Den vesle fjellreven tåler ekstrem kulde og er svært godt tilpasset et liv i høgfjellet.

Kjennetegn

Fjellreven er liten og kompakt, med korte bein og små avrundede ører. Vekten på et voksent individ varierer fra 2,5 - 5,0 kg. Hannen er vanligvis noe større enn tispa. Vekten varierer også gjennom året, ved at den lagrer betydelige fettreserver på kroppen om høsten, som den tærer på gjennom vinteren.

Det finnes to fargevarianter av fjellrev, en hvit og en blå. Om sommeren skifter revene pels, og med det også farge. Den hvite fjellreven blir da brun, med gulhvite partier på undersiden av kroppen. Den blå fjellreven har en ensfarget brun sommerdrakt.

Fjellreven er godt tilpasset å overleve i områder med lave temperaturer og ustabil mattilgang. Vinterpelsen har svært god isolasjonsevne, og i beina ligger blodårene tett inntil hverandre, slik at det varme blodet som strømmer ut i beina varmer opp det kalde blodet som strømmer tilbake. Dette gjør at den taper lite energi til omgivelsene, og den tåler fint temperaturer ned mot minus 40o C uten å måtte bruke ekstra energi for å holde varmen. Blir det enda kaldere kan den la seg snø ned eller grave seg inn i ei snøfonn. Fjellreven er også tilpasset å sulte i lange perioder, og en fjellrev i godt hold kan klare seg uten mat i flere uker. I tillegg til at den lagrer fettreserver på kroppen, hamstrer den når det er god tilgang på byttedyr, som de graver ned til senere bruk.

Det finnes to fargevarianter av fjellrev, en hvit og en blå. Om sommeren skifter revene pels, og med det også farge. Den hvite fjellreven blir da brun, med gulhvite partier på undersiden av kroppen. Den blå fjellreven har en ensfarget brun sommerdrakt.

Utbredelse

Fjellreven har en sirkumpolar utbredelse, som betyr at den finnes rundt hele den nordlige halvkule. Det finnes flere hundre tusen individer på verdensbasis, og den finnes i stort antall med sammenhengende utbredelse i de store tundraområdene i Alaska, Canada og Sibir, samt på de fleste arktiske øyene utenfor disse kontinentene og på Grønland, Island, Svalbard, Bjørnøya og Jan Mayen. Særlig på de arktiske øyene er fjellreven knyttet til de produktive kystområdene. Den er ellers også relativt vanlig i drivisen.

Man antar at fjellrevens sørlige utbredelse er begrenset av rødrevens utbredelse, og at fjellreven overlever i de områdene som har så lav produktivitet at rødreven ikke klarer å opprettholde tette bestander.

Den norske fastlandsbestanden av fjellrev er en del av en felles bestand med Sverige og Finland, som strekker seg fra de nordlige tundraområdene i Finnmark og sørover langs hele den alpine høgfjellsryggen. Fjellreven på fastlandet i Skandinavia er i dag utelukkende knyttet til høgfjellet, men fantes tidligere helt ned til kysten. Bestanden har vært oppsplittet i fem små, genetisk isolerte restbestander over land tid, og fjellreven er kritisk utryddingstruet (kategori CR) i Norge.

Fjellreven lever langt mot nord, i høyfjellet og i arktiske kyststrøk. Fjellreven er en tallrik art på verdensbasis, men i våre trakter er den svært fåtallig.

Levevis

Fjellreven kan deles inn i to økotyper, som beskriver hvilket hovedøkosystem den lever i og av. Lemenøkotypen, som er den vanligste, lever i høgfjellet og i de store tundraområdene i nord. Kystøkotypen lever i de rike kystområdene på Island, Svalbard og i Vest-Grønland, der de har en stabil mattilgang. Størrelsen på fjellrevens leveområder varierer med tilgangen på mat. I kystområder der mattilgangen er stabil, som i fuglefjell, forsvarer fjellreven et lite territorium og de overlapper ofte relativt mye med naborevirene. I høyfjellet har fjellreven langt større leveområder som i mindre grad overlapper med andre fjellrever.

