjon mer fargede skudd/hoder. De ulike artene viser forholdsvis liten morfologisk variasjon i forhold til «tørr–fuktig» gradienten, men økt fuktighet gir jevnt over skudd og hoder med lysere farge, mindre kompakt voksesett og mer utsperrede greinblad.

Taksonomi, nomenklatur

Sphagnum imbricatum-komplekset: I tidligere torvmoselitteratur ble det her skilt ut to arter i global sammenheng, henholdsvis under navnet Sphagnum imbricatum Russow og S. portoricense Hampe (Flatberg 1984). Sphagnum imbricatum var den eneste arten i Norge og Europa. Men detaljerte morfologiske og molekylærgenetiske undersøkelser har klart vist at denne i verdenssammenheng består av fire adskilte taksoner best skilt på artsnivå. Navngivingsarten S. imbricatum er funnet i Øst-Asia og spredd i nordvestlige Alaska. I Europa og østlige Nord-Amerika er det to arter, S. affine Renauld & Cardot og S. austinii Sull. Den siste er i tillegg funnet på vestkysten i Nord-Amerika. I arktiske og subarktiske områder i Alaska, Kanada og østlige Sibir i Russland vokser S. steerei Andrus, som så langt ikke er funnet i Europa. Se Flatberg (1984), Andrus (1987), Thingsgaard (2001, 2002), Maksimov (2007), McQueen og Andrus (2007).

Siden siteres som:

Flatberg KI (2015). Hettetorvmoser Sphagnum. www.artsdatabanken.no/Pages/186153. Nedlastet <dag/måned/år>