Mangefotinger
Myriapoda

• Innhold
• Kunnskapsgrunnlaget
• Avgrensninger og definisjoner
• Antall rødlistearter 
• Årsak til rødlisting
• Endringer fra 2015 til 2021
• Ekspertkomité
• Referanser
• Siden siteres som:

I Norge har vi 88 arter av mangefotinger; 40 arter av tusenbein, 26 skolopendere, 14 fåfotinger og åtte arter av dvergfotinger. Av disse er 66 arter stedegne. De fleste er landlevende (terrestriske), mens noen få er knyttet til den marine strandsonen. Mangefotingene lever for det meste i og på jordbunnen og foretrekker mørke steder. Typisk leveområde for artene på Rødlista er varmekjær og rik edelløvskog i Sørøst-Norge. Spredningsevnen er generelt begrenset for alle artene.

Tusenbein lever i hovedsak av dødt plantemateriale. Fordi de har en hard hud (kutikula) som inneholder kalk, er de oftest å finne der det er tilgang på kalk, og særlig i fuktig løvskog. Tusenbein finnes i det meste av Norge, men de er ennå ikke påvist i Finnmark. Generasjonslengden er for det meste ukjent, men antas å variere fra ett til ti år.

Skolopendere er hurtigspringende rovdyr med karakteristiske giftkjever (maxillipeder). Generasjonslengden er vanligvis 2–3 år. De kan finnes i ulike naturtyper og er representert i alle fylker i Norge.

Fåfotinger er svært små, 0,5–2 mm. De lever for det meste godt skjult, 10–20 cm nede i porøs jordbunn, men én art finnes også i sanddyner. De er derfor vanskelige å finne. Generasjonslengden er vanligvis 2–3 år. Ingen arter er funnet nord for Trondheimsfjorden.

Dvergfotinger er litt større enn fåfotinger, 2–9 mm, men små i forhold til tusenbein og skolopendere. De lever av variert organisk materiale i jordbunnen. Av de åtte artene som er registrert i Norge, er tre vanskelige å skille fra hverandre. Hos dvergfotinger har vi liten kunnskap om generasjonslengden, men den kan være opptil sju år hos enkelte arter. Ingen arter er funnet nord for Trondheimsfjorden.

Kunnskapsgrunnlaget

Mens kunnskapen om tusenbein og skolopendere er relativt god, er kunnskapsgrunnlaget mangelfullt for fåfotinger og dvergfotinger, både i Norge og i verden for øvrig. Kunnskap om artenes utbredelse er hovedsakelig basert på Scheller (1998), Olsen mfl. (2014) og Andersson mfl. (2005, 2013).  Supplerende informasjon er hentet fra Ellingsen (1897, 1910), Leinaas (1974), Andersson mfl. (2008) og Scheller (2014), samt troverdig informasjon fra Artskart (Artsdatabanken 2020). 

Avgrensninger og definisjoner

Av de 88 kjente artene av mangefotinger er 63 arter rødlistevurdert. Totalt er 14 arter antatt å være introduserte, eller det er veldig usikkert om de har fast bestand i Norge. Disse er ført til kategorien ikke egnet NA. I tillegg er 10 arter kategorisert til ikke vurdert NE på grunn av uklar taksonomi og manglende kunnskapsgrunnlag. Mangefotingene har vanligvis kort generasjonstid og vurderingsperioden som benyttes for rødlistevurdering er ti år etter IUCNs kriterier.

Fastsettelsen av usikkerhet i areal- og bestandsestimater er basert på kunnskap om artenes habitat, forekomsten av tilgjengelig habitat og substrat, og på artens potensielle utbredelse.

Antall rødlistearter 

Av 63 vurderte arter står 15 på Rødlista 2021. Én art er vurdert til sterkt truet EN, tre til sårbar VU og seks til nær truet NT. Fem arter er vurdert til kategori datamangel DD på grunn av kunnskapsmangel, hvilket innebærer at mulig kategori kan strekke seg fra livskraftig LC til kritisk truet CR.

Årsak til rødlisting

De fleste er rødlistet på grunnlag av kriterium B2 forekomstareal i kombinasjon med underkriteriene a(ii) få lokaliteter og b(iii) pågående nedgang i kvalitet og/eller areal av artens habitat. Leveområdene er ofte små og lokale, og utsatt for ulike habitatpåvirkninger. Utbygging, skoghogst, uttak av død ved eller avvirkning av spesielle treslag utgjør de viktigste påvirkningsfaktorene for rødlisteartene i denne gruppen. 

Endringer fra 2015 til 2021

Én art, Symphylella elongata, har tilkommet siden 2015 (NE da, DD nå). Ellers er de samme artene som i 2015 rødlistet. Fem av artene har imidlertid fått endret kategori, to fra NT til VU, to fra DD til NT og én fra NT til DD. Endringene skyldes mer kunnskap om artene og hvilke trusler de er utsatt for.

Ekspertkomité

Ekspertkomiteen besto av Kjell Magne Olsen (leder) og Per Djursvoll.

Referanser

Andersson G, Meidell BA, Scheller U, Winqvist J-Å, Osterkamp Madsen M, Djursvoll P, Budd G og Gärdenfors U (2005). Nationalnyckeln till Sveriges flora och fauna. Mångfotingar Myriapoda. ArtDatabanken, SLU, Uppsala, Sverige

Andersson G, Djursvoll P og Scheller U (2008). Katalog över Nordens mångfotingar. [Catalogue of Myriapoda in the Nordic countries]. Entomologisk Tidskrift 129: 173–190

Andersson G, Djursvoll P og Scheller U (2013). En uppdatering av “Katalog över Nordens mångfotingar”. [An update of 'Catalogue of Myriapoda in the Nordic countries’]. Entomologisk Tidskrift 134(3): 149–152

Artsdatabanken (2020). Artskart 2.0

Ellingsen E (1897). Mere om norske Myriopoder. Forhandlinger i Videnskaps-Selskabet i Christiania 1896 4: 1–12

Ellingsen E (1910). IV Myriopoda und Pseudoscorpiones. I: Strand (red.) Neue Beiträge zur Arthropoden-Fauna Norwegens. Nyt Magasin for Naturvidenskaberne 48: 344–347

Leinaas HP (1974). Symphyla and Pauropoda from two coniferous forests in South Norway. Norsk entomologisk tidskrift 21: 161–166

Olsen KM, Lock K og Scheller U (2014). Norwegian Symphyla. Norwegian Journal of Entomology. 61: 91–98

Scheller U (1998). The Pauropoda of Norway. Fauna Norvegica Serie B 45: 1–10

Scheller U (2014). New records of Pauropoda (Myriapoda) with descriptions of new taxa. Zootaxa 3866: 301