Fjellreven yngler inne i hi, og et godt hi er trolig viktig for at valpene skal overleve. De fleste hiene vi kjenner til i høyfjellet er gravd ut i grus, sandrygger og løsmasser, fra 1-2 km overfor bjørkebeltet og oppover i høyfjellet. De samme hiene kan brukes år etter år. Hiene kan ha en kompleks struktur med opptil 100 innganger. På grunn av gjødsling fra skit, urin og matrester, får hiene en veldig frodig og grønn vegetasjon, og de ser ut som grønne oaser i fjellandskapet. 

Fjellrevens reproduksjon er nært knyttet til smågnagersyklusen. I toppår får fjellreven ofte store kull, mens de står over yngling når det er bunnår og lave tettheter av smågnagere.

Reproduksjon

Fjellrever lever i par og deler på arbeidet med å oppfostre valpene og forsvare territoriet. Fjellrevtispene kan bli kjønnsmodne allerede første leveår, men om de får valper som ettåringer er avhengig av tilgangen på mat og tettheten på bestanden. Parringen foregår i mars-april, og valpene fødes etter 55 dager, i mai-juni.

Når valpene fødes er de tynnpelsete og blinde. Først etter 3-4 uker begynner de å tumle utenfor hiet. Etter hvert som de vokser til blir motorikken bedre og ved 8-9 ukers alder har de fått de voksnes pelsfarge. Allerede ved 10-12 ukers alder begynner de å ta lange turer bort fra hiet. Valpene forlater vanligvis barndomshiet på høsten for å lete etter make og etablere sitt eget hi og hjemmeområde.

Det er stor forskjell i gjennomsnittlig kullstørrelse mellom lemenøkotypen og kystøkotypen. Kystøkotypen får valper hvert år, og har vanligvis en kullstørrelse på 4-8 valper. Lemenøkotypen yngler når det er mye smågnagere. Toppår i smågnagerbestandene gir en formidabel økning i mattilgangen, noe fjellrevbestanden svarer på med å få mange og store kull, vanligvis med 6-12 valper i kullet. I år med lite smågnagere fødes få eller ingen fjellrevvalper.

Dødeligheten blant fjellrevvalper kan være svært høy, opptil 80 prosent det første leveåret hvis lemenbestanden krasjer. Gjennomsnittlig levealder er ca. 5-8 år, men noen blir eldre, opptil 10-12 år. 

Viltkamera er et nyttig verktøy både knyttet til overvåking og forskning på fjellrev. Metoden gir oss ny innsikt om artene og samspillet mellom artene gjennom døgnet og gjennom året, uten at vi selv trenger å være tilstede.

Arten i økosystemet

Lemen og andre smågnagere er en helt sentral matkilde for fjellreven i fjelltraktene i Skandinavia. Reproduksjon og overlevelse er derfor tett koblet til smågnagersyklusene. Mange andre rovdyr i fjellet spiser også lemen og mus, og konkurransen mellom disse rovdyrene er stor. Den viktigste konkurrenten er rødreven, som både konkurrerer om mat og hi. Den er nesten dobbelt så stor som fjellreven, og kan både jage og ta livet av fjellrev. Fjellreven er dessuten et mulig bytte for større rovdyr som jerv og kongeørn.

Næring/byttedyr

Fjellreven er en generalist og livnærer seg av mange ulike byttedyr, men for lemenøkotypen domineres dietten av smågnagere når disse er tilgjengelig. Derfor blir den av mange kalt en sekvensiell spesialist. Forekomsten av smågnagerne har, som beskrevet over, enorm innvirkning på reproduksjonen hos fjellrev. Studier av fjellrevens diett i Skandinavia viser at lemen er viktigst. I tillegg spiser den både hare, frosk, rype, diverse småfugler og matavfall fra mennesker. Om vinteren kan rester fra reinkadavre være en viktig matkilde.

I Skandinavia får fjellrev valpekull hovedsakelig i år med mye smågnagere og reproduksjon og overlevelse er tett koblet til smågnagersyklusene. 

Kort om hvorfor fjellreven er truet

Det fantes sannsynligvis flere enn 10 000 fjellrever i våre fjellområder noen få århundrer tilbake. Det er stor enighet om at hard beskatning fram til 1930, da fjellreven i Norge ble fredet, var sterkt medvirkende til nedgangen i fjellrevbestanden på begynnelsen av 1900-tallet. Årsakene til at fjellreven fortsatt er fåtallig er flere og sammensatte. Klimaendringer og menneskets økte påvirkning på økosystemer og landskap, kan både direkte og indirekte ha hatt negativ betydning for fjellrevbestanden.

Det at fjellrevbestanden i Skandinavia er så liten og oppsplittet er i seg selv en trussel. Små bestander er utsatte fordi de har få individer å spille på, tilfeldig negativ påvirkning kan derfor få uforholdsmessig stor innvirkning. Endringer i smågnagersyklusene og sterkere konkurransepress fra en økende bestand av rødrev blir pekt på som de to mest sentrale årsaker til den vedvarende tilbakegangen.

Smågnagernes velkjente syklus er ikke lenger fullt så forutsigbar som den engang var. I deler av fjellområdene toppet lemensyklusen brått opp på 1990-tallet, og lemenårene uteble. Dette samsvarer med at fjellreven forsvant fra mange fjellområder, blant annet på Dovrefjell og Finse. De siste 10 årene har imidlertid den karakteristiske gnagerdynamikken kommet tilbake igjen i Sør-Norge, men det er stor lokal variasjon, sammenliknet mot den regionale synkroniteten en observerte før. Siden lemen utgjør en sentral del av fjellrevens diett, kan grunnlaget for lokale fjellrevbestander bli betraktelig redusert dersom lementoppene uteblir. Det er mye som tyder på at uteblivelse av lemenår er forårsaket av et varmere klima på vårvinteren.

I den samme tidsperioden har fjellreven også blitt utsatt for et sterkere konkurransepress fra en økende bestand av rødrev. Rødreven er større og mindre tilpasset ekstremt vintermiljø enn fjellreven, så den vil i utgangspunktet ha problem med å dekke energibehovet i høgfjellet og på tundraen. Varmere klima, færre store rovdyr som kan kontrollere rødrevbestanden og mer stabil mattilgang gjennom økte hjorteviltbestander, samt endret arealbruk i høyfjellet, kan ha gitt rødreven bedre livsvilkår i fjellet. I de fleste fjellområdene observerer vi at fjellreven har trukket opp i høyereliggende og mer marginale områder, mens rødreven har tatt over i de lavereliggende, mer produktive fjellområdene.

Fordi bestanden er så liten og fragmentert, er fjellreven nå avhengig av forvaltningstiltak for at den skal komme tilbake til et levedyktig nivå. Gjennom handlingsplanen for fjellrev som kom i 2003, er ulike tiltak satt inn for å styrke fjellrevbestanden i Norge. Utsetting av fjellrev fra avlsprogrammet for fjellrev, støttefôringstiltak og kontroll av rødrevbestanden er slike tiltak.  Ti år etter at disse tiltakene ble igangsatt er fjellrevbestanden nesten tredoblet. Framtidsutsiktene for fjellreven ser lysere ut enn på mange år selv om det fortsatt er et stykke igjen før det er en levedyktig fjellrevbestand i Skandinavia.

Tiltakene med utsetting av fjellrev fra avlsprogrammet, støttefôring og uttak av rødrev har hatt positiv effekt på fjellrevbestanden som er nært tredoblet siden tiltakene startet i 2005.


Fjellrevspor

Lengden på fjellrevens sporavtrykk er 5-6 cm og den har fire tær som vises i sporet. Framlabben er litt større enn baklabben. Fjellreven har flere gangarter, men bruker oftest kort galopp. I kort galopp vil den venstre bakfoten være nesten side om side med høyre framfot, men avstanden øker med hastigheten. Det gir et karakteristisk humpende løpesett, og gangarten kan være til hjelp med å skille fjellrevspor fra rødrevspor. Rødreven bruker nemlig oftest trav, der bakfoten plasseres i avtrykket etter framfoten.

Ekskrementene til fjellreven er 1-1,5 cm i diameter, den er tvinnet og ligner rødrevens. Det er umulig å skille de to artene fra hverandre på ekskrementene. Det er vanlig at de inneholder mye smågnagerhår, fjærrester og hår etter rein